Kaster ikke bort en eneste flis

Av ulike grunner har det blitt tatt ned flere trær enn vanlig hos oss denne vinteren. En av grunnene var mine ønsker om mer sol på frokostplassen. Argumentasjonen var at snøen skulle smelte tidligere slik at jeg kunne nyte formiddagskaffen ute.









Nå skal det innrømmes at tømmerhuggerene mine ikke helt ser behovet. Dessuten, slik som været har vært får jeg ikke bevist det heller. Vel, trærne er nede og kommer ikke opp igjen, så nå må de kappes og kløyves.

Nå skulle en kunne forvente at dette var en jobb for han som skal bli arborist, men neida. Denne gangen måtte brødrene hans til pers. I følge faren er gutten så forelsket at han er fullstendig ubrukelig.















Her på gården kaster vi ikke bort en eneste flis. (Fritt etter Øystein Sunde.) Alt blir kvernet opp og brukt som dekke i bedene. Det er mitt bidrag i sakens anledning. Nå har jeg bare en osp igjen, den som vinden tok ned for oss i vinter en gang. Den traff låvetaket, men heldigvis uten at det ble skader. I år tror jeg faktisk det kan komme til å bli nok flis.

Så god som ny.

Jeg er den heldige eier av en Felco 6. Jeg fikk den i gave, og håper inderlig at jeg takket pent. Den gangen trodde jeg at det var en rosesaks. De har jeg hatt mange av. Hadde jeg visst verdien av sekatøren ville jeg nok hatt vanskelig med å ta imot. Like greit jeg ikke visste det kanskje.

Det er i grunn ikke helt likt meg, men den gangen tok jeg faktisk vare på emballasjen. Den pappsaken, med tekst på veldig mange språk. Det var festet en liten metalldings på den også.

Nå til poenget. Har du en Felco har du en sekatør for livet. Den demonteres, vaskes, slipes, oljes og er som ny igjen. Selv jeg klarer det, helt alene. (Eh-nesten.)

Så fikk jeg den gode ideen at jeg kunne lage en video og legge ut her. Når jeg får gode ideer er den nesten alltid noen andre som har hatt den samme ideen før meg. Så også denne gang. Amerikaneren på videoen har noe hvitt kliss som han smører på. Jeg brukte høvdingens våpenolje og det tror jeg fungerer godt nok. Nå har jeg kanskje røpet at vi har våpen i huset, siden vi har våpenolje...ja, ja høvdinger pleier å ha våpen, sånn er det.

Video

Planterommet mitt

På vaskerommet vårt er det varmere enn i resten av huset, og oppå varmtvannstanken er det enda varmere. Der starter våren.
Hit drar jeg med potter og jord. Det er litt upraktisk, for det er trangt, men det går. Jeg har hengt opp ei bitte lita lampe. En sånn med lysstoffrør. Jeg søkte om å få utvide til en større lampe, men fikk avslag.
Hit setter jeg planter som jeg vil ha stiklinger av. De tror det er våren og setter nye spreke skudd.

Stiklingene setter jeg i pluggbrett og dekker med plast. Ikke sånn helt nedpå, bare løst over slik at luftfuktigheten holder seg. Jeg synes det er vanskelig å vanne riktig, for noen vil ha mye og noen vil ha lite.
Hit setter jeg også frøpotter som skal spire ved 18-20 grader. Sånn som solsikker. Noen tror sikkert at jeg er gal som starter solsikker nå, for ikke å snakke om å så dem så tett. Det har seg slik at vi spiser dem. Jeg tar en neve fra fuglemattønna og sår i en liten potte. Det gjelder å så med jevne mellomrom slik at det alltid er nye på tur.
De har litt sånn nøttesmak og er supergode i salater. Jeg bruker bare frøbladene, de to første som kommer. Kortreist mat er best. Jeg kommer som regel på det etter at vi har begynt å spise. Så setter jeg like godt potta rett på bordet. Ferskere får du det ikke.

Varme stiger opp

Jeg lærte allerede på barneskolen at varme stiger opp og kulde renner ned. Det er en naturlov som fortsatt gjelder, også inni plasttunneler.

Prosjektet med stearinlys inni plasttunnelen er ikke avsluttet selv om det ble smeltet noen små hull. Det trengs bare noen små justeringer. Svigerfar foreslo sånne lykter som brukes på gravsteder. De har lokk på og da må varmen ta seg ut sideveis før den går opp. Jeg gir meg ikke, ikke når jeg har spist egenprodusert salat til julemiddagen.

Ok, det var ikke mye, men jeg var fryktelig stolt når jeg gikk ut med kniven for å "høste" salat.

Salat til julemiddagen.

Litt sent på sommeren sådde jeg absolutt alt av salatfrø. Spireevnen har vært elendig og det skyldes høyst sannsynlig at jeg hadde mye gamle frø. En av posene derimot spirte så det holdt og vi har hatt Mizuna hele høsten. Siden høsten har vært så lang har jeg sett at den holder det den lover. Den tåler lave temperaturer godt. Med det lille forbehold om at det er mizuna jeg har, det var en frøblanding og en annen liten bitter sak har også holdt det gående. Så fikk jeg det for meg at kanskje en liten plasttunnel kunne ta av for de første frostnettene og forlenge høsten enda litt til.Et innlegg om plasttunnelen. Det viste seg at det kunne den. Når det nå kom noen riktig vinterlige dager regnet jeg med at morro var over.



Men inni der sto disse småttingene og hutret litt. Langt, langt bak i bevisstheten lå et tips om stearinlys. Nå ja, noen stumper i en hermetikkboks og gamle ryer over...det verste som kan skje er at hele greia brenner ned og det er jo morro å ha prøvd. Særlig med tanke på at Yr meldte mildere noen dager etterpå.

Det funka som et skudd. Salatgreia kvitterte med nyvekst på tross av -10. Da henta jeg kubbelyset også. Det brant hele natta. Det blir ingen stor avling, men å hente inn egenprodusert salat på julaften...jeg sier ikke mer.

Smuler er også mat.

Nå har vi tatt opp resten av purren. Det har vi sagt mange ganger denne høsten. Men nå er det ikke mer som kan brukes der ute. De er tynne som setteløk og selv om de skulle legge på seg enda litt er det ikke håp for dem.

Purre lar seg lagre hvis det er kaldt nok. Utfordringen er at den må stå oppreist ellers bøyer den seg. Det skyldes innhold av plantehormonet Auxcin som styrer heliotropisme, evnen til å vokse i riktig retning, røtter ned og toppen opp. Tenk om jeg hadde husket det på eksamen. Ja, ja jeg husker det når jeg skal lagre purre og det får være godt nok.

Vann til tomater

Tomater trenger vann, mye vann. Før har jeg dyrket tomater i jordsekker som lå rett på gulvet. Det fungerer, men skulle sekken tørke helt ut, eller det kommer et lite hull i den...ja da har man en utfordring.










I år har jeg forsøkt noe nytt. Jeg har plantet tomatene i 3.5 liters potter. Det er selvfølgelig altfor små potter, men jeg har klippet hull i bunnen og tredd en strimmel av undervanningsduk opp i jordklumpen. Pottene står på murstein og "veka" ligger ned i vannet. Altså: pottene står tørt, mens veka alltid er våt. Jorda i pottene kjennes fuktig og jeg er veldig spent på om det er passe mye vann, eller om det blir for mye av det gode.



Alle fire sortene ble sådd samtidig og har fått samme behandling. Det er; 'Gardener's Delight', 'Money Maker', 'Riesentraube' og 'Gemini'. Hos meg er 'Gemini' raskest. Der kan vi høste den første tomaten ganske snart. Nytt av året er manglende griffelråte. Nåja, i alle fall foreløpig.

Ikke gi opp

I fjor fant jeg et tips om å så på papir. Stratifisering i kjøleskapet ble brått mer enn bare en teoretisk mulighet. Dessuten er jeg rimelig nysgjerrig anlagt, så jeg elsker å følge med på hva som skjer. Sidsel, som lærte meg å så stauder for 20 år siden, sa: "Kast aldri ei frøpotte, det kan ta flere år før det spirer". Det tenker jeg på hver gang jeg står og tømmer ut av pottene, men når de har tørka helt ut, opptil flere ganger, er det ikke mer håp. Da kan jeg heller bruke plassen til noe annet. MEN, nå som jeg har dem på papir, og de ikke tørker ut, og ikke tar opp plass...

...kan jeg notere at Crocus banaticus, Fritillaria pallidiflora og Narcisuss x 'Cedric Morris', sådd henholdsvis 26. jan. 2010 og 4. feb. 2010, spirte i forrige uke.

Undervarme i drivhuset. Testing pågår.

Nå har jeg testet panelovnen. Den fungerer som den skal. Jeg har koblet den til en termostat. Den fungerer som den skal. Det er liksom ingen grunn til at dette ikke skal fungere. Men jeg skal innrømme at det var litt skummelt å plugge i stikkontakten første gangen. Særlig siden så mange er skeptiske.

Det jeg kan melde om er at det er mellom 4 og 5 grader i sanda og det har vært -2,1 i lufta rundt pottene. Plantene som står der sier at de har det toppers. Snøklokkene er ikke sprunget ut, men så snart det blir litt flere soldager tenker jeg de kommer. Narcissus cantabricus, som jeg sådde i fjor, har sendt opp en ørliten spire. Jeg kunne danse av glede.

Termostat

Jeg gir meg ikke. Jeg vil åpne drivhuset, og da må jeg ha en varmekilde som ikke tørker ut plantene. Hvis jeg monterer en termostat mellom ovnen og stikkontakten kan jeg kanskje holde temperaturen på 2-3 grader. Jeg lurer litt på denne. Prisen er slik at om det ikke gir ønskede resultat så kan jeg leve med det.

Ovnen må ikke tildekkes, men det blir den ikke heller, for det er god nok avstand mellom den og plantebakkene som er av solid plast. Det blir lufting mellom bakkene. Når strømmen så brytes ved 5 grader burde det være trygt nok. Det forutsetter selvfølgelig at alt fungerer. Jeg må gruble litt mer på dette her.

Ingen adgang

Det var litt mildere en times tid eller så og nå er døra til drivhuset har frosset fast. Jeg har rett og slett ikke adgang. Enda godt at prosjekt undervarme ikke var satt ut i livet ennå.

I varmeste laget

Jeg har testet ut panelovnen. Den ble satt på laveste trinn. I løpet av en time var det blitt 22 grader i sanden og det var ikke det jeg hadde tenkt. Like over frostfritt var bestillinga. Her må vi ha hjelp av Reodor Felgen tror jeg.

Undervarme

Å holde drivhuset frostfritt er en utfordring, men det er en utfordring som lar seg løse. Til nå har jeg brukt vifteovner, men de tørker ut plantene og den utfordringen har jeg ikke funnet noen løsning på. Derfor har jeg måttet ta plantene inn, med alt det fører med seg. En ting er at det blir rotete og stygt, for ikke å si fullt, inne. Noe annet er at det blir for varmt og for mørkt for mange av plantene. De våkner til liv, setter lange skudd som ikke har noen sjangs i havet til å klare seg.

Jeg har lenge ønsket meg en sandkasse med varmekabler i. Ideen er at hvis plantene bare har tilgang på vann kan de tåle litt mer kulde, og hvis jeg ikke trenger å ha full storm på vifteovnene blir det ikke så tørr luft. Men altså, hvor får jeg en egnet sandkasse med varmekabler?

På besøk hos en nabo dukket en genial ide opp. For å slippe å løpe fram og tilbake til kjøkkenet med rettene som skulle holdes varme, hadde de lagt en gammel panelovn på bordenden. Da kom Mari Anne på at hun hadde også gammel panelovn. Nå har jeg stablet murstein hele veien rundt og plassert solide plastkasser med singel av str. 1/4 - 4 oppå. Det blir tre små sandkasser.

Da er det på tide å teste ut. Den som vil vite hvordan det går må følge med her på bloggen, jeg lover å rapportere enten det er vellykket eller total fiasko. En ting er jeg helt sikker på, her gjelder det å være forsiktig med vann.

Plantene er på hotell

Langtidsvarslet på YR har vært deprimerende lenge. Nå viser det seg at det ikke er så ille som det ser ut. Les om yr's systemfeil her. Det var likevel ingen vei utenom, plantene hadde det for tørt i drivhuset og det er fortsatt en lang vinter før det blir vår.

Når man ikke kan velge på øverste hylle må man gjøre det beste ut av de mulighetene man har. Gartneriet på Dal har "pottehotell". Det er et av drivhusene som holdes frostfritt pga vannrør som ellers ville kunne sprekke. En kjapp telefon - jada bare kom du. De største plantene er nå på hotell, mens alle de andre er enten i kjelleren eller i vinduskarmene. Nå ja, ikke alle, for noen planter fikk ikke bli med på flyttelasset. Det var hovedsaklig fuchsia og pelargonia som jeg er litt lei, eller som jeg hadde flere av, men det er vemodig likevel å stå der på komposthaugen med et lass potter.

Det er trist, trist, trist i drivhuset nå. Kaldt og tomt, og enda er det en hel måned til sola står høyt nok på himmelen til at den kommer inn der. I helga tok jeg meg sammen og ryddet opp. Kastet, stablet og feiet. Det hjalp litt, nå er både jeg og drivhuset klare for en ny sesong.

I drivhuset

I drivhuset går vifteovnene. Jeg har ved et par anledninger nevnt på forbruket av strøm, men høvdingen har bestemt at minst mulig skal inn før han har kastet juletreet ut. Da først er det tid for forhandlinger.Å holde temperaturen over frysepunktet er en ufordring som lar seg løse. Problemet med at plantene tørker ut er verre. Det kan ikke vannes når det er så kaldt, da mugner og råtner det. Jeg testet det i fjor, det frister ikke til gjentagelse. I fjor valgte jeg å stenge ned drivhuset, det frister heller ikke til gjentagelse. Nå kan jeg se snøklokkene i jordskorpa og selv om det ikke skjer så mye fra dag til dag så er det spennende å følge med. En natt i forrige uke hadde det vært -5 og da sa blomkarsen takk for seg. Den har blomstret trøstig til nå, og når den er uten konkurranse duftet den bedre og var den mye vakrere enn jeg kan huske at den er om sommeren. Perleblomstene og cyclamen ser ikke ut til å bry seg. De la seg paddeflat og lot som om de var dø, men med en gang gradestokken tippet over 0 var de like optimistisk klare for vår. Hortensia-stiklingene har kjempestore knopper og det ser veldig skummelt ut. Jeg har sneket en inn bak gardina i vinduskarmen. Jeg vet ikke hvem som har det best, den inne eller den ute, men nå har jeg om ikke annet spredd risikoen.

God natt

Det ser nesten ut som om en kraftig vind har feid over ventebeddet mitt. Alle pottene ligger nå pent over på siden. Det har jeg lært av Anders Kristiansen som driver Grimstad Planteskole. Han legger alle sine potter over på siden, og han har noen.

Etterpå bretta jeg dyna av granbar godt over og sang et par godnattsanger. Nå håper jeg at de alle sover hele vinteren igjenom, at ingen våkner midt på natten og at riktig mange våkner til våren.

Planteskole

Mange hagegale snakker om babybeddene sine. De aller fleste har jeg følelsen av. Jeg har vært litt misunnelig, for det har vært utfordrende å ta vare på alt jeg har i potter. De har slengt rundt litt her og der. Noen i soppkasser, noen rett på bakken.
Nå endelig har jeg også fått babybed, og har døpt det til "planteskolen". En liten planteskole, javel, men prinsippet er det samme, ikke sant? Nå skal det bli orden på sakene.

Jeg fikk høvdingen til å snekre en kasse. Pallekarmer var ikke et alternativ, til det skråner terrenget for mye. Jeg har til hensikt å overvintre pottene her så god drenering var høyest på ønskelista. Først dekket jeg med gamle gulvtepper og aviser. Etterpå skulle jeg regne ut hvor mye pukk det ville gå med. Dette er vel egentlig pensum fra ungdomsskolen, likevel greide jeg å regne riktig feil. Høvdingen lo og lurte på om jeg virkelig trodde at det gikk 4 lastebillass oppi kassene mine. Med litt finregning kom jeg fram til hvor mange liter jeg ville ha. Jeg forklarte at jeg skulle ha halvparten pukk, 1/4 del singel og 1/4 del med sånn småstein som hagesenteret bruker. Han mente at da fikk jeg dra på pukkverket selv. Etter noen runder med forhandlinger fikk han med seg 3 syltetøyglass med eksempler på størrelsene. Den minste har jeg ønsket meg i årevis. Den som er passe fin til å legge på toppen i såpottene. Til nå har jeg brukt strøsingel, men synes den er for grov.
Høvding med tre utkommanderte sønner la i vei og kom hjem med bestilt vare. Alt i riktig mengde og størrelse. Han gliste fra øre til øre og kunne med selvsikker mine fortelle at den minste der var da ikke noe problem. Den heter "kvart-fire". Du kan bare ta med deg ei bøtte så får du den sikkert gratis til og med. Men du får ikke meg til å kjøre på pukkverket. Der sitter gutta på monstermaskiner og du må skrike bestillinga, de nikker og du føler deg bare dum. Å spørre etter noe er uaktuelt. Tenk om de kunne kommet ned eller slått av motoren.

Nå har jeg plassert alle pottene og stikkebeddet er klart for våren. Jeg kostet til og med på duk og bark til å gå på. Nå går jeg rundt med en overlegen mine og når ingen hører meg sier jeg "Mari Anne, planteskole eier".

Her er "før-bildet":

Et anstrengt forhold

Hageredskap er noe man får forhold til. Tenk deg om man måtte grave i jorda med bare hendene. Hud og negler blir jammen ødelagt nok som det er.

Det er ikke helt godt å se, men på dette bildet er det en krafse.

Vi har et anstrengt forhold. Det strekker seg helt tilbake til den gang vi bygde hus, for 20 år siden. Strengt tatt kan ikke krafsa noe for at vi la i vei med et så halsbrekkende foretak som husbygging i en alder av 22 og med nyfødt kolikkbarn i byggegruben.

Krafsa har fått bli med på flyttelasset, men den regnes ikke til hageredskap. Den er ikke oljet en gang. Den oppbevares i det borteste hjørnet, bak all hageredskap. Vi skuler på hverandre av og til, men ute fra låven har den ikke vært på mange år.

Nå hadde det seg slik at min kultivator (bildet er lånt fra Fiskars, det regner jeg med at de synes er greit) måtte på rekonvalesens. Den hadde hyppet litt mye poteter og hadde behov for en ekstra bolt. "Den enes død, den andres brød". Krafsa fikk komme på banen som en innbytter, og vel, den kan altså hyppe poteter. Kultivatoren er nå friskmeldt, og krafsa er blitt oppgradert til kultivatorvikar. Neste gang jeg skal olje hageredskap kan det faktisk hende at det drypper en skvett inn i kroken dens også.