Månedens bilde januar

Som så mange hageeiere synes jeg vinteren er for lang. Jeg liker best sommeren. Det beste er når sola skinner fra morgen til kveld. Ikke for varmt selvfølgelig og det kan godt regne hver natt slik at jeg slipper å vanne. Sånn skulle det vært hele året spør du meg, men når det stykke jord jeg eier nå engang er plassert her på Eidsvoll må jeg pent ta til takke med det været som kommer. Skal jeg være bånn ærlig må jeg innrømme at jeg setter pris på de gode dagene nettopp fordi de er så få.

Det er avslørende å ta bilder jevnlig gjennom året. I fjor dokumenterte jeg hvor lite det egentlig skjer i kjøkkenhagen, og det var rimelig deprimerende. I år har jeg valgt en ny vinkel. Dette bildet er tatt fra parkeringsplassen. Denne delen av hagen ser jeg altså hver dag hele året igjenom.

Bildet er tatt mot nordøst. På denne tiden av året kommer ikke sola høyt nok til å nå drivhuset. Det skyldes tre edelgraner, som nå er blitt redusert til to. De to som står igjen lever på lånt tid. Jeg har lenge pønsket på å bygge vinterhage på husets sørvegg. Det er en ting at det vil bli dyrt, noe annet er at det skal vanskelig gjøres å få det til å kle det gamle småbruket. Særlig innvendig vil det bli skjemmende. Men det er ikke til å komme forbi, sola kommer dit hele året.

Besøk

Vi får fra tid til annen besøk. Ikke så ofte som før, men i disse "tidsklemme" tider gjelder det vel de fleste. Derfor var det ekstra velkomment når denne herremannen banket på. Jeg håper han kommer ofte og at han tar med seg en dame når den tid kommer. Ekstra gøy hadde det selvfølgelig vært om det ble barn, men ikke alle er like heldig som Anne på Moseplassen.

Arbeide under press

Neste uke har jeg mulighet til å få veiledning på semesteroppgaven min. Da bør jeg ha noe konkret å vise fram og noen spørsmål å komme med. Altså, et ørlite press. Jeg har hørt om folk som arbeider best under press. Det gjelder ikke meg. Jeg jobber slett ikke under press. Dagen i går gav det fantastiske utbytte av en hel setning. Alle opplysninger jeg sitter med ble sjekket på nytt. Kildenes kilder ble sjekket og alt raknet. Prestasjonsangst, dårlig selvbilde, pest og kolera. Det er ingen grenser for hva ugjorte lekser kan føre til.

Etter middag tok høvdingen på høvdingestemmen: "Du kan ikke bruke så mye krefter på en skarve semesteroppgave. Det er bedre å levere en dårlig oppgave enn ingen oppgave."

Vips, så var det riktig så gøy å skrive semesteroppgave. Jeg skal jo bare vise hva jeg har lært om Kryptkirken på Kapitelberget, og det er faktisk ganske mye. En liten skvett med noe godt, og avsnittet om restaureringen trillet ut, nesten av seg selv.

Såliste

Her er min såliste, med stauder, sommerblomster og grønnsaker i vill forening.Nå bør den ikke bli lengre, jeg skal tross alt ta vare på alt sammen.
Acer japonicum 'Vitifolium'
Acer palmatum 'Osakazuki'
Aconitum napellus 'Album'
Albuca shawii
Allium acuminatum
Allium amethystinum
Allium ampeloprasum 'Carentan 3'
Allium ampeloprasum 'Musselburgh'
Allium amphibolum
Amaranthus sp. 'Magic Cascade'
Anchusa capensis
Angelica sylvestris 'Purpurea'
Angelica sylvestris 'Vicar's Mead'
Apium graveolens 'Prinz'
Aquilegia buergeriana 'Calimero'
Aronia melanocarpa
Aster alpinus 'Dunkle Schöne'
Calendula officinalis 'Orange'
Calendula officinalis 'Peach Sorbet'
Capsicum annuum 'California Wonder'
Claytonia sibirica
Clematis chiisanensis
Colchicum autumnale
Corydalis anthriscifolia
Corydalis magadanica
Corydalis scouleri
Cosmos bipinnatus 'Skien'
Cosmos bipinnatus 'Vega White'
Crocus nudiflorus
Crocus tommasinianus 'Albus'
Cucurbita maxima 'Kaempe Melon'
Cyclamen mirabile
Cyclamen persicum ex Israel
Dahlia hortensis 'Sangria'
Dahlia x pinnata 'Collarette Dandy'
Dianthus knappii
Dictamnus albus
Echinops bannaticus
Elymus magellanicus
Fritillaria acmopetala
Fritillaria affinis dark form ex Mt Prevost
Fritillaria davisii
Fritillaria meleagris 'Alba'
Fritillaria mutabilis
Fritillaria tubiformis
Gentiana septemfida
Geum chiloense
Helleborus argutifolius
Helleborus foetidus
Helleborus odorus
Helleborus torquatus
Helleborus x 'Mörkröd'
Helleborus x hybrid yellow
Hosta sieboldiana 'Francis Williams'
Iberis sempervirens 'Compacta'
Lagurus ovatus
Lathyrus odoratus 'Mollie Rilestone'
Lathyrus odoratus 'Mrs. Collier'
Ligularia dentata 'Desdemona'
Lobelia erinus'Compacta'
Meconopsis aculeata
Meconopsis punicea
Meconopsis quintuplinervia
Narcissus nevadensis
Narcissus rupicola
Narcissus serotinus
Nicandra physalodes
Nigella hispanica 'Lovey-Dovey'
Ocimum basilicum
Oryza sativa 'Black Madras'
Paeonia anomala
Papaver radicatum 'Pink'
Papaver rhoeas
Petroselinum crispum 'Moss curled 2'
Primula japonic
Rhododendron camtschaticum
Rhododendron chariropes tsangpoense
Solanum lycopersicum 'Gardener's Delight'
Solanum lycopersicum 'Money Maker'
Solanum lycopersicum 'Riesentraube'
Solanum lycopersicum F1 'Gemini'
Tagetes patula 'Dainty Marietta'
Tagetes patula 'Håvard'
Tagetes patula 'Panther'
Tagetes tenuifolia 'Carina Orange'
Tropaeolum majus 'Rankende Mischung'
Tulipa sprengeri
Tulipa turkestanica
Verbena bonariensis
Veronicastrum sibiricum
Vicia faba 'A Grano Violetto'
Zea mays L. F1 'Sweet Nugget'

Tiarella - skumblomst

Jeg var helt sikker på at min skumblomst var en Tiarella wherryi. Helt til jeg bare skulle sjekke ut når den ble sådd. I følge de ajourførte listene mine har jeg den ikke engang. I den gamle håndskrevne boka mi står den oppført uten arts navn. Når jeg googler ser jeg at T. cordifolia ligner til forveksling, og den er vel noe vanligere, er den ikke? Det er mulig at navnelappen sier noe om saken, men det får jeg ikke sjekket nå som det ligger 1,5 meter snø over den.

Jeg hadde forresten ikke sådd den heller, den ble kjøpt på Skedsmo Hagelags loppemarked i 1994. Det er på sånne steder man finner godbiter.

Tiarella minner litt om Heuchera, men hele planten gir et lettere og sartere inntrykk. Blomsten er tettere og gjør mer ut av seg enn hos alunrot.

Skumblomst kommer litt sent på våren og hvert år tror jeg at nå har den gått ut. Så, når nabo en, Helleborus er avblomstret og nabo to, Trillium kan ventes å få knopper, da er den der likevel. Det kan jo tenkes at den ikke trives på voksestedet. Hos oss står den i dyp skygge og sur jord. Jeg tenker stadig at jeg skal flytte den til et lysere sted og kanskje også forsøke å gi den litt kalk. Det har blitt med tanken.

Jeg kan ikke huske å ha sett modne frø på den, men så har jeg ikke lett etter dem heller. Ett eller annet sted leste jeg at den setter rotutløpere. Det gjør den definitivt ikke hos meg.

Så langt jeg vet er den ikke vanlig i salg. Kanskje er det fordi den blomstrer på en tid av året hvor det er få kunder i hagesentrene.

Villa Ephrussi de Rothschild.

Jeg kunne ha beskrevet alt vi så og opplevde, men ord er for små for den slags. Vi var der i går og hagen er på sitt "dårligste" nå i januar. Vi kom når det åpnet og var der til de stengte. Da vi forlot hagen sa min ellers måtelig interesserte mann: "Takk for at du tok meg med hit."Han hadde tatt med seg bok i sekken, og den lå fortsatt uåpnet.

Skal du noen gang til Nice, må du ikke gå glipp av Villa Ephrussi de Rothschild.

Termostat

Jeg gir meg ikke. Jeg vil åpne drivhuset, og da må jeg ha en varmekilde som ikke tørker ut plantene. Hvis jeg monterer en termostat mellom ovnen og stikkontakten kan jeg kanskje holde temperaturen på 2-3 grader. Jeg lurer litt på denne. Prisen er slik at om det ikke gir ønskede resultat så kan jeg leve med det.

Ovnen må ikke tildekkes, men det blir den ikke heller, for det er god nok avstand mellom den og plantebakkene som er av solid plast. Det blir lufting mellom bakkene. Når strømmen så brytes ved 5 grader burde det være trygt nok. Det forutsetter selvfølgelig at alt fungerer. Jeg må gruble litt mer på dette her.

Ingen adgang

Det var litt mildere en times tid eller så og nå er døra til drivhuset har frosset fast. Jeg har rett og slett ikke adgang. Enda godt at prosjekt undervarme ikke var satt ut i livet ennå.

I varmeste laget

Jeg har testet ut panelovnen. Den ble satt på laveste trinn. I løpet av en time var det blitt 22 grader i sanden og det var ikke det jeg hadde tenkt. Like over frostfritt var bestillinga. Her må vi ha hjelp av Reodor Felgen tror jeg.

Undervarme

Å holde drivhuset frostfritt er en utfordring, men det er en utfordring som lar seg løse. Til nå har jeg brukt vifteovner, men de tørker ut plantene og den utfordringen har jeg ikke funnet noen løsning på. Derfor har jeg måttet ta plantene inn, med alt det fører med seg. En ting er at det blir rotete og stygt, for ikke å si fullt, inne. Noe annet er at det blir for varmt og for mørkt for mange av plantene. De våkner til liv, setter lange skudd som ikke har noen sjangs i havet til å klare seg.

Jeg har lenge ønsket meg en sandkasse med varmekabler i. Ideen er at hvis plantene bare har tilgang på vann kan de tåle litt mer kulde, og hvis jeg ikke trenger å ha full storm på vifteovnene blir det ikke så tørr luft. Men altså, hvor får jeg en egnet sandkasse med varmekabler?

På besøk hos en nabo dukket en genial ide opp. For å slippe å løpe fram og tilbake til kjøkkenet med rettene som skulle holdes varme, hadde de lagt en gammel panelovn på bordenden. Da kom Mari Anne på at hun hadde også gammel panelovn. Nå har jeg stablet murstein hele veien rundt og plassert solide plastkasser med singel av str. 1/4 - 4 oppå. Det blir tre små sandkasser.

Da er det på tide å teste ut. Den som vil vite hvordan det går må følge med her på bloggen, jeg lover å rapportere enten det er vellykket eller total fiasko. En ting er jeg helt sikker på, her gjelder det å være forsiktig med vann.

MacGyver

I høst savnet hønene våre hanen sin. De fikk legge inn en annonse her på bloggen og det resulterte i et tips fra smg om Finn.no sin "Gis-bort" spalte. Min sønn agronomen tok oppdraget alvorlig. Det er vel egentlig hans høner når det kommer til stykket.

Her er resultatet. Han har alle egenskapene vi (eh-hønene våre) ønsker oss og ser ut til å passe perfekt til oppdraget. Forrige eier hadde gitt ham navnet MacGyver, og det skal han få beholde. Han gjorde umiddelbart kur til sjefshøna og etter en times tid hadde han inntatt favoritt plassen på vaglen. Det var gutten sin det.

Trafikkfarlig bjørk

Jeg hadde ment å holde bloggen min "julefri" og det har jeg klart helt greit, men så dukket denne julepynta bjørka opp. Den står i innkjøringa til Moelv sentrum og kan også sees fra toget. Jeg vil påstå at den er trafikkfarlig. Første gang jeg så den var jeg på god vei over i feil kjørebane.

Jeg går i klasse med hun som har dekorert den og hun kan fortelle at det gikk med et utall lysslynger (2,5 km med 15.000 lys) og at det ikke var noen enkel jobb. I tillegg til at det er noen meter opp var det nemlig -15 grader og de nødvendige klærne kom i konflikt med behovet for å kunne bevege seg.

Hadde det ikke vært så kaldt skulle jeg tatt av meg hatten. Det er er det vakreste julepyntede tre jeg kan huske å ha sett.

Ord

Denne uka har vi bare hatt to fag, Plantefysiologi og Hagekunstens historie. Fagene er grunnleggende forskjellig, men de har en ting felles: Det er vilt mange nye ord og uttrykk. I Plantefysiologi er vi fortsatt på mikroskop nivå. Forrige dagen så vi på forskjellige vevstyper. Palisadevev, kutikula, epidermis, stomata...du skjønner? Det gjør ikke jeg.




Dagen i går sto i historiens tegn. Ok, Versailles har jeg hørt om, men i hvilken periode ble det bygget, og hva var motivasjonen for å bygge et anlegg av de dimensjonene? Var det fra renessansen, barokken eller klassisismen? Når sluttet den ene perioden og når begynner den neste? Hvilke kjennetegn...du skjønner? Det gjør ikke jeg.

Eksamensoppgaver

De som kjenner meg vet at jeg liker å være litt i forkant. Eksamen ligger to og et halvt år fram og jeg har fortsatt hvilepuls (nesten). Eksamensformen er helt ny for meg. Det er en stor oppgave som går ut på å gjennomføre et fullstendig planleggingsarbeid av en reell hage eller annet mindre grøntanlegg med alle relevante planer, illustrasjoner, beskrivelser og dukumentasjon. (Sitat fra studieplanen.)

Det helt geniale er at tidligere års eksamensoppgaver er på biblioteket. De er til og med lagt fram på et eget bord. Det blir ingen ubehagelige overraskelser, vi skal rett og slett vise alt vi har lært samlet mellom to permer. Spenningsmomentet ligger bare i hva slags hage vi får utdelt. I dag har jeg bladd litt i permene, og jeg ble litt gladere for hver side. Dette skal det bli gøy å jobbe med. Det kan selvfølgelig ha noe med tidsperspektivet å gjøre, det er fortsatt to og et halvt år til, men foreløpig gleder jeg meg til eksamen.

Internatliv

En av mine faste leveregler er at jeg tar alle bekymringer på forhånd, det hender nemlig rett som det er at jeg går glipp av noen. Jeg ser at jeg i innlegg både 14.april og 15. august bekymret meg for internatlivet. Det var jammen godt jeg tok den på forhånd, for jeg ble altså innkvartert i en gammel lærerbolig og har ikke bodd på internat i det hele tatt.

Hva var det jeg grudde meg til? Som den gamle damen jeg etterhvert er blitt har jeg utviklet et visst behov for søvn. Jeg blir ganske desperat dersom jeg ikke får sove nok. Så desperat faktisk at jeg har ordnet meg med seng i varebilen. Jeg var fast bestemt på å sove i bilen dersom det ble mye støy på internatet. Nå viser det seg at av oss tre som deler Øvre Lærerbolig, er det jeg som bråker mest. Her slukkes lyset like etter 22 og da er det så stille at det gir ekko i veggene når jeg skriver på PC'en.

Å dele dusj og do med fremmede kan være en utfordring. Sist jeg vasket på badet fant jeg lange mørke hår, som satte seg fast i kluten. I rettferdighetens navn skal det nevnes at de to andre er blonde, og at mitt eget ikke er så kortklippet som jeg trodde. Nei, det er gullende rent på badet og fremmede kan man ikke lenger si at vi er. Det er rart å tenke på at vi bare har kjent hverandre siden august.

I sommer tenkte jeg mye på hvordan et internatkjøkken vel kunne være utstyrt. For ikke å snakke om hvordan det blir brukt. Jeg la den ene slagplanen etter den andre. Papptallerkener dersom de andre ikke vasket opp etter seg. Spise på rommet hvis bord og benker var riktig ille. Kaffe - det løser seg med en medbrakt vannkoker. Du skjønner? Sosial hadde jeg tydeligvis ikke tenkt å være. Jeg har to ting å utsette på kjøkkenet vi bruker. For det første er det en aldeles grusom gulfarge på veggen. Jeg unngår i det lengset å sette på lyset. Det andre er kapasiteten i fryseren. Jeg skjønner ikke annet enn at det burde være nok plass, men de som bruker "vår" hybel mens vi er hjemme har fyllt opp. Vi burde egentlig hatt et husmøte om saken, men de er altså ikke der når vi er der. Det hender jeg tenker på det; jeg deler seng med en ukjent mann. Jeg tror i alle fall det er en mann, for det av og til lukter svakt av god manneparfyme i min seng.

Nå er vi kommet halvveis i det første av tre studieår og vi "samboere" har det riktig så greit sammen. Derfor, i mangel på noe annet å bekymre meg for: Hvordan blir det neste år? Det går rykter om at Øvre Lærerbolig skal pusses opp. Det trengs, men blir de ferdig med det i sommerferien? Hvor skal vi bo dersom de ikke er ferdig? Tenk om vi blir plassert på internatet. Ja, ja jeg har jo varebilen da...

To i en smekk

Vi mistenker at vi har rotter i hønsehuset. De foretrekker hønsefor framfor rottegift, forståelig nok. Derfor satte vi opp en rottefelle med ost. Vi er ikke helt sikre på om dette er små rotter eller store mus. De er betydelig større enn dem vi tar innendørs, for lang hale til å være vånd, men altfor små til å kalles rotter.
Ingen ville trodd meg om jeg fortalte at vi hadde tatt to i samme felle, derfor dette makabre bildet.

Oppsummering av 2010

2010 startet med sprengkulde, og været lignet det vi har nå om dagen. Min erfaring er at det gjerne blir en til to kuldeperioder i løpet av vinteren. Det er gjerne når det er klarvær og fullmåne, men de varer som regel ikke mer enn en to ukers tid. Dette året hadde vi bare en kuldeperiode. Den varte fra starten av desember til midten av mars. Allerede i januar måtte jeg stenge drivhuset.

Jeg bestemte meg for å begrense meg til fem sorter sommerblomster. De heldige vinnere ble: Stemor, Blodbeger, Junkeren i det grønne, Erteblomster og Ringblomster. Av disse var det bare Stemor som ble vellykket. Hadde det ikke vært for at Trine (Hagen på knatten) forbarmet seg over meg hadde det ikke blitt Blodbeger i det hele tatt. Mine spirte bare ikke. Jeg gjetter på at frøene ikke var modne. Junkeren i det grønne fikk en blomst. Erteblomstene rakk så vidt fram til blomstring, men ikke mange nok til å plukke inn en eneste bukett. Ringblomstene prøvde jeg å så direkte. Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg trodde det skulle fungere i år når det aldri har fungert før. Ett eller annet sted utpå våren hadde jeg glemt løftet om fem sorter, og sådde både Tagetes og Blomkarse. To tre planter av Tagetes blomstret og satte frø. Blomkarsen ble reddet inn i drivhuset og det var eneste grunnen til at den blomstret.

Jeg gjorde noen erfaringer med å så på vått papir i ziplockposer. Alle som skulle ha kald stratifisering ble lagt i kjøleskapet. De andre ble i en boks oppå. Jeg lærte en hel del om mugg og råte, men prinsippet er genialt så her skal det bare små justeringer til.

I februar søkte jeg, og kom inn på kurset Park og hagedrift ved Statens fagskole for gartnere - Vea. Lykke over lykke. Dette er en av de få ting her i verden hvor jeg er helt sikker på at jeg gjorde et riktig valg.

Viselig nok skrev jeg ikke opp hvor mange trær jeg podet. Det var "noen" og to av dem overlevde. Poding er en spennende utfordring og jeg har flere grunnstammer liggende. Det gjelder bare å bestemme seg for hvor frukthagen skal være. Høvdingen mente på at vi burde kontakte landskapsarkitekt, eller hagedesigner ... Mine egne planer skifter nemlig fortere enn han skifter skjorte. Hva epler angår bar fjorårets poding fram et eple. De to gamle fikk hjelp til å bli kvitt larvene og det resulterte i en avling vi aldri har sett maken til. Hele 35 epler ble det. Det sier altså mest om tidligere års avlinger.

Skjærene forsøkte seg på å bygge reir i lerka vår i år også, at de ikke lærer.

Med unntak av kålrot må det innrømmes at korsblomstra grønnsaker er ikke min sterkeste side. Jeg tror ikke jeg bryr meg med å utdype det emnet. Forsøket med frøløk var heller ingen stor suksess. Siden transportarbeiderene ikke var fornøyd med lønna si, ble det ikke setteløk på meg. Det irriterer meg ennå. Gulrot ble det derimot, riktig mye gulrot faktisk. Purren så i utgangspunktet riktig fin ut, men så delte hver plante seg i mange små. Jeg skulle ønske jeg visste hvorfor. Jeg gjetter på at det var for kaldt, men er ikke sikker. Vi solgte noen gresskar og tre kilo jordskokk. Merkelig at de to avlingene som det er minst arbeid med gir best avkastning. Tenk om det var like stor etterspørsel etter jordskokk som poteter...

Det fine med å ha hage er at man lærer noe hele tiden. I 2010 lærte jeg at Magnolia sieboldii heter Junimagnolia på norsk og at den blomstrer i juni. I slutten av juni faktisk og at blomstene varer en times tid eller noe sånt. Jeg lærte også at jeg faktisk kan like prydgress, at lamium er en staude og at pesto lager man ikke selv. Den kjøper man på glass i butikken. For første gang har en stokkrose blomstret hos meg. Jeg tok frø, og kommer snart til å finne ut om de var modne.

Denne sommeren fikk vi låne to søyer med lam til å beite ned enga vår. Vi skulle gjerne sett at de hadde spist mer, det var litt for mye som ble stående igjen. Det har begynt å komme opp selje på de fuktigste stedene og hvis det nå viser seg at sauene ikke klarer å holde det nede må vi til med ryddesag. Den har jeg kjøpt i julegave til høvdingen som har ønsket seg det i årevis.

I august fikk jeg endelig en overvintringsplass til småplanter i potter. Jeg var lykkelig da jeg satte strek over "babybed" på arbeidslista mi. Det hadde stått der i flere år.

Trappa vår var gammel og vi innså at det kunne bli farlig om den fikk stå en vinter til. Det ble et større prosjekt enn det han som skulle snekre hadde tenkt, men den ble akkurat sånn som jeg ville.

Når jeg nå har bladd meg gjennom 2010, er det naturlig å gjøre noen tanker om 2011 også. Øverst på min hagearbeidsliste har det i flere år stått "Ta med morgenkaffen og gå ut i hagen uten andre mål for dagen enn å gjøre det som faller meg inn." Det har jeg fått til, og det vil stå øverst på neste års liste også. Den viktigste grunnen til at jeg har hage er nettopp at den skal gi krefter, ikke ta. Jeg vurderer å melde meg på til arrangementet "1000 åpne hager" som skal være 12. august. Det kiler litt i magen. Min hage er ikke det man forbinder med "visningshage", og den skal ikke bli det heller. Utfordringen blir å huske det når datoen nærmer seg. Andre planer for 2011? Det måtte i så fall være å ikke dra på meg så mye at jeg blir hengende på etterskudd. Klarer jeg det blir det i så fall første gang.

Plantene er på hotell

Langtidsvarslet på YR har vært deprimerende lenge. Nå viser det seg at det ikke er så ille som det ser ut. Les om yr's systemfeil her. Det var likevel ingen vei utenom, plantene hadde det for tørt i drivhuset og det er fortsatt en lang vinter før det blir vår.

Når man ikke kan velge på øverste hylle må man gjøre det beste ut av de mulighetene man har. Gartneriet på Dal har "pottehotell". Det er et av drivhusene som holdes frostfritt pga vannrør som ellers ville kunne sprekke. En kjapp telefon - jada bare kom du. De største plantene er nå på hotell, mens alle de andre er enten i kjelleren eller i vinduskarmene. Nå ja, ikke alle, for noen planter fikk ikke bli med på flyttelasset. Det var hovedsaklig fuchsia og pelargonia som jeg er litt lei, eller som jeg hadde flere av, men det er vemodig likevel å stå der på komposthaugen med et lass potter.

Det er trist, trist, trist i drivhuset nå. Kaldt og tomt, og enda er det en hel måned til sola står høyt nok på himmelen til at den kommer inn der. I helga tok jeg meg sammen og ryddet opp. Kastet, stablet og feiet. Det hjalp litt, nå er både jeg og drivhuset klare for en ny sesong.

Cyclamen hederifolium

En av plantene som har gledet meg mest denne høsten er Cyclamen hederifolium. (Alpefiol med eføylignende blader.) Jeg sådde den i 2009 av frø fra Trädgårdsamatörarna. Den var merket 'Album', hvilket den beviselig ikke er. Nå kan det selvfølgelig tenkes at jeg har fått tak i frø som ikke ble ført inn i sålista for det er to potter, og jeg kan ikke huske at jeg priklet dem. Likevel tror jeg at det høyst sannsynlig skyldes at morplanta har vært hvit, men at hun har hatt en purpurfarget frier på besøk. Det å sende sortsnavn med frø er egentlig en uting, det skal uansett ikke følge den nye planten videre i livet.

Frøene ble bløtlagt et døgn eller så i lunket vann med en dråpe zalo. Deretter ble potta satt bak varmtvannstanken. Jeg bruker Ontario rock garden & hardy plant society sin frøguide. Den inneholder detaljerte så anvisninger for 7000 arter. Jeg mistenker at rådene er i overkant kompliserte, og har jeg nok frø prøver jeg flere metoder. Erfaringen så langt er at noen frø spirer uavhengig av hva jeg gjør med dem, mens andre spirer ikke uansett hva jeg gjør med dem. Cyclamen spirte etter 36 dager på vaskerommet. Jeg er egentlig litt imponert over meg selv, for sannsynligheten for at jeg hadde glemt dem var større enn at jeg husket dem. At de bruker så lang tid på å spire er ikke helt riktig, for det skjer mye nede i jorda før bladene kommer.

Jeg sådde i 9 cm potter og overvintret dem frostfritt. I sommer sto de på husets nordside og helt på slutten av sommeren kom blomstene. Pottene fikk komme inn i drivhuset og blomstret helt til november. Jeg forsøkte meg på håndpollinering, men fant egentlig ikke helt ut hvor de vitale delene satt. At det ble frø skyldes nok heller flyvende hjelpere enn meg.

For det ble frø. Blomsten datt ganske fort av og stilken krøllet seg sammen ned i potta. Det var veldig fasinerende. Jeg har lest i Ian Youngs bulb log at det er som det skal og at frøene ikke modner før neste år.

I år har jeg sådd 1 potte med C. coum og 2 med C. hederifolium. (en merket 'Albiflorum' og en scented). I sålista er det ikke ført opp noen spire dato, men pottene er fulle av blader. Jeg tipper de har spirt så sent at jeg var lei hele lista innen de fant det for godt å komme opp i lyset.

Både C. hederifolium og C. coum beskrives som herdig i England. Jeg har planer om å teste det ut når jeg har litt flere planter. Egentlig tror ikke helt på at det gjelder i sone 4-5, men det må altså testes ut. Hvis de får løv over seg og et godt snødekke...Det må testes, for de er supersøte.

I drivhuset

I drivhuset går vifteovnene. Jeg har ved et par anledninger nevnt på forbruket av strøm, men høvdingen har bestemt at minst mulig skal inn før han har kastet juletreet ut. Da først er det tid for forhandlinger.Å holde temperaturen over frysepunktet er en ufordring som lar seg løse. Problemet med at plantene tørker ut er verre. Det kan ikke vannes når det er så kaldt, da mugner og råtner det. Jeg testet det i fjor, det frister ikke til gjentagelse. I fjor valgte jeg å stenge ned drivhuset, det frister heller ikke til gjentagelse. Nå kan jeg se snøklokkene i jordskorpa og selv om det ikke skjer så mye fra dag til dag så er det spennende å følge med. En natt i forrige uke hadde det vært -5 og da sa blomkarsen takk for seg. Den har blomstret trøstig til nå, og når den er uten konkurranse duftet den bedre og var den mye vakrere enn jeg kan huske at den er om sommeren. Perleblomstene og cyclamen ser ikke ut til å bry seg. De la seg paddeflat og lot som om de var dø, men med en gang gradestokken tippet over 0 var de like optimistisk klare for vår. Hortensia-stiklingene har kjempestore knopper og det ser veldig skummelt ut. Jeg har sneket en inn bak gardina i vinduskarmen. Jeg vet ikke hvem som har det best, den inne eller den ute, men nå har jeg om ikke annet spredd risikoen.

Jeg skifter mening

Det kan se ut som om det er en egenskap som har kommet ettersom jeg blir eldre. Det å skifte mening mener jeg. Livet har så avgjort blitt smidigere når man ikke på død og liv skal måtte stå for det man mente før.


Før var frøstander døde blomster. Det var brunt. Det var stygt og det var arbeid som ikke var gjort. Ja, det var nesten latskap.

Nå er det farge, om enn ikke like hysterisk som om sommeren. Det er tekstur og det gir meg noe å se på i vinterhalvåret. Det er godt at man kan skifte mening.

Som brio tog, nesten

I mitt ordforråd handler "membran" om noe på baderommet. Den skal helst være i orden. Det er visst noe om vann på den ene siden men ikke på den andre, tror jeg.

Nå viser det seg at membran også er en greie som sitter inni alle cellene. Den er laget av fosfolipider som ser ut som et hode med to haler. Hodene liker vann og halene hater vann. Derfor snur disse fosfolipidene seg med halene mot hverandre og blir til en skillevegg med vann på begge sider. I denne veggen, mellom disse hode/hale greiene sitter det proteiner som slipper vann ut og inn.

Nå til poenget: Cellene har i utgangspunktet negativ ladning på innsiden av membranen og positiv på utsiden. Det blir som da vi lekte med brio-tog-banen. Hente en vogn her og levere den der, alt styrt av magneten. Det er ikke plantene som tar en opptelling og sier: jeg tror jeg tar litt kalium til middag idag. Det er magneten som trekker vann med kalium (eller noe annet) inn i cellene når det er mer på utsiden enn inni. Hvorfor kunne ikke læreren på gartnerlinja sagt det med en gang? Komme trekkende med evolusjonslære og plantenes vilje oppi cellelære. Plantene står der og de kan ikke annet. Er det for lite på innsiden av cella trekkes det inn fordi det sitter en magnet der. Proteinet fikser ikke at det blir nøytralt på innsida og pumper ut noen positive ioner, vips, klart for å trekke inn noe nytt. Smart...

EU sand

Mine barn er gamle nok til at jeg som mamma i parken har spadd EU sand. Vi pleide å fylle på med sand fra stranda før vårflommen, men når de nye reglene kom måtte vi bytte ut all gammel sand og kjøpe ny, godkjent sand. Vi bannet der vi spadde sand, først ut og så inn igjen. Hva var galt med den gamle sanda liksom?

Nå har jeg vært på to dagers lekeplasskurs. NS-EN 1176. Var det noe du lurte på? Nå burde jeg kunne finne svar på det meste. Jeg har lært at 9-23 og snorfeste er dødsfarlig. Vi vet det jo egentlig alle, men vi legger ikke merke til det i hverdagen. En åpning som er mellom 9 og 23 cm er stor nok til at en barnekropp faller igjenom, og liten nok til at hodet sitter fast. Resultat? Det vil vi helst ikke vite. Det samme med smale åpninger hvor snorer eller hår kan sette seg fast. Ingen fare i seg selv, men i kombinasjon med leker hvor det forekommer "tvungen bevegelse" som på en sklie...

Alle disse reglene som vi ler så hånlig av, og sier at vi klatra da i trærne og det hadde vi ikke vondt av. Her er en av versjonene. Det vi glemmer er alle dem som ikke vokste opp, eller som ble skadet for livet. Dem er det faktisk en del av, men de roper ikke så høyt. I dag har jeg lært at alle reglene har bakgrunn i en eller flere ulykker med fatalt utfall.

Ingen av reglene sier at barn ikke skal få lov til å klatre, de sier bare noe om hvor langt de skal få lov til å falle, og hva slags underlag de da skal falle på. Ingen i denne verden hadde fått meg til å kaste meg utfor 3 meter med hodet først om det var aldri så mye sand/bark/flis som underlag. Det er helt greit i følge standaren. Det hadde jeg ikke trodd. Det samme gjelder området rundt huskestativ og karuseller. Vi hoppet av huskene, og vi datt fra karusellene. Det skal barn fortsette med, men de skal ikke få hjernerystelse eller knekt halebein slik vi gjorde. Sklier var høyere og lengre da jeg var barn (og det er ikke bare noe jeg tror fordi jeg er blitt større). De bygges nå 97 cm høye for å slippe å bygge støtdempende underlag. Vi gir altså barna våre dødskjedlige lekestativ fordi vi er gjerrige og ikke vil koste på nok sand.

Nå har jeg forresten også lært hva som var galt med sanda vi hadde i parken: Høyst sannsynlig ingenting. Kravet er at den skal dempe støt og det var det ingen som testet om den gjorde. Det var bare vi som trodde at det måtte være kjøpt sand.

Kjøkkenhagen i desember

Det virket som en god ide, den gangen i januar, da jeg bestemte meg for å ta bilde fra samme sted i hagen hver måned. Jeg valgte meg kjøkkenhagen fordi jeg regnet med at der ville det være store forandringer fra måned til måned.

Nå som året er gått og det er tid for oppsummering vil jeg først å fremst si at dette prosjektet ikke har vært for pyser. De som kjenner meg vet at jeg er god på selvbedrag. Nå ligger bildene der som fellende bevis. Ikke bare at vinteren i Norge kjennes lang, den er det også. Det er ikke mulig å bortforklare, det er snø på 5 av 12 bilder.