Corydalis

I en sørvendt solvegg har jeg en ukjent Corydalis stående. Den fikk jeg på et loppemarked for mange år siden. Det er en effektiv liten dame. Hun blomstrer, setter frø og visner ned fortere enn jeg får snudd meg. Et år trodde jeg den var gått ut, for jeg hadde ikke sett den hele våren. Eller kanskje jeg hadde flyttet den? Det hadde jeg tenkt å gjøre, men hvor i all verden hadde jeg flyttet den til? Året etter blomstret den i vildens sky der den alltid har stått. Så hvis du ikke passer på kan du rett og slett gå glipp av den.

Nå har jeg hatt Corydalis buschii på min ønskeliste en stund. Helt siden jeg leste om den i bloggen "An Iowa Garden" Bloggen er dessverre lagt ned, men der var det mange fristelser.






Corydalis solida leste jeg om hos Ian Young i Scottish Rock Garden. Dette bildet er hentet fra 14. mars 2007. Han skriver inspirerende og godt. Det er verdt å lese selv om mange av plantene er umulig å få tak i, for ikke å snakke om å få til å blomstre.





Via fellesimporten på HageGal fikk jeg fatt i begge to. Det er bare såvidt jeg tror på det, men disse knollene får altså tilnærmet like blomster. Skålen til venstre skal vise Corydalis buschii og til høyre Corydalis solida "Beth Evans". Den ene var tre ganger så dyr også.

De to øverste bildene er lånt på de respektive blogsidene. Jeg håper forfatterene tilgir. Av naturlige årsaker har jeg ingen slike bilder selv ennå.

Vinterlagring

Med høsten kommer det et nytt arbeidstempo over meg. Det er nesten som å skifte gir. På våren og sommeren skal alt gjøres nøye og skikkelig. Når høsten kommer blir det mer "nå eller aldri". Det går i en rasende fart med enkle løsninger og kjappe valg som resultat.

Høsten 2006 var jeg godt fornøyd med at jeg hadde ordnet meg med kurver og lagt løv over pottene mine. Det ble ikke noen suksess likevel:

Jeg tror ingenting overlevde i babybedet det året. Etter det jeg kan se var det ingen store verdier som gikk tapt heller, men man trenger liksom ikke gjøre samme feilen mange år på rad.

I år håper jeg at det skal bli litt hyggeligere å finne igjen overvintrede potter.

Etter anvisning fra Anders på Grimstad planteskole har jeg veltet pottene. Han sa at det alltid legger seg is nederst i pottene og det tetter hullene. Da drukner (eller råtner) plantene ved første regnvær. Jeg stoler på at han vet hva han snakker om. Jeg har plassert pottene i en nordvendt helling i skyggen av drivhuset. Avisene er der for å holde ugresset borte. Oppå dem har jeg lagt ut noen greiner på kryss og tvers slik at det kommer luft under pottene. Tanken nå er å legge litt granbar over pottene, og så løv/halm, hvis ikke snøen kommer meg i forkjøpet da. Den gjør gjerne det.

Magnolia sieboldii

Jeg plantet Magnolia sieboldii sent på høsten 2007. Den står i lett, vandrende skygge ( iallefall etter kl.12) og er godt skjermet mot vind fra nord. Etter å ha lest om Magnolia til øyet ble stort og vått, kom jeg fram til at den skal ha sur jord. Det gjelder visstnok ikke for alle Magnolia, derom strides de lærde og da tipper jeg at det ikke er så nøye.

Vanligvis er den et vakkert tre. Jeg så en i Göteborgs botaniske hage og ble litt betenkt over min plassering. Der måtte man legge hodet bakover for å se toppen. Hos meg kan den ikke kalles tre, den er en busk og hvis den har tenkt å vokse like sakte de neste årene, kan den stå der så lenge jeg lever.

Bladene er lyse grønne, og den får kobberfarget høstfarge når frosten kommer. Bladene som skal komme neste år synes helt tydelig og ser skremmende ubeskyttet ut. Den står rett ved inngangsdøra, og jeg går og kikker på den ganske ofte. Her om dagen så jeg nettopp det jeg har ventet på:

EN KNOPP!

Jeg har sjekket, tro meg, men det er bare en. Den ser ensom og frossen ut. Min første tanke var at jeg burde ta den inn og varme den, eller pakke den inn i noe varmt, eller... Knoppen er hårete og jeg har hørt om blomstrende Magnolia selv her på Eidsvoll. Godt at det snart er vår.

Om tyngdekraft

Tyngdekraften virker slik at masse trekkes mot jordens overflate. Det er vi glade for i de aller fleste tilfeller. Noen av oss har vel ment at rumper og pupper burde vært unntatt, men ellers er det greit nok. Virkningen kan av og til sees ganske tydelig i hagen også. Her er bilde av min Sedum tatt i fjor høst. På dette tidspunktet var det for sent å tenke på oppbinding. Det burde jeg ha tenkt på før, lenge før.

I år gjorde jeg det. Jeg tenkte på oppbinding, og ikke nok med det. Jeg gjorde noe med det også. En formiddag utfoldet jeg meg med pinner, saks og tråd. Etter noen mislykkede forsøk (jeg nekter å svare på hvor mange) hadde jeg slags stativ.

Dette drev jeg på med i mai, og stativet passet planta akkurat. Nå er det oktober, og stativet viser seg å være i minste laget. Likevel må jeg si at det ble bedre. Kanskje jeg skal binde opp gladiolene neste år? De blomstret overdådig, og jeg håper meitemarkene var glad for det. Det var nemlig ingen andre som kunne se det.

Her bor jeg

Da jeg startet å blogge for et år siden var jeg veldig bevisst på hva jeg ville med bloggen. Denne skulle handle om småbruket vårt og hagen her, ingenting annet. Målet har vært å skrive personlig, men ikke avslørende. Jeg har ikke skiftet mening, men det nye toppbildet repesenterer en dreing, både på den ene og andre måten.

Her bor altså jeg. Alt på bildet er vårt, og skogen ser riktig imponerende ut. Synd den ikke er det i virkeligheten. Det jeg ikke helt forstår er at drivhuset kommer så dårlig fram. Det er det viktigste i hagen min. Med litt godvilje kan du se det som en hvit flekk foran uthuset. I uthuset bor det en hønseflokk. Jeg husker ikke hvor mange, bare at det er en mindre enn i går. Vi grillet...Ellers er låven, med den spennende kjelleren helt til venstre og garasje helt til høyre. Bak løvskogen, og foran granskogen går nyvegen. Den ble bygget av norske fanger under krigen. Etter krigen måtte tyske fanger bygge. Hvem som gjorde ferdig vet jeg ikke, jeg vet bare at stedets ungdom gjerne tester sine biler, for vegen er rett og fin akkurat her.

Om vin og poteter, men ingen oppskrifter

I dag fikk jeg en gledelig overraskelse. Jeg har pottet om Hippeastrum og i en av pottene var det en liten sideløk. Det skjer jo fra tid til annen, ikke noe rart ved det. Nå hadde det seg sånn at jeg skulle sende denne lille løken til en bloggvenn. Jeg hadde funnet fram konvolutt, skrevet på navn og adresse, løken i en liten plastpose med litt vann i. Så fikk jeg den geniale ide om at litt fuktig vermiculitt nok var mye bedre. Full fart ut på låven, tøm av vannskvetten og oppi med vermiculitt...men hvor var løken nå? Den hadde fulgt med vannet og falt ned i en sprekk i låvegulvet. Jeg kunne selvfølgelig ha sendt kontramelding til løkmottageren (tenkte også på muligheten av å heller sende mora) men da hadde historien stoppet der og jeg hadde ikke hatt noe morsomt å fortelle. For hør bare her:

Vi kjøpte dette småbruket i 1994 (jøje meg er det så lenge?) I bygdeboka står det to linjer om stedet, blant annet at det er fra 1902. På låven er det riktignok risset inn noen datoer 1887, eller noe sånt, men vi har ikke tenkt så nøye på det. Låven er litt merkelig bygget og vi tror at det har vært en ombygging i forbindelse med at nyveien ble bygget (under krigen). Jeg sto i den delen som vi antar er eldst da den lille løken fant veien ned mellom gulvplankene. Jeg var klar over at det er en kjeller der, men vi har bare lettet på luka og konstatert at der var det kjeller ja. Nå tok høvdingen på støvler og bevæpnet seg med lykt.

Du store min hva man eier uten å vite om det. En enorm kjeller. Murte vegger og tak. Sånt tak som man ser på film fra franske vinkjellere. Dette småbruket har nok en historie også før 1902 og den skulle det vært veldig morsomt å vite noe om. Kjelleren har nok ikke vært til vin, snarere poteter, men hva i alle dager skulle et knøttlite småbruk med en potetkjeller på 15-20 kvadratmeter? Tenk om hovedgården hadde lagret noe der som de ikke ville at andre skulle vite? Kanskje vin alikevel? Her er det rom for ville fantasier. Det finnes ingen som er gamle nok til å huske sånt rundt her uansett. Ryktet sier forresten at husmannen som satt her hadde veldig lite pliktarbeid på hovedgården. Bygdesladderen vil til og med ha det til at han var uekte sønn til storbonden. Ikke at det sladres så mye om det nå lenger, men... Tenk om det var noe helt annet, og at min lille løk har avslørt det...

Ja, for høvdingen kom gledesstrålende opp med løk og mange nye tanker om lagring av både poteter og vin.

I mål - nesten

Ingen vei utenom, sommeren 2009 er over og det er på tide med oppsummering. Dette året hadde jeg faktisk tre helt klart definerte mål. Det skrev jeg om her. Jeg skrev også litt om familiens ferieplanlegging. Jeg holdt det jeg lovet, med et untak sov jeg alle nettene i min egen seng hele sommeren. Hvordan det gikk med dem som skulle på tur alene? Vi snakker ikke mer om det, jeg har lovet å bli med noen dager neste år. Slik gikk det med planene på hjemmebane:

1. Om å brakklegge. Jo vi redder oss i land så vidt det er. Vi rakk ikke å så til med grønngjødsling, det må bli neste år. Noen mål er blitt til ett, iallefall nesten ett.
2. Om et aldri så lite blomsterbed på ca 100m². Der feilberegnet jeg grovt. Tanken var å så sommerblomster, men jeg sådde litt sent og da var det for tørt. Så ble det for vått. Og det som likevel spirte tok skjæra. Noen ganske få georginer fikk klare jobben alene. Dette punktet kan vist flyttes til neste års liste.
3. Om å drikke kaffe. Ja på dette punktet har jeg full score. Jeg har hatt riktig mange dager hvor jeg tok med morgen kaffen og vandret ut uten mål og mening. Nappet et ugrass her og oppdaget noe som skulle klippes der, og uten at jeg kan forklare hvordan det skjedde var det plutselig blitt kveld.

Tatt på fersken

Vi har små rare huller i våre poteter i år. Det er inngangsport for råte og lagringsevnen blir lik null. Salgsvare er det ikke heller om noen skulle komme på den geniale ideen at de ville handle hos oss. Her om dagen fant jeg synderen, midt i akten:

Jeg trodde jeg så den rett inn i øynene, helt til den var kommet ut. Da fikk jeg se at den hadde rygget og at "øynene" var prikker på bakparten. For den kan da vel ikke ha to sett med øyne?

Vår lille skadegjører er en kjølmark.

Jeg har lest ett eller annet sted, men husker ikke hvor, at kjølmark er mest plagsom dersom man dyrker potet i jord som har vært eng. Det forklarer saken. Planen vår var jo nettopp å dyrke potet som første kultur etterhvert som vi bryter opp enga. Da kan det hende jeg må tenke meg om en gang til. Wikipedia har dette å si om dem. I følge Caplex eter den potetene våre i 3-5 år før den blir til en bille. Hutte tu.

Fritillaria pontica

Hvis jeg er litt heldig har jeg handlet meg en Fritillaria pontica.

I følge denne websiden kommer denne arten fra Balkan. Den skal være lett å dyrke. Bare den får godt med sol, fuktig vår og tørr sommer samt dyp næringsrik jord.

Bildet under til venstre skal vise forskjellen på frisk og råtten løk. For å være ærlig synes jeg mine (til høyre) ser ut som mellomtingen mellom frisk og råten løk.

Det var ingen myke flekker, bare brune og tørre. Løk som selges skal kanskje være tørr for å tåle transport, men jeg er litt nervøs.

Ja, ja vi får se. Den er nå plassert så godt det lar seg gjøre. Blir det en sommer som den vi har hatt i år kan det nok spøke for den tørre sommeren.
Bildene til venstre og på toppen er lånt fra Ians Bulb Log hos Scottish Rock Garden.

Fotografen som glemte å ta bilder

Jeg spiller ikke lotto, ikke noen andre pengespill heller for den saks skyld, men noen ganger kjennes det ut som om man har vunnet likevel. Denne uken hadde jeg en slik opplevelse.

For meg har "Grimstad Planteskole" bare vært et navn på etikettene. Etterhvert har jeg fått med meg at de er Norges største leverandør av planter. (Tror jeg i alle fall.)

Det er på denne tiden av året at hagesenterene bestiller varer for neste år. Gartner Olsen på Dal inviterte meg med på turen. O-lykke. Jeg hadde med fotoapparat og trodde jeg hadde tatt mange fine bilder, men når jeg kom hjem var dette det eneste brukbare. Jeg fløt bare på en rosa sky og følte meg behandlet som en konge.

Sjefen guidet oss rundt på anlegget og gjennom et showroom som var en drøm. Han må ha vært modell da "velvilligheten" ble oppfunnet. Om det var noe vi ønsket oss som vi ikke så og som ikke sto på plantelista? Jeg nevnte litt på Søylebøk, slike som på Ramme Gård. Ikke noe problem, den kan jeg skaffe. Noe mer? Nja, noen her ønsker seg limefarget lammeøre, eller en brokbladet kanskje. Har sett dem, men likte dem ikke selv. Jeg får ta dem inn likevel da.

Nå kan jo ikke jeg love at mine spørsmål ender med at dette blir med i standard sortimentet til alle landets hagesenter. Jeg kan vel snarere love at de ikke blir det, men det meste kunne altså skaffes. Gartner Olsen bestilte to stykk Fagus sylvatica 'Dawyck Purple'. Den ene er allerede solgt.

Da vi var på vei til å gå kom han med to potter. Disse var han ikke sikker på herdigheten på og ville gjerne at vi testet dem på Eidsvoll. Jeg ofret meg og ble eier av en Disanthus cercidifolius. Den blir sansynligvis hetende Hjertensglød på norsk.

Ikke kom og si at det var rart jeg glemte å ta bilder!

(Bildene er selvfølgelig klikkbare.)

Fotosyntesen vet du

Tusen takk til alle dere som anbefalte fresing av jordlappen min. Det gjorde susen.

Jeg og min gode venn spagreipa i allerede godt i gang med å gre ut kvekerøtter. Fra nå av er Elytrigia repens en truet art i mitt rike. Vi har vært i krig ganske lenge, og nå har jeg for første gang følelsen av at dette er fair play.


Planen er like klar som den er ondskapsfull; ugrass må bruke opplagsnæring for å få igang veksten. Jeg skal ligge på lur hver gang opplagsnæringa er brukt. Da er planta mest sårbar og vips, da snur jeg jorda. Enda jeg tegnet og forklarte, skjønte ikke husets herre hva det skulle være godt for. Jeg fikk hjelp fra uventet hold. "Fotosyntesen, vet du pappa. Ingenting kan vokse hvis det ikke får lys. Vi har hatt om det på skolen."

Hvis Gud vil

Vi skal ta i bruk vår grassbakke til grønnsaksproduksjon. Hadde jeg vært muslim ville jeg sannsynlig vis sagt "Hvis Gud vil". Det er slik det kjennes akkurat nå.

Det har ikke manglet på gode råd. "Round-up" er det vi hører oftest. Eller som vi sier her "Sprøtt det ned". Dernest kommer forskjellige former for mekanisk brakklegging.

I mindre målestokk har jeg sverget til aviser med oppkvernet kvist oppå. Det aktuelle området består hovedsaklig av kveke. Kvekerøttene ligger som ei armeringsmatte, det er bare såvidt vi får spaden gjennom.

Vi har fundert mye på å kjøpe traktor. Regnestykket kommer alltid ut i minus. Vi må dyrke jorda her i minst 500 år før den blir tjent inn igjen. Valget falt derfor på å leie noen til å pløye. Siden skal vi frese og hyppe med tohjulstraktoren som vi har skaffet oss. Det ble en Honda F 42 med fres, hyppeskjær og vogn.



Nå er det pløyd. Nå skal jeg bare frese over 2-3 ganger for å drepe frøugrass. Neste år skal det være klart til å dyrke. Det var teorien. Hvor det gikk galt er jeg ikke sikker på, sannsynligvis innstillingen av plogen. Noen steder er det bratt og noen steder slett. Derfor veltet ikke torva slik den skulle. Noen steder veltet den slett ikke. Hvis det nå pløyes på nytt vil det som har veltet komme opp igjen. Grassbakken er ødelagt og det kan sannsynligvis ikke gjøres noe mer før til våren. Noen ganger er jeg sint og får lyst til å gå på med rå handmakt. Har forresten prøvd et stykke. For det meste er jeg bare fortvilet. Det skulle jo være klart til å sette ut purre i slutten av mai. Hadde jeg vært muslim hadde jeg sagt "Hvis Gud vil".

Far leser, mor syr

Om man kaller det arbeidsfordeling eller kjønnsroller, går i grunn ut på et for meg. Hos oss er det enkelte ting Mr. Handyman gjør raskere og (tungt å innrømme selv om det er sant) bedre enn meg. Dette former barnas oppfatning av hva mammaer gjør og hva som er pappaers oppgaver.

I sommer var vi på besøk hos noen venner og da vi kom hjem spurte en av guttene: "Jeg lurer på hva hun Heidi gjør når hun ikke er på jobben sin? De har ikke noen fin hage, i hvert fall ikke som jeg kan se." Tro hvor han har det fra at det er mors oppgave å stelle i hagen?

Urskogen blir til jungel.

Jeg har vært fryktelig dårlig på å ta "før bilder" av hagen. Dette var nok ikke tenkt som hagebilde heller. Den hjelpsomme gutten min er konfirmant til våren, så dette er en god stund siden. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor jeg satte plantene så tett. Nå ser jeg at da jeg plantet var proposjonene noe helt annet.

Mellom Rosa rugosa og stien er det hekkplanter. Hvordan de overlevde er et mysterium.






I sommer hevdet høvdingen at stien fra bilen til trappa ikke var farbar. Det var blitt helt nødvendig med to ledige armer for å ta seg fram. Etter en aldri så liten regnbyge hang alle greiner ned. (Og regnbyger har det vært noen av denne sommeren.) Det kan være fint med dusj etter jobb, men vi har en som virker bedre inne. Sag og den store greinsaksa måtte fram og både lerk, serbergran og en særdeles frittvoksende søtmispelhekk fikk seg en overraskelse. Med litt godvilje og en god slump erfaring kan man nå få med begge handleposene inn.

Det er fortsatt jungel, men urskog vil jeg ikke godta at det kalles lenger.

Frøken Frynsete i kanten

Bloggen Moseplassen har konkurranser. Jeg har fulgt dem fra sidelinja og til nå har mitt største bidrag vært å stemme på kandidater av og til. Jeg har i grunn aldri kommet på ideen om at jeg kunne delta. Før nå...

Sist sommer var familien på tur til Göteborg. Det vil si familien padlet kajak på vestkusten og jeg var glad for å slippe. Selv gikk jeg på Utstillingen Göteborgs Lustgårdar og de var glade for å slippe.

En av hagene jeg besøkte var Trädgårdsforeningen. Der tok jeg bilder av roser jeg likte, med tanke på at de skulle jeg anskaffe meg når jeg kom hjem. Jeg hadde ingen forhåpninger om å huske navnene, så jeg tok bilde av rosen, og så navneskiltet. Noen av skiltene var håndskrevet og jeg lo godt da jeg kom hjem oppdaget at det sto "Uidentifiserad ros" på et av dem.

Denne derimot heter Rosa chinensis 'Viridiflora', men jeg har foreløpig ikke startet jakten på den. Den var mer spesiell enn vakker når jeg skal være ærlig, og det bør man jo.

Et langt innlegg om mat.

Her kommer rapport fra grønnsakslandet.

Potetene har skurv og er mindre enn jeg hadde håpet. Jeg har bare tatt opp noen få prøveris så jeg har fortsatt håp om kjempe avling av beste kvalitet.

I våres flyttet jeg jordskokken min. Alle som har dyrket jordskokk kan tenke seg hva som skjedde. Jeg tok opp absolutt alle, og sjekket gjennom jorda mange ganger. Ja, ja det blir vel like mye på "gamlestykket" som det var i fjor. Det aner meg at dette kan komme til å bli et problem. En av dagene skal jeg ta opp et ris og se om de er modne nok til å smake på.

For første gang har jeg husket å så i to omganger, både salat og reddiker. Jeg er egentlig ganske fornøyd med meg selv der.

Noe har skjedd med den gule løken. Den ble det ikke noe greie på. Noen av dem er ikke større enn da jeg satte dem ned. Jeg tipper at det har vært for lite gjødsel/kalk, eller enda bedre: Det var sikkert dårlig setteløk. Den røde løken derimot blir bra. Jeg trodde jeg hadde satt mye løk, men jeg ser nå at det blir fort gjort å spise opp dette.

Purren ligner på purre. Den ble sådd i pluggbrett 5. februar. Det var kanskje litt tidlig, for den måtte klippes ned to (eller var det tre) ganger. Jeg har et forbedringspotensiale hva gjelder notater om både det ene og det andre.

Gulrøtter - rødbeter. Jepp, de liker regn og der har jeg ingenting å klage på.

Spinaten ble sådd, spirte, vokste og plutselig gikk det opp for meg at jeg hadde ingen ide om hvordan den skulle brukes. Joda, den skal spises det vet jeg, men jeg har aldri brukt fersk spinat før. Nå er den sikkert forvokst og ubrukelig. Jeg skal ta meg sammen i vinter og finne ut hvordan den skal se ut og hva jeg kan lage av den.

Sukkererter og bønner. Hi, hi ja finner du dem skal du få dem, alle sammen. De ble sådd for sent, fikk ikke noe å klatre på og har en skog av burot som nærmeste nabo. Jeg tror ikke jeg har luket borte i det hjørne i det hele tatt. Snakk om stemoderlig behandling.

Jeg har et hjørne hvor jeg lagrer hønsemøkk og annet vinterstid. Jeg hadde jo tenkt å spa det ut på våren. Vel, nå ble det liksom ikke helt til det og bare for å dekke over dritten satte jeg noen gresskar der. Planen er å bruke dem til Halloween. Ikke at jeg feirer, men det kan vel hende at vår amerikanske nabo vil ha dem. Jeg tror jammen et par av dem var pynte gresskar også. Det er første gang jeg har gresskar, og med den maten de får tar dette helt av. Nå driver jeg og klipper bort kart slik at hver plante bare får et barn hver. De kommer til å bli monsterstore - håper jeg.

Inne i drivhuset er druene snart spist opp, de var like gode og like små som i fjor. Neste år skal vi tynne i karten slik at vi får druer som er større enn steinen inni. Sa vi det sist år også? Ja, ja men neste år skal vi gjøre det. Tomatene kommer som et skudd. Vi har smakt på noen og vet at vi har mye godt i vente. Det er fem planter, to "Moneymaker" og tre av en cherryvariant som jeg ikke har navn på. Når ble de sådd forresten? I år er det ikke griffelråte heller, hva nå det enn kommer av. Physillisbærene venter jeg fryktelig på. Hos oss er det bare jeg som liker dem og siden jeg bestemmer eneveldig i drivhuset mitt har de fått ufortjent mye plass.

Det ble alvorlige mengder med fersken, men de smakte ikke som jeg hadde ventet. Kanskje var forventningen litt stor. Den ene som ble moden i fjor var liksom så eksklusiv at den måtte smake godt. Det blir ikke helt det samme å slenge innom i drivhuset og nappe med en fersken i forbifarten. Ei grein brakk og nå har jeg lært at ferskentrær er blødere, storblødere. Jeg tror det går bra, men jeg skal velge tidspunkt for beskjæring med omhu. Men si meg en ting, hvordan skal egentlig fiken smake? Den var myk, ikke søt og ikke sur. Den var ikke vond, men jeg er neimen ikke sikker på om den var god heller. Spinnmidd - nei den er ikke spiselig, men hadde den vært det, ville jeg kunne fore opp hele bygda.

På tross av et realt snutebille angrep, ble det tidenes jordbær høst. Vi hadde jordbær i bøtter og spann, bokstavelig talt. Til slutt så jeg ingen annen utvei enn å koke saft. Jordbærsaft, det er godt det.

Vi har to epletrær. De vokser ikke, de blomstrer ikke og epler... de må man få av naboen. Utgjort også, jeg skjønner ikke hva som er galt. Det kan være at det er for mye ugress eller mangel på gjødsel/kalk, eller alt på en gang.


Du store min, har vi virkelig så mye mat i hagen? Da er det ikke rart at jeg har stått med rompa i været i hele sommer.

Sannheten om min hage

En gammel venn som jeg ikke har sett på veldig mange år kjørte i sommer gjennom Eidsvoll. I mangel på telefon nummer holdt han utkikk etter en ekstra fin hage. Han hadde sett bloggen min og levde i den tro at min hage ville skille seg ut som vakrere enn andre. Jeg ble inspirert til å ta noen bilder som viser sannheten om min hage.

Dette er det første vi ser av vår hage. Særlig er parkeringsplassen kilde til mange diskusjoner. Jeg ønsker meg en roseportal mot hagen og en skigard i svingen langs veien. Gemalen hevder at både traktor kjøring og snømåking blir mer enn en utfordring, og når sant skal sies har han rett.




På venstre side ser dere det som skal bli plen. Den har ligget slik noen år og er ikke på årets "Må få gjort" liste heller. På høyre side er mitt pionbed. Der er det fortsatt mer Rosa rugosa enn Pioner.




Vi er så heldige at vi har fjell i dagen. Her ligger det virkelig til rette for mye snaks, en gang jeg ikke har noe annet å finne på. Og for ordens skyld: Den trillebåra er ikke min, og jeg rører den av prinsipp ikke. Min står inne på låven sammen med hageredskapen min.





Utsikten fra vår frokostplass. Her er høvdingen og jeg enige om hva som må til. Nå mangler det bare å bli enige om hvilket år det skal gjøres.



Det hender at jeg finner igjen potter i ventebeddet mitt. Det hender oftere at jeg ikke finner dem.

Og hva skjedde med min venn uten telefonnummer? På tross av at han kjørte rett forbi min hage er fortsatt veldig mange år siden jeg har sett ham.