Så på papir

Jeg har tatt en serie bilder av hvordan man kan så på papir. De hadde jeg tenkt å redigere litt på og så legge ut her. Bare at jeg ikke rakk å laste opp bildene før helga og hvor er kameraet nå? Høvdingen er reist på overnattingstur med speiderene og mistanken er stor. De sover ute i -15 grader, og da er kamera obligatorisk. Jeg skjønner det.

Men det er nå jeg har tid og lyst til å skrive om frøsådd på papir. Det er rett og slett genialt. Det har allerede spirt i de to første posene. Tulipa humilis og Narcissus cantabricus er nå forsiktig overført til potter og satt lyst og kjølig. Ifølge løkguru Ian Young lønner det seg å så dem langt ned i potta. Det kjentes brutalt å lesse jord og grus over de ørsmå spirene. Tiden vil vise om jeg gjorde det riktig. Tenke seg til, etter bare 10 dager på fuktig papir i kjøleskapet. Rett og slett genialt.

Stemor i større potter

Vaskerommet er blitt til planterom, stua også for den saks skyld, men det er jo bare for en 4 måneders tid så det går bra.

Her potter jeg opp stemor. Valget falt på 9 cm potter, skal man først ha stemor, så skal man. Hos meg fungerer det best med samlebånds metoden. Jeg fyller arbeidsbakken med potter og skuffer jord oppi. En blyant må gjøre nytten som priklepinne. På gartnerskolen bruker de denne, og jeg må se om ikke det lar seg gjøre å "låne" en. Utfordringen er å få planta dypt nok, frøbladene skal helt nedpå jorda. Og det uten å ødelegge stilken. Det virker fryktelig brutalt å holde fast i de spede bladene, men blader og røtter vokser ut igjen. Dersom stilken er klemt eller brukket er det ikke håp.

Jeg ser at bladene er blitt litt gule. De er kanskje litt sultne. Jeg får lete opp fullgjødsla og se om en nitrogenmiddag eller to hjelper.

Jeg tar sjansen

Jeg har lest Helen Fredholms bok. Det er inspirerende lesning i vinterkulda. Hun skriver at hun sår et slag sommerblomster hvert år. Et slag. Jeg ser det praktiske i å ha mange av en, både i oppal og når det skal plantes ut. Det vil unektelig gi et mer helhetlig inntrykk enn det lappeteppet jeg lager meg.

Teorien er grei nok. Mange av en heller enn få av mange. Så var det praksis. Hva i alle dager skal jeg velge bort? Jeg innser at jeg tidligere har sådd etter prinsippet "Tenk om dette var min siste sommer". Nå viser all erfaring og statistikk at jeg har like mange sommere foran meg som bak. Da tar jeg sjansen på å redusere mitt sommerblomstutvalg til fem sorter i år. Sa jeg fem? Det var ikke helt lett det heller, men har er lista:

Stemor - fordi jeg fikk frøene av gode venner som ville meg vel,
Erteblomster - fordi jeg elsker å ta dem inn i store buketter,
Blodbeger - fordi den både henger og klatrer og det passer bra til kurvene i hønsegården,
Nigella hispanica 'Lovey-Dovey' (Kalles den Junkeren i det grønne?) og
Ringblomst. Jeg vet den kan såes direkte, men det har aldri fungert hos meg. Den kom med i utvalget i skarp konkurranse med løvemunn, og vant bare fordi den har 3 uker kortere oppalstid.

Som dere ser er stemorsblomstene i fin fart. De må snart ut av pluggbrettet og over i potter. Jeg har ikke bestemt meg for om de skal få 6 eller 9 cm potter. Noen av gartneriene bruker vel 11.5 tror jeg, men det kommer ikke på tale her hos meg. Det har jeg bare ikke plass til. De er da nesten hundre stykker disse "mødrene".

Kjøkkenhagen i januar

Slik ser kjøkkenhagen min ut i dag. Det er ikke så kaldt som det har vært, men surt og rått og det frister ikke å være ute. Ikke at det er noe å finne på ute heller. Kunne godt tenke meg å begynne beskjæring, men det får vente til mars tenker jeg. Det har lett for å bli veldig kaldt i februar.

Det brune du kan se i snøen er aske. Det er alt annet en pent, men aske inneholder ganske mye kalium har jeg latt meg fortelle. Kalium må til hvis plantene skal lage barn. Under aska er det jordbær og de skal ikke ha for mye nitrogen, for det gir "grønn" vekst og blader pleier det bli nok av på jordbær.

Moret meg

Min sønn ble møtt av dette synet da han kom hjem fra skolen i går. Hans første og eneste kommentar "Jeg ser du har moret deg."

Jeg kan love det var ikke mye morsomt. Jeg har måttet bite i det særdeles sure eplet og stenge ned drivhuset. En ting er at det går med uforsvarlig mye strøm, det kunne jeg nok greid å bortforklare. Noe helt annet er at vifteovnene tørker ut plantene. Jeg klarte ikke la være å vanne og det gikk som det måtte, med mugg og råte og den sikre død.

Ian Young har i sin blogg beskrevet i detalj hvordan de løser problemet med vinterkulden i Scottish Rock Garden: Varmekabel i sand med pottene nedgravd i sanden. Tro om det hadde latt seg gjøre i liten målestokk. Det burde jo det, og investeringskostnadene burde være inntjent med en eller to slike vintre som vi har nå. Ikke at jeg ønsker meg det, men det kan vel ikke utelukkes.

Det er mulig jeg er vel pesimistisk, men jeg tror at jeg i år kommer til å miste mye planter. Hvorfor skal jeg på liv og død ha alle disse primadonnaene som ikke hører til i dette landet? Nei det var alt annet enn moro å skulle finne plass til alt dette jeg har dratt på meg. Noe har jeg stablet i potetkjellerne og krysser fingrene for dem. Vinduene i den kalde stua er reservert "kan ikke miste" planter. Hva skjer så med resten? De står foreløpig på planterommet under tilleggslys. Der er det så varmt at de tror det er vår, og kommer til å få seg en overraskelse når været blir varmere og de må vike plassen for stiklinger og småplanter. Da er det ut i drivhuset til ny vinter, og sannsynligvis blir det mengder med edelkompost.