lørdag 26. januar 2013

For siste gang

Som regel er det vemodig når man vet at man gjør noe for aller siste gang. Denne gangen er jeg bare glad og lettet. Det er ikke med blandede følelser engang: Jeg har hatt mitt livs siste eksamen. Jeg har hatt mange og jeg har hatet det. Bare det å se en eksamensvakt får gråten opp halsen hos meg. Det hjelper ikke om de er aldri så søte og hyggelige, og Veas eksamensvakter er søte og hyggelige. Men altså, nå har jeg bare en semesteroppgave og en fordypningsoppgave igjen. Det nærmer seg slutten av min tid på Vea. Det er litt vemodig. Men at jeg aldri skal ha "sitt ned og gulp opp alt du har lært" eksamen mer...det er en lettelse, bare lettelse. 


 

fredag 11. januar 2013

Misforståelse

Her om dagen, ganske nøyaktig den 22. desember, hadde vi en misforståelse her hjemme. Det er en misforståelse av typen "Jammen du sa at..." Når sant skal sies så har jeg nok uttalt meg litt klønete, eller snakket før jeg hadde tenkt meg om. Begge deler skjer både titt og ofte. Det spiller ingen rolle, resultatet var at den peneste av edelgranene var felt og at toppen skulle brukes som juletre. Stemningen var noe amper, og ble ikke bedre da det viste seg at toppen ikke kunne brukes som juletre likevel. Vi ble venner igjen, sånn utpå formiddagen den 24.

Januar er mørketid i drivhuset mitt. Naboens nabo har en liten skaukrull og sola kommer ikke over den fra 25. november til 24. januar. Det er selvfølgelig slik at jeg kunne nevnt det for dem, kanskje de trenger ved... Nei ærlig talt, så ille er det ikke. Særlig ikke når det nå viser seg at vår før omtalte edelgran kastet skygge den også. Nå, når den er felt, kvistet og kappet, ja så viser det seg at det ble en liten glippe mellom hustaket vårt og skaukrullen. Den 7. januar var solas gang over himmelen slik: Selje, gran, selje, bjørk, bjørk, hustak, drivhus (en time) furu, gran, gran, or. En time er ikke lenge, men en time er en time, og om to uker nå, så blir det flere timer, hvis det er sol da, vel å merke.

 

onsdag 2. januar 2013

Helårshager

Jeg har tidligere tenkt på meg selv som en helårshager. En som var opptatt av hagen hele året. Men i høst engang skjedde det jeg bare har hørt andre fortelle om...jeg ble litt...ikke lei, men kanskje uinspirert. Det kom så snikende at jeg egentlig ikke la merke til det før her om dagen. Den dagen da det dryppet fra taket og sola godblunka. Da kom livsløgneren i meg fram: Jula er ferdig, snøen har vært, den smelter ... da er det vår. Og med nyervervet klarsyn våknet hageren i meg. Jeg måtte riktignok leite litt, ingen opplagte hagerelaterte oppgaver som ropte, skal innrømme det. Men det var en kvist her og litt gjenglemt løv der. Og så har jeg jo drivhus. Der var det plutselig tvingende nødvendig med opprydning. Også fant jeg en potte med Cyclamen coum, og den hadde knopper langs pottekanten. Det er flere enn bare jeg som har skjønt at det er vår. I alle fall snart.