Hagetidends nye leser

Hagetidend har fått en ny leser. Høvdingen må ha kjedet seg ettertrykkelig siden han begynte å lese i bladet mitt. På side 14 fant han reklamen for ryddesag. Her har Husqvarna bilde av den. (Tenk så fint om Husqvarna leser dette og bestemmer seg for å gi meg rabatter. Hi-hi.) "Jeg tror jeg skal kjøpe deg en sånn en" sa han lettere henslengt ved kveldsmaten. Ideen er ikke helt ny. Han har med jevne mellomrom snakket om ryddesag. Hver gang naboen starter sin ombestemmer jeg ham. Den er ikke lydløs. Når han nå kan argumentere med at den dekker tre funksjoner tror jeg han kommer til å dra på handletur. Hvis jeg forstår rett er det sag, ljå og kantklipper på en gang. Jeg liker ikke støyen, men jeg ser behovet. Dessuten vet jeg om veldig mye annet å bruke så mye penger på. Den er nok ikke gratis. Hvis jeg nå ikke sier noe, hverken til eller fra, kan det hende at han rett og slett kjøper den i julegave til meg. Når den så først er i hus blir den sikkert brukt også. Gutter liker sånt som brummer og går rundt. Selv om jeg er blitt ganske god til å slå med ljå, har jeg ikke noe i mot å bli permitert fra den delen av arbeidet her på gården. Jeg vet nemlig om veldig mye annet jeg heller vil bruke den tiden på.

Stokkrose

Etter det jeg vet er stokkroser toårige. Det betyr at den lager en rosett første året og blomstrer året etter. På samme måte som revebjelle, eller balderbrå for den saks skyld.

Min stokkrose blomstret ikke andre året, ikke tredje heller. I oktober i fjor skrev jeg et indignert innlegg om det. Det finner du her . Den gangen trodde jeg at det var Alcea officinalis, men i år er jeg ikke sikker. Det er i alle fall ikke 'Chater's Double' for den skal være dobbel (big surprise) og jeg tror den er svart også. Altså dette er noe annet.

Kan det tenkes at det er legestokkrose, Althaea officinalis? Er det i så fall det samme som kattost? Jeg kan ikke for det, stokkrose høres bedre ut enn kattost. Jeg vet at bildet viser for liten del av planta til å kunne avgjøre spørsmålet, men min kjære Pentax er fortsatt på avveie så jeg får ikke tatt nye bilder. Dessuten er den så høy at jeg må ta med et ganske stort utsnitt av hagen for å få med alt. Et sånt bilde ville røpe litt mer enn jeg ønsker. Tålegrensen for ugress er nemlig blitt flyttet mange hakk dette året, uten at jeg ser noen grunn til å dokumentere det.

Blomstene er fine uansett hva de heter. Det hadde likevel vært morsomt å vite litt mer om den. Hvis det er kattost beskrives den noen steder som en staude. Er det stokkrose er den toårig, men min er beviselig fire år gammel. Da finnes det to alternativ enten er det en staude som har brukt litt tid på å bli stor nok til å blomstre, eller at den er en monokarp. Jeg fant en ordbok som oversetter det slik: Monokarp (gr. monos - en; karpos - frukt) - Plante som blomstrer bare en gang i sitt liv og deretter danner frukt og frø. Eksemplet på slike planter er bambus eller agave. Endel av Meconopsisene regnes også til den gruppen. Jeg har aldri hørt at hverken stokkroser eller kattost er monokarpe, men hva vet vel jeg om det.

Hvis vi nå får en riktig lang og varm høst kan jeg være så heldig at det blir modne frø. Ikke at jeg tror noe på det, men det er lov å håpe. Det som er helt sikkert er at nå gir jeg meg ikke. Det blir stokkroser på min såliste i mange år fremover. Stokkroser hører til på slike småbruk som mitt. Sånn er det med den saken.

Nesten alt under kontroll

Oi var det godt å komme hjem etter en uke borte. Vea hadde gode senger, men min egen er nå bedre tross alt.

Fredagen ble en heseblesende dag. Vi hadde undervisning fram til kl 14.00, og hybelen skulle være tømt innen kl. 13.00. Da måtte alt være klart torsdag kveld, men logisikken gikk ikke helt opp. Jeg står gjerne tidlig opp, men hvordan skal vi få tømt oppvaskmaskina når den ikke kan startes før etter at vi har spist frokost? Og ikke nok med det, det er vanskelig å levere sengetøy på vaskeriet torsdag kveld når du skal sove i det til fredag morgen. Hvor er forresten vaskeriet?

Jeg trodde at jeg hadde alt under kontroll helt til jeg begynte å pakke opp i dag. Jeg kan altså bare ikke finne den røde mappa med attestene mine i. Den hadde jeg på kontoret fredag, eller nei det må ha vært torsdag morgen. Hybelen var tom da jeg dro, der er den ikke. Vel, den dukker nok opp og det er jo navn i den så det løser seg vel. "Godt det ikke bare er jeg som gjør sånt" kom det tørt fra eldste mann. Han har fått skjenn for ikke å passe på tingene sine før.

Onsdag fikk vi i oppgave å lage en blomsterbukett. Vi trakk tre lapper med adjektiv og ble sendt avgårde med saks og prestasjonsangst. Mine ord var Myk, sølvskimrende og kantete. Nå skal jeg laste opp bildet så kan du få se...

...men hvor i alle dager er fotoapparatet? Det var tomt på hybelen da jeg dro, det er jeg sikker på. Hvor hadde jeg det sist? Jeg jobbet med noen bilder torsdag kveld...og jeg tok bilder av alle bukettene fredag morgen. Pulten min var tom da jeg gikk. Jeg har et skap i klasserommet. Der er det knekkebrød og sjampoo. Kanskje jeg la fotoapparatet der? Jeg håper det, for da er det ikke stjålet. Det er hengelås på skapet så det ligger trygt, men jeg må ha det når vi skal på studietur. Ja det er i alle fall sikkert, jeg kommer ikke til å fortelle dem hjemme om det, det er bare for flaut.

Bilder av bukettene kommer så fort jeg blir gjenforent med min Pentax.

Det går i 120

Her går det i 120 og det er helt bokstavlig. Vi startet dagen på Domkirkeodden. Der fikk vi utlevert en pensumliste som besto av 40 urter. Botanisk navn og norsk navn. Oppgaven var enkel nok; finn dem, fotografer dem og legg merke til særtrekk. Det var kjempespennende, noen kjente jeg fra før, noen var helt nye. Urter har liksom ikke vært min greie. Kruspersille var grei nok å finne, men hvordan uttaler man egentlig Petroselinum crispum? For ikke å snakke om husker det?

Vi fikk en rask omvisning på museet og jeg ble helt sikker på at neste gang jeg er i (på?) Hamar må jeg ta meg tid til en guidet tur. Det var veldig mye vi gikk raskt forbi. Hvorfor vi gikk raskt forbi? Vi mistet lunsj mandag, middagen tirsdag og nå så det ut til at lunsjen var i fare igjen. Oppholdet her kan komme til å bli slankende. Ikke at det gjør noe, men jeg lærer bedre om jeg spiser litt.

De som har gått på Vea tidligere kjenner sannsynligvis Ada. Hun har tydeligvis vært lærer ved skolen siden vikingtiden og hvis noen har klisterhjerne må det være henne. En av elevene, obs jeg mener studentene, hadde vært elev her for 15 år siden. Ada kjente henne igjen, husket hvem hun gikk sammen med, hvilket år det var og hvor elevene hadde fått sommerjobb det året.

Ada hadde en ny pensum liste til oss. "Den er kanskje litt lang, men jeg vet ikke helt hvilke jeg skal stryke." Den var lang. Den var tre sider lang. Den var 80 sommerblomster lang. 80 sommerblomster + 40 urter = 120 planter. Når vi kommer hit på ny samling om en måneds tid, kan vi ikke regne med at sommerblomstene er i blomst lenger. Vi kan faktisk regne med at de ikke er det. Derfor; ut, finn, fotografer se etter særpreg.

Vi kostet på oss en "Fruktnøtt" på hybelen. 120 plantenavn sklir ikke inn sånn uten videre.

Nytt bibliotek

Det ble lite tid til faglige aktiviteter i dag også. Det har seg slik at skolen her har fått nytt og fancy bibliotek. Det ble høytidelig åpnet med prominente gjester, ordførere, fylkeskommunale representanter, statsbygg og tenke seg til, til og med departementssekretæren. Vi ventet i det lange og det brede og når denne sekretæren endelig fant det for godt å dukke opp så viste deg seg at det bare var Lisbet. Hun gikk jeg sammen med på Skien videregående skole dengang vi var unge og dumme både, hun og jeg. Hun er fortsatt like munnrapp som den gangen, og talen var underholdene nok til at den var verdt å vente på. Det skal til hennes forsvar sies at skiltinga hit ikke er av de beste og hun annonserte at saken ville bli behørig nevt i riktig departement.

...men i morgen skal vi ut på tur. Gjett hvor...

Første skoledag på Vea - nå med bilder

Tjo-ho. Der er vi igang. Internatet var fullt og vi som går Park og Hagedrift er plassert i de gamle lærerboligene. Jeg deler et helt hus med to andre hyggelige studenter. Det lærte vi i dag, vi er ikke elever, men studenter for vi går på fagskole. Godt å vite.

For å komme til skolen må vi gå gjennom planteskolen. Det er en skolevei jeg kan venne meg til, men de meterene kommer til å ta tid. Det blir nok med meg som med "Nøtteliten" for her er det mye fint å se. Jeg har allerede sjekket, det er mulig å få stiklinger, og skulle vi finne noe spesielt var det faktisk også mulig å få kjøpe. Trallalala.

Da jeg startet i første klasse på barneskolen for sånn rundt regnet hundre år siden ble jeg fryktelig skuffet. Jeg hadde ventet, lengtet og gledet meg til å lære å lese. Den første boka vi fikk inneholdt ikke en eneste bokstav, ja sett bort fra omslaget, der sto det "Lesehefte A". Tror du det var bokstaver i "Lesehefte B"? Nop, men det er altså en annen historie. Det jeg lærte var at når du begynner på skole kan du ikke regne med at det du kom dit for kommer til å skje med det første.

Denne gangen var jeg godt forberedt. Dagen i dag var avsatt til omvisning og alle administrative uunngåeligheter. Vi ble trygt guidet fra post til post og alle steder utvekslet de ansatte muntre kommentarer og sleivspark. Kontrakter både hva gjelder nøkler, bibliotekkort, nettverkstilgang, og nå husker jeg neimen ikke hva jeg har skrevet under på i dag. Til slutt skrev jeg bare der de pekte. Etter lunsj ble vi enige om at dette må være en god arbeidplass. Tonen mellom de ansatte tilsier i alle fall at de er trygge på hverandre. Tenke seg til å få en gjennomgang av søppelsortering, nei jeg mener avfallssortering, til å bli underholdning. Jeg tar av hatten.

Pakket og klart

Nå er det tid for skolestart og jeg kan like godt innrømme det; jeg gruer meg. Hva jeg gruer for? Alt det ukjente går jeg utfra. Det klyper i alle fall noe alvorlig i magen. I morgen klokka 08.00 er jeg elev ved Statens fagskole for gartnere og blomsterdekoratører - Vea. Jeg har kommet inn på kurset som heter Park- og Hagedrift. Det er et deltidsstudium og om tre år kan jeg kalle meg Fagteknikker, hva nå det enn måtte være. Rent praktisk innebærer det at jeg skal bo på internat 10 uker i året, i tre år. Sønnen min har prøvd to år på heltid og sier at det ikke er noe å være redd for, så da er det vel ikke det.

Jeg oppdaget akkurat i tide at vi må ha med PC første skoledag. Den gamle er nettopp det, gammel. Den har tjent oss trofast, men noe fagskolestudium greier den ikke. Altså kjøp ny PC i en rasende fart. Eldste sønn i huset ble satt på oppgaven, og med spesifikasjonene fra skolen og mitt Visakort i hånda var hele kjøpet gjort før jeg rakk å trekke pusten. Hentemeldingen fra posten kom til min mobil før jeg rakk å sjekke sporingsnummeret. Jeg ble veldig overrasket da jeg pakket den ut av esken og oppdaget at den var RØD. Rød er damefarge og siden jeg lever i et utpreget maskulint hjem var det ingenting jeg ønsket meg mer enn en RØD pc.

Jeg har koffert og det passer godt når man skal ut og fly, men bag er liksom litt mer internat og bag det har jeg ikke. Den må være stor nok og helst litt damete uten å koste en formue. Jeg sjekket freetex først. De har sånt som ingen butikker selger lenger og til en billig penge. Denne gangen var det bomtur, og den de solgte på Europris var fin nok, men overhode ikke damete. Hadde igrunn tenkt at jeg fikk klare meg med koffert, men så snublet jeg over denne og siden den var på tilbud...

Nå er den pakket med klær for alle alternativer. Regn, sol, ja skulle det begynne å snø tror jeg nesten jeg skulle klart det også. Ja og selvfølgelig ringperm, skriveblokk, skrivesaker og kaffekoppen min. Hva mer kan man trenge på et internat? Det lærer jeg fort nok og det er heldigvis bare en uke av gangen. Dessuten, de har butikker på Moelv også, jeg har sjekket.

Nå er jeg vel egentlig klar, bare at det klyper noe fryktelig i magen.

Planteskole

Mange hagegale snakker om babybeddene sine. De aller fleste har jeg følelsen av. Jeg har vært litt misunnelig, for det har vært utfordrende å ta vare på alt jeg har i potter. De har slengt rundt litt her og der. Noen i soppkasser, noen rett på bakken.
Nå endelig har jeg også fått babybed, og har døpt det til "planteskolen". En liten planteskole, javel, men prinsippet er det samme, ikke sant? Nå skal det bli orden på sakene.

Jeg fikk høvdingen til å snekre en kasse. Pallekarmer var ikke et alternativ, til det skråner terrenget for mye. Jeg har til hensikt å overvintre pottene her så god drenering var høyest på ønskelista. Først dekket jeg med gamle gulvtepper og aviser. Etterpå skulle jeg regne ut hvor mye pukk det ville gå med. Dette er vel egentlig pensum fra ungdomsskolen, likevel greide jeg å regne riktig feil. Høvdingen lo og lurte på om jeg virkelig trodde at det gikk 4 lastebillass oppi kassene mine. Med litt finregning kom jeg fram til hvor mange liter jeg ville ha. Jeg forklarte at jeg skulle ha halvparten pukk, 1/4 del singel og 1/4 del med sånn småstein som hagesenteret bruker. Han mente at da fikk jeg dra på pukkverket selv. Etter noen runder med forhandlinger fikk han med seg 3 syltetøyglass med eksempler på størrelsene. Den minste har jeg ønsket meg i årevis. Den som er passe fin til å legge på toppen i såpottene. Til nå har jeg brukt strøsingel, men synes den er for grov.
Høvding med tre utkommanderte sønner la i vei og kom hjem med bestilt vare. Alt i riktig mengde og størrelse. Han gliste fra øre til øre og kunne med selvsikker mine fortelle at den minste der var da ikke noe problem. Den heter "kvart-fire". Du kan bare ta med deg ei bøtte så får du den sikkert gratis til og med. Men du får ikke meg til å kjøre på pukkverket. Der sitter gutta på monstermaskiner og du må skrike bestillinga, de nikker og du føler deg bare dum. Å spørre etter noe er uaktuelt. Tenk om de kunne kommet ned eller slått av motoren.

Nå har jeg plassert alle pottene og stikkebeddet er klart for våren. Jeg kostet til og med på duk og bark til å gå på. Nå går jeg rundt med en overlegen mine og når ingen hører meg sier jeg "Mari Anne, planteskole eier".

Her er "før-bildet":

For sen igjen

Da jeg plantet denne krukka var jeg rimelig fornøyd. Den var så fin at den hadde jeg bestemt meg for å ta bilde av og legge ut på bloggen min.

Det var helt til første regnværet kom. Gresset er Harehale Lagurus ovatus. Jeg fikk det av Maria som sa: "Denne må du bare ha." Jeg hadde ikke mot nok til å si at jeg liker igrunn ikke gress, og at på et småbruk ser det bare ut som om man har luket litt dårlig. Særlig fram til blomstene kommer. Jeg vet det ikke heter blomster, men kan bare ikke komme på hva det heter. Snerp kanskje? Ja, ja samme det, dere skjønner hva jeg mener.

Den andre planta fant jeg på komposthaugen. Det er Lamium av ett eller annet slag som var i en rimelig mislykket samplanting i fjor. Den viste seg å være herdig så det holdt. Denne sorten er i lime/lysgul. Den er veldig diskret og egner seg utmerket som bunndekke, eller utfylling i krukke.

Jeg var litt sent ute med å ta det der skrytebilde og da det første regnskyllet kom la harehale seg over på siden og ble der. Tilvekst kommer rett opp, og legger seg flatt ned bare det skyer over. Siden det neste år skal bli sol og varme hele sommeren igjennom har jeg tenkt å satse på denne kombinasjonen i en stor krukke. Da blir den så lekker at den fortjener et skrytebilde.

Det skulle vært morro å prøve...

Gulrot er en toårig plante. Første året setter den rot, andre året blomstrer den og setter frø. Siden det er rota vi spiser ser vi aldri blomstene. Yngste sønnen kom til å spørre etter hvordan blomstene ser ut og det visste jeg ikke. Det kunne det igrunn vært morsomt å se, så jeg lot ei gulrot stå igjen i fjor høst. Her er resultatet. Gulrot er en skjermplante, med hvite blomster.

Nå som vi har fått svar på det vi lurte på kunne jeg luket den bort. Men så var det dette med frø. Gulrøttene vi hadde ifjor var veldig gode. Frøfirmaene hevder at vi må kjøpe deres spesial hybrider. Skulle nesten tro at andre frø ikke gir spiselige gulrøtter. Det skulle vært morro å prøve, det skulle det...

Hvis Gud vil

Slik så det ut på det som skulle bli åker den 30. august ifjor. Jeg anså jordstykket for ødelagt og var fortvilet. Så fortvilet at jeg mente det måtte høyere makter til for å få dette til å bli dyrkbar mark. For ikke å snakke om grønnsaksåker. Jeg sa som muslimer ville gjort; "Hvis Gud vil."

Vi hadde leid en nabo til å pløye, men noe gikk galt og torva veltet ikke slik den skulle. Bonden skjønte selvfølgelig selv at dette ikke ble bra. Noen dager senere kom han med fres og fikk hakket torva i småbiter. Så gikk jeg på med rive og greip og fjernet kvekerøtter som om det gjaldt livet. Jeg rakk ikke alt, men om ikke annet fikk jeg trent endel og jeg gikk ikke opp i vekt den perioden.


Det stykket jeg ikke rakk, freste høvdingen opp med vår tohjulstraktor i våres. Det fungerte aldeles strålende. Etter et par runder med fres, rive, greip var ugressrøttene så utarmet at vi tok sjansen på å sette poteter. Vi la sauetalle i potetfåra og krysset fingrene for et godt resultat. Vi vet ikke hva som er under riset, men det ser lovende ut. Målet var at jorda ikke skulle ligge brakk, så selv om avlingen skulle bli dårlig har vi lykkes alikevel denne sommeren.

Du skal se at Gud ville.