Å grave, eller ikke grave.

Alle som er litt mer enn middels opptatt av hage vet at det store sørsmålet om nå om dagen er "To Dig or not to Dig". Der jeg vokste opp betydde "dig" godteri. "No dig" skyldtes enten mangel på lommepenger eller at lørdagsgodtet allerede var spist opp. Det er lenge siden jeg har hørt noen som skulle kjøpe dig. Det kan skyldes at uttrykket er gått av moten, jeg er jo gammel. Jeg er faktisk så gammel at jeg har sett på "TV-hagen" med  Dagfinn Tveito. Det gikk i reprise lørdag morgen. Den gangen var det mer "Double digging" som var tingen, uten at jeg kan huske om det var et uttrykk som ble brukt. Jeg lærte mye om hagebruk den gangen.





Jeg forstår argumentene om at mikrolivet i jorda ikke skal forstyrres. Jeg skjønner prinsippet om jorddekke. Jeg vet at ute i naturen er det ingen som graver, og det vokser likevel. Det høres så riktig ut. Men det er i teorien. I praksis er det slik det ser ut hjemme hos meg:

Gammel beitemark som er full av ugras. Eller mer presist; den er full av rotugras. Hagetidens siste utgave har en artikkel som heter "Kunsten å ikke grave". Der fant jeg den lille haken: Er plassen du har valgt til grønnsakhage full av flerårig ugress(...)bør du fjerne dette først. 


Kort fortalt: Mye kveke. Høvdingen og traktoren settes på saken.  Kvekerøttene fjernes. Resultat; ikke så mye kveke neste år. Men i denne omgang gikk prinsippet om no digging på båten. Meitemarken også  for den saks skyld. Og det som tok to linjer i en lang artikkel, medførte mange dager med rompa opp og hue ned.

Der det har vært dyrka før derimot skal det ikke graves.Jeg skal bare løsne ugrasrøttene med greip. Det er vel ikke å grave, er det vel?

Nå har jeg utstyrt meg med masse pinner, snorer og målebånd. Jeg vil nemlig ha like fine rette rader som dem i hagebladene. Det måtte litt endringer av gangveier til for å få det slik jeg ville. Uten å grave? Eh, bare litt...eller vel, kanskje ganske mye.



Så nå er alle radene parallelle med husveggen. Alle er like lange og alle er like brede. Det kommer halm i alle gangveiene. Neste år skal det ikke graves.

Så stakk sønnen innom for å applaudere. Han synes det var blitt fint. "Har du laget gangveiene brede nok til at traktoren kommer fram?"

Eh-da blir det kanskje litt graving neste år også...

Plasttunnel

Sent i høst satte jeg opp en plasttunnel over noe salatgreier. Jeg var vel inspirert av en eller annen engelsk blogg. Type "All-year-round" dyrking liksom.

Tunnelen funka og jeg plukket inn salat til julemiddagen. Skrev litt om det her.

Så lot jeg hele greia snø ned. Latskap? Nja, jeg innrømmer det i alle fall ikke. Jeg tror jeg hadde en liten tanke om at det som funker om høsten også funker om våren. Og skulle du sett på maken. Det gjør det. I dag har jeg luket inni der. Jorda er tint og jeg begynte å tenke på at hadde jeg hatt spinatplanter inni der i høst...ja så ville de høyst sannsynlig ha startet veksten nå. Jeg lurer på om det er varmt nok til at noe kan spire inni der? Hm-på tide å teste ut.

Varme stiger opp

Jeg lærte allerede på barneskolen at varme stiger opp og kulde renner ned. Det er en naturlov som fortsatt gjelder, også inni plasttunneler.

Prosjektet med stearinlys inni plasttunnelen er ikke avsluttet selv om det ble smeltet noen små hull. Det trengs bare noen små justeringer. Svigerfar foreslo sånne lykter som brukes på gravsteder. De har lokk på og da må varmen ta seg ut sideveis før den går opp. Jeg gir meg ikke, ikke når jeg har spist egenprodusert salat til julemiddagen.

Ok, det var ikke mye, men jeg var fryktelig stolt når jeg gikk ut med kniven for å "høste" salat.

Salat til julemiddagen.

Litt sent på sommeren sådde jeg absolutt alt av salatfrø. Spireevnen har vært elendig og det skyldes høyst sannsynlig at jeg hadde mye gamle frø. En av posene derimot spirte så det holdt og vi har hatt Mizuna hele høsten. Siden høsten har vært så lang har jeg sett at den holder det den lover. Den tåler lave temperaturer godt. Med det lille forbehold om at det er mizuna jeg har, det var en frøblanding og en annen liten bitter sak har også holdt det gående. Så fikk jeg det for meg at kanskje en liten plasttunnel kunne ta av for de første frostnettene og forlenge høsten enda litt til.Et innlegg om plasttunnelen. Det viste seg at det kunne den. Når det nå kom noen riktig vinterlige dager regnet jeg med at morro var over.



Men inni der sto disse småttingene og hutret litt. Langt, langt bak i bevisstheten lå et tips om stearinlys. Nå ja, noen stumper i en hermetikkboks og gamle ryer over...det verste som kan skje er at hele greia brenner ned og det er jo morro å ha prøvd. Særlig med tanke på at Yr meldte mildere noen dager etterpå.

Det funka som et skudd. Salatgreia kvitterte med nyvekst på tross av -10. Da henta jeg kubbelyset også. Det brant hele natta. Det blir ingen stor avling, men å hente inn egenprodusert salat på julaften...jeg sier ikke mer.

Smuler er også mat.

Nå har vi tatt opp resten av purren. Det har vi sagt mange ganger denne høsten. Men nå er det ikke mer som kan brukes der ute. De er tynne som setteløk og selv om de skulle legge på seg enda litt er det ikke håp for dem.

Purre lar seg lagre hvis det er kaldt nok. Utfordringen er at den må stå oppreist ellers bøyer den seg. Det skyldes innhold av plantehormonet Auxcin som styrer heliotropisme, evnen til å vokse i riktig retning, røtter ned og toppen opp. Tenk om jeg hadde husket det på eksamen. Ja, ja jeg husker det når jeg skal lagre purre og det får være godt nok.

Inspirert

Jeg har aldri brukt gift i hagen. Det ville da ikke falle meg inn heller. Åjo, forresten, Jeg hadde Round-Up på parkeringsplassen, men det håper jeg at var et engangs tilfelle.



Rosen 'Viridiflora' som ikke vil gi seg.






Maten vår skal være giftfri, selvfølgelig. Økologisk derimot, hm, da kan jeg ikke bruke kunstgjøsel. Alt som står i potter har fått det, det er så lettvindt. Jeg har egentlig trodd at sauetalle og hønsemøkk var økologisk nok, men så hørte jeg noen som sa at da møtte dyra ha økologisk fòr. Hm. Kanskje jeg kan nøye meg med "nesten økologisk"?

Dette høstet jeg forresten i kjøkkenhagen her om dagen. Jeg synes det var dårlig gjort at vekta ikke slo ut i det hele tatt. De er da noe, mer enn null i alle fall.


Så hadde det seg sånn at vi ble "utsatt" for et foredrag på skolen. Et riktig inspirerende foredrag av en riktig entusiastisk dame. Hun snakket om "Permakultur". Det er et ord jeg ikke hadde hørt før. "Det er økologisk dyrking, tatt helt ut". Sa en av klassevenninnene mine, hun så spørsmålstegnet i øynene mine.

Jorda må være dekket sa damen. Hvitløken har derfor fått dyne.



Foredraget startet med "Alt som var trist siden Adam." Kjent stoff om hvordan vi stjeler fra barna og barnebarna våre med den livsstilen vi har. Dette er ting vi har hørt før, men satt inn i sammenhengen "dette kan du gjøre noe med", fikk det en annen betydning.

En plasttunnel med salatgreier. Så lenge dette mildværet holder vokser det faktisk litt inni der.





Jeg er kjempe inspirert og nå skal det bli andre boller.

Pen mat

Egentlig vil jeg helst produsere mat. Jeg er ikke økonomisk avhengig av det, men i et globalt perspektiv hvor matjord blir ødelagt i rekordfart er det direkte uetisk å ha en jordlapp og ikke bruke den. Vi trenger forresten ikke gå så langt som til globalt, her på Øvre Romerike blir matjord bygd ned i rekordfart. Vi må jo noe sted bygge hus, men hva hjelper det med hus hvis vi ikke har mat å spise?

Det som ergrer meg mest er at folk er villige til å betale mer for pynt enn mat. Det gjelder både gresskar og løk. Røde løkfletter går unna som bare det, prisen er det ingen som reagerer på. Gresskar det samme, men de skal ikke spises må vite. Skulle jeg tenke på pengene er det ingen tvil, mat lønner seg overhodet ikke. Folk må jo gjøre hva de vil med det de kjøper, det er ikke det, men...jeg hadde jo ment at det skulle være mat.

Kjøkkenhagen i oktober

Bare for å si det først; kajakken i forgrunnen har ingenting med hverken meg eller min kjøkkenhage å gjøre.

Hovedaktiviteten hos oss er som hos de fleste andre," redde det som reddes kan". Det aller meste av avlingen er heldigvis i hus, eller solgt. I går tok jeg opp siste rest av potetene. På det stykket vi har hatt "Troll", er det troll (i form av jordrotter) i bakken. Det er så frustrerende at store deler av avlinga må kasseres. Hadde de enda spist opp, men neida, en bit på hver potet ser ut til å være bordskikk der i huset. Den siste raden var totalt underminert. "Odin" ble dyrket på et annet stykke og dit har rottene ikke funnet veien, ikke ennå i alle fall. Selv om jeg klager på både jordrotter og kjølmark (jada, de er her i år også) så må jeg innrømme at vi har poteter nok. 35 kg settepotet er i overkant mye hvis vi bare skal dyrke til oss selv. Blir det hungersnød i vinter er det ikke vi som dør først.

Det ble helt greit med gulrøtter også. Nå er alle tatt opp og lagt i kjelleren. To hele fiskekasser med våt sand i bunnen og mose på toppen. Det fungerte bra i fjor. Jeg er litt spent på hvor lenge 35 kg gulrøtter varer. Vi blir ikke helt enige om hvor mye vi la ned sist høst, bare at det ble for lite. Menyen hos oss ble brått endret etter at vi gikk over til kjøperøtter, de smakte bare ikke.

Kålrotavlingen blir også helt grei. Jeg har bestemt meg for å lagre dem på samme måte som gulrøttene. Vi har aldri hatt kålrot før og jeg er litt spent på om vi kommer til å bruke dem. De smaker som kålrot skal i alle fall.

Purren ble jeg litt skuffet over. Jeg tipper at det var for kaldt da jeg plantet ut, for den delte seg og laget flere små fra samme løkkake. Det ble ingen skikkelig store, men de smaker greit selv om de er små. Jeg kan trygt så mye mer purre neste år.

Jeg savner kepaløk. Så fort vi kommer over nyttår skal jeg bestille setteløk og jeg skal sørge for å ha den i hus lenge før noen begynner å tenke på lønnsoppgjør og streik. Så er det sagt.

Gresskarene er den store vinneren. Vi har allerede solgt 4 stykker og jeg blir målløs over hvor mye folk betaler for dem. Det er så jeg skammer meg når jeg tar imot pengene.

Spinaten har selvsådd seg. Jeg har hørt at den tåler ganske lave temperaturer så det blir litt spennende å se. Hønene mente på at de kunne spises allerede, så vi har måttet gjerde inne spinatfeltet.

Troll og Odin

Overskriften kan tyde på at jeg enten skal fortelle eventyr, eller at innlegget handler om norrøn mytologi. Det skal ikke handle om noen av delene, det skal handle om noe så vanlig som poteter.

I år har jeg Mandelpotet, Troll og Odin. I tillegg har jeg tørråte, i bøtter og spann. Riset på Trollpotetene er så godt som borte. På Mandel er det bare et og annet grønt blad i toppen. Odin derimot står der like grønn.

Vi har tatt opp ei rekke med Troll. Det er bedre avling enn i fjor. Det sier egentlig mer om i fjor. Hvert ris har mange poteter, men de fleste er veldig små. Nå som riset er borte kan jeg ikke regne med at de blir større heller. Foreløpig får de stå der, det er for varmt i kjelleren til å sette dem dit nå.

I dag tok vi opp et ris med Odin. Et ris var nok til middag for tre. Smakte godt gjorde de også. Dette er en klar favoritt.

Pornorøtter

Nå er det tiden for å høste det man sådde, og det er morsommere dersom man lar fantasien løpe litt fritt.

Jeg var på et tidspunkt svært bekymret for mine gulrøtter. De ville ikke spire. ’Resistant fly’ spirte godt, men ’Nestor’ kom bare ikke. I panikk sådde jeg en ekstra rad mellom de to som ikke spirte. En eller annen gang, som jeg ikke noterte, spirte de likevel. Antallet gulrøtter er det altså ikke noen grunn til å klage over. Noen av ’Resistant fly’ ble gigantiske og vi får begeistrede tilrop for dem. Høvdingen har fått beskjed om å ikke fortelle noen at de små er bedre på smak. Han får heller ikke lov å snakke om hva vi gjødsler med. Ikke at det er en forretningshemmelighet eller noe sånt, hønene går jo rundt på tunet. Nei det er bare for mye informasjon når man nettopp har spist gulrot til lunsj.

Kjøkkenhagen i september

Det kjennes ut som om det ble tidligere høst enn det pleier. Først trodde jeg det skyltes at sommeren uteble. Nå lurer jeg på om det faktisk stemmer. Gresskarene sier i alle fall at det er høst. De blir mer og mer orange for hver dag som går. Det må da skyldes at de tror det er høst og må forte seg å bli modne? Eller er det som med bladene på trærne, som får høstfarger fordi det blir kaldere? Helt sikker er jeg ikke, men det er kaldt om natta. I natt har det vært ned mot 5 grader. Einstein hadde nok rett, alt er relativt. I våres mente jeg på at det var varmt, hele 5 grader om natta.

Det ble mer gulrøtter enn jeg fryktet. Jeg sådde i to omganger fordi det bare var 'Resistent fly' som spirte. Erfaringen er altså at den spirer raskere, eller ved lavere temperaturer enn 'Nestor'. Den smaker godt nok, men jeg har en følelse av at 'Nestor' er litt bedre. Det er mulig at Einsteins teori spiller inn her også. Fjorårets gulrøtter var veldig, veldig gode, og de tålte lagring godt. 'Resistent fly' blir veldig store, og av en eller annen grunn deler de seg i to, eller flere røtter. Det gir mange morsomme fasonger. Vi har begynt å kalle dem pornorøtter.

Kålen ble ingen suksess. Siste sjanse er kålrota. Den ser fin ut, men jeg vet foreløpig ingen ting om hva som er nedi jorda og det er tross alt det som teller. Det ble to kålhoder, hvis man legger godviljen til. De er små, veldig små og egentlig allerede spist, av larver. Enten tok jeg duken av for tidlig, eller jeg var ikke nøye nok med å holde det tett. Jeg mistenker det siste. Jeg fant nemlig noen hvite sommerfugler under duken og de klaget ikke over å ha vært innestengt. Foreløpig regnskap for kålfeltet er 300g blomkål. Nå har jeg vinteren på meg til å avgjøre om jeg anser slaget tapt, eller om jeg tar utfordringen. Som Øystein Sunde har jeg "vondt for å motstå en utfordring... bare jeg slipper å hoppe fra en flymaskin". Det blir ingen premie til den som gjetter rett.

Jeg er ganske fornøyd med at jeg har tømt jordbæråkeren for ugrass. Ett stykke ble tømt for jordbærplanter også. Det var forbi stadiet hvor det kunne reddes. Der skal det bli *kremt* kål neste år. Jeg skal aldri, aldri la ugrass ta over i et jordbærfelt mer.

Nå har jeg spist 'Transparent' eplet. Det er som kjent sommerfrukt og slett ikke godt når det er overmodent. Den sjansen ville jeg ikke ta. Dessuten, tenk om det falt ned av seg selv. Etter mange dagers overveiinger valgte jeg å plukke eplet. Det ble behørig delt i fire. Vi var bare tre hjemme den dagen, derfor ble det to biter til meg. Jeg så det med en gang eplet var delt. Det var ikke modent. Naboen der jeg vokste opp hadde epletre. Vi spiste epler fra SanktHans tror jeg. Alle voksne som så det skjente på oss og sa at de var bedre når de ble modne, og at vi kom til å få vondt i magen. Mitt eple var ikke modent, men det smakte som min barndoms sommer, o-o lykke.

(En liten digresjon; Jeg slo opp "skjente" i google bare for å være helt sikker på at det skulle være en "n". Hjelpe og trøste, språkforskerene har rett, stadig flere skiller ikke "skj-" og "kj-" lydene. Nå begynner det å synes i skriftspråket også.)

I det siste har vi fått smaken på pesto. Ferske rundstykker med tomat, mozarella og pesto har gjort stor lykke hos oss. Vi har hatt nok basilikum i år, så mye at jeg har oppdaget at de har hvite blomster. Pesto består av basilikum og etter å ha lest opp til flere oppskrifter på nett avgjorde høvdingen at det måtte la seg gjøre å lage den selv. Vi fant ut at det gjorde det ikke, uten at vi skal gå noe videre inn på det.

Det skulle vært morro å prøve...

Gulrot er en toårig plante. Første året setter den rot, andre året blomstrer den og setter frø. Siden det er rota vi spiser ser vi aldri blomstene. Yngste sønnen kom til å spørre etter hvordan blomstene ser ut og det visste jeg ikke. Det kunne det igrunn vært morsomt å se, så jeg lot ei gulrot stå igjen i fjor høst. Her er resultatet. Gulrot er en skjermplante, med hvite blomster.

Nå som vi har fått svar på det vi lurte på kunne jeg luket den bort. Men så var det dette med frø. Gulrøttene vi hadde ifjor var veldig gode. Frøfirmaene hevder at vi må kjøpe deres spesial hybrider. Skulle nesten tro at andre frø ikke gir spiselige gulrøtter. Det skulle vært morro å prøve, det skulle det...

Kjøkkenhagen i august

Det er ingen tilfeldighet at det står både gressklipper og trillebår ute samtidig i min hage. Jeg er et systematisk menneske, av og til.

I hagen derimot starter jeg med det jeg har mest lyst til å gjøre, og forlater arbeidet så fort jeg kommer på noe annet. Det å skulle hente ny redskap er risky business. Jeg ser noe langs veien, og vips klipper jeg ikke plen lenger, men binder opp erteblomster istedet.

I går luket jeg og klipte plen. Det var alt jeg gjorde, men det brukte jeg også hele dagen på. Jeg ble ropt inn til måltidene, og smatt ut igjen før noen la merke til at jeg ikke hjalp til med oppvasken.

En får mene hva man vil om været vi har hatt i sommer, men gresset gror. I normale sommere holder det med at jeg klipper to ganger i uka. I år har det flere ganger gått mer enn en uke fordi det rett og slett har vært for vått. Klipperen står på høyeste avstand, men enkelte steder er det likevel reint for langt. Ikke at det ikke går, men det blir ikke pent. Jeg har en ganske rimelig elektrisk klipper. Ja, ledningen er noe herk, men hvis jeg starter og stopper på riktig sted lar det seg gjøre. Egentlig ønsker jeg meg den batteridrevne til Bosch, men jeg trenger det streng tatt ikke. Garden Fox får gjøre nytten til jeg kommer på en god grunn til å kjøpe ny.

Jorbærsesongen ser ut til å være over. Det ble en halv liter syltetøy i fryseren. Jeg satser på at Nora lager litt til meg også, når de først er i gang.

Jeg har fortsatt ikke funnet ut hvem som spiser kålblader. Det er noen ganske få larver der, men de er veldig små, og altfor få til å spise så mye. Vi har spist verdens beste blomkål. Fem planter fikk frem den enorme mengden av 300 g blomkål. Høvdingen lurte på hvorfor, og jeg skylder skamløst på kald sommer. Det kan også tenkes at jeg var litt vel gjerrig med gjødslinga, men jeg kan ikke ta på meg skylda for alt som er galt her i verden.

Gresskarplantene har ikke fått for lite gjødsel. De vokser så det knaker. Nå har jeg kappet tilbake slik at det er mulig å gå forbi. Jeg har ikke begynt å tynne i karten ennå, men det må jeg se å få gjort. Det har liksom ikke noe for seg å ha 100 bittesmå gresskar, når det er 5 store det er behov for.

Den største gleden i hagen denne sommeren er at vi får epler. 1 stk Transparente som er bittelite, men snart modent, tror jeg. 22 Katja og 13 Discovery. Med unntak av det ene eplet som hang på treet da det ble kjøpt har vi ikke fått epler her før. I våres plukket jeg alle larvene som tidligere har hemmet treet mye. Vi gjødslet godt i fjor og har slått gresset under treet jevnlig. I tillegg har vi kommet med oppmuntrende tilrop helt siden blomstring og det tror jeg var det avgjørende. Det er ikke alltid det skal så mye til.

Kjøkkenhagen uke 28

Nå er jordbæra modne. Det må høstes hver dag, eller rettere hver kveld. Det er mye trost og skjære rundt her, og de liker jordbær. Så lenge det er folk i hagen holder de seg unna, så vi lar bæra modne om dagen og plukker dem om kvelden. På den måten blir det litt mindre som blir ødelagt av fuglene. Vi diskuterer nett hvert eneste år, men det har foreløpig ikke blitt noe av. Hvis vi bare planter til stort nok jordbærland kunne det vel bli nok til både folk og fugl? Vi får se. De jordbæra som ikke blir spist innen vi plukker nye blir lagt i fryseren med hams og det hele. De skal jeg lage saft av en gang jeg ikke har noe annet å finne på. Bæra som vokser i ugresslandet modner sakte og råtner fort, men de modner og det er bra. På det nye stykket ble det godt med bær - som fuglene spiste. Plantene er satt på ganske høye driller. Det gjør bæra lettere tilgjengelig, for oss alle. Skal vi ha nett noen gang må det bli der.

Nå har jeg tatt fiberduken av kålplantene. Bladene ser ut som de nydeligste blonder. Jeg er ikke helt sikker på om det er åkersegle eller mark som har utfoldet seg. Plantene vokser godt. Brokkolien har nydelige gule blomster. Jeg skjønner at de skal spises før de blomstrer, men jeg husker ikke på det. Nå vet jeg at jeg kan få til brokkoli, så neste år skal jeg ha noen flere planter slik at det kan bli til en middag og ikke bare en bukett nå og en da. Kålrota ser også ut som kålrot. Det skal bli spennende å se om den bli spiselig.

Tomatene har kart, men plantene ser ynkelige ut. Litt dårlig gjødslet kanskje, men de har ikke tørket. Kryss i taket.

Det ble bare en fersken i år. Det skyldes at noen tynnet kart. I fjor hadde vi noe i nærheten av hundre frukter, men de ble ikke modne før de datt av. De som ble hengende smakte ikke godt heller. I år hadde jeg sett for meg en frukt på hver grein og tynnet deretter, men jeg har nok vært litt ivrig i tjenesten og tynnet for tidlig. Alle med unntak av en datt av. Den er derimot den største fersken jeg noen sinne har sett. Fin farge har den også, men fortsatt steinhard.

Det lukter så godt i drivhuset nå. Særlig når det er varmt. Fikentreet setter frukter i hvert eneste bladfeste, og de lukter svakt men åh så godt.

Potetene har nettopp begynt å blomstre. Jeg gleder meg vilt og uhemmet til egne poteter. Når kan man egentlig starte å ta opp poteter? Jeg vet man skal vente til etter blomstring, men hvor mye etter? Jeg er litt utålmodig, særlig fordi det er så spennende med "Odin" den nye sorten som vi ikke har smakt før, men som vokser så godt her. Hvis den er god er det et funn av en potet, men hvis den ikke smaker godt hjelper det lite at den vokser fort og er resistent mot tørråte.

Jordskokken vokser som et uvær. Hadde jeg funnet noen som ville kjøpe skulle jeg blitt rik. Men det er jo der problemet ligger, ingen vil kjøpe den. Bama sier de vil ha, men da må jeg levere "noen" tonn. I tillegg tror jeg at de må være vasket og da må jeg finne noen som driver med det. Hm, jeg får tenke litt mer på det.

Pionene har blomstret i år. Det gikk så fort at det var bare så vidt jeg rakk å se det. Nå er de en kjedelig haug som ligger langflate utover bedet. Jeg bare må se til å få opp noen permanente støtter med en dimensjon som tåler litt. Det gjelder ikke bare pioner, men riddersporer og en to tre andre stauder. Å tro at jeg skal huske å binde dem opp før de har ramlet, er som å tro på julenissen. Det skjer bare ikke.

I år har det dukket opp revebjeller over hele hagen. De er koslige, men jeg ser at det kan komme til å bli mye av dem. Hvis de er lette å luke er det ikke noe problem. De er toårig, ikke sant? Da burde det holde at jeg klipper blomsterstanden før de setter frø. Det prøver jeg med lupinene, men jeg er ikke helt sikker på om det er nok. Jeg har på følelsen at det er flere der i år enn i fjor, og det var ikke meningen. Det er tredje året jeg plukker lupinene daglig.

Månedens bilde juli

Her er månedens bilde fra begynnelsen av juli. det ligner mye på forrige bilde. Den eneste endringen som synes i bildet er at kålen har vokst seg høyere under fiberduken.

I virkeligheten skjedde det mye, veldig mye. Gulrøttene skjedde det riktignok svært lite med. Jeg sådde en ekstra rad mellom de to som spirte særdeles dårlig. Det blir ingen jobb med tynning, det er helt sikkert.


Siden det har vært en del arbeid med det, tok jeg et bilde fra motsatt side. Her er det en rad med salat, rødbeter, spinat og tagetes. Spinaten ser ut til å komme fint, det andre vil jeg helst ikke snakke så mye om.

I "prydhagen" er det ingen pryd å snakke om. Den har fått klare seg selv. Heldigvis er det noen områder hvor jeg har plantet så tett at ugresset ikke er dominerende, særlig ved parkeringsplassen. Det er bra, for der må jeg se hver dag.



Jordbæråkeren ble forsøkt luket. Den var sjarmerende en stund, men jeg forsto etterhvert at skulle det bli bær måtte det gjøres noe. Jeg startet, men det tok virkelig altfor mye tid. Jeg må bare forberede meg på at det blir mindre jordbær enn i fjor. Det nye stykket ser lovende ut. Det blir en god del bær der, men ikke nok til å veie opp for det jeg mister i ugress.