Dette kan jeg like

Nå kommer den tiden i hagen jeg virkelig kan like:

Dette derimot, kan jeg ikke like:

Det er jordbærsnutebille som har bitt over stilken på blomsten. Vi vil altså få, om ikke halv avling, så i alle fall sterkt redusert avling. Tiltak? Vekstskifte. Vi må spa opp det hele og starte på nytt et annet sted i hagen. Vi har oss selv å takke, jordbærlandet har vært på samme sted i mer enn ti år.


Jeg blir alltid lei meg når de første bæra blir tatt av trosten. Skal vi ikke legge over nett i år? Jo kanskje det. Men vi kommer oss ikke avgårde for å kjøpe nett, og det blir så mye styr når vi vil ha bær selv. Vel det ble ikke nett i år heller. Og om noen dager er det nok til både trosten og oss, men de første bæra...

Under reconstruction

Da dette beddet ble anlagt lå det i full sol. Tiden har gått og små busker er blitt stor trær. Nå er det full skygge. Det eneste som har verdi der er Meconopsis betonicifolia og en beskjeden Solidago hybrida 'Citonella' fra Gøteborg botaniske hage.

Her må det helrenovering til.

Men først, ut og hyppe poteter.

Pyse

Ipomoea batates er pysete greier. Jeg mistenker at det var litt kaldt en natt. Ingen andre av alle plantene som sto ute viser tegn til at de fryser, alle var herdet like lenge og på samme måte.

Den får være så fansy den vil, har den sånne nykker kan det være det samme for meg.

hmrf

Ramme gård

Jeg har valgt at denne bloggen bare skal handle om det hagerelaterte livet her på jordet. Det er en begrensning jeg forsåvidt er fornøyd med, men i helga har jeg vært på Ramme gård. Jeg er sikker på at det kunne skrives kilometer om den fantastiske hagen. Kan jeg finne en link til mitt jorde? Hm - jo, jeg fant ut hva som mangler her. Romdeling. Eiendommen er stor nok til å gjøre mye spennende, men det er liksom ikke veldig spennende når du har sett alt før du har åpnet bildøra. Her må det opp skillevegger, espalje og hekker. Ja, ja det er fortere sagt enn gjort. Først må jeg finne ut hvor veggene bør stå, så skal høvdingen bli enig - og det er et langt stykke arbeid i seg selv.

Jeg vet det nok, men har vanskelig for å godta det; Rom ble ikke bygget på en dag.

Vanning

Et veifibrett, en isoporplate og en undervanningsmatte som er lang nok til å komme rundt isoporen.

Ca. 3l vann med gjødsel i.

Voila 8-10 potter klarer seg selv gjennom mange soldager. (Var det ikke nok? Du er i godt selskap. Jeg har 5 kasser, og det var heller ikke nok.)

Best av alt - det er ikke behov for å sjekke pottene når det regner heller. Isoporen vil alltid flyte opp og overskudd renner over kanten.

Potter med kant under må ha "foring" slik at jorda får kontakt med undervanningsmatta. Leirkrukker tror jeg ikke egner seg - av en eller annen grunn. Planter som er "steintørre" må vannes opp før de settes på brettet.

Hi - hi, der fikk jeg frigjort litt tid til morsommere ting enn panikkvanning.

Vanne og vente

Her er min kjøkkenhage. På tross av flere forsøk med motordrevne hjelpemidler viste gamlemåten seg som den beste. Ingen hos oss har behov for å løfte vekter i helsestudio på lenge ennå.

Under den dobble duken har jeg kål. Det er aller siste sjanse. Hvis det blir så mye som en eneste larve skal jeg aldri dyrke kål mer. Vi har hatt noen forsøk tidligere og vi kan si det på den måten; kålstuingen kunne ikke kalles vegetarisk. I tillegg var den full av proteiner - i en form som jeg ikke får meg til å svelge. Uæk.

Nå sier jeg som "Gubben" i Gubben og katten: "Nå er det bare å vanne og vente."

Beskjæring av syriner

Jeg har endel syriner på eiendommen. De sto her da vi kom. Særlig en av dem var skrekkelig feilplassert, helt inntil husveggen i den kroken der kveldssola varer lengst. Da vi allikevel måtte ha gravemaskin hit ble den flyttet til det jeg dengang anså som hagens yttergrense. Nå vet jeg bedre både om hagens yttergrense og om syriners vekstkraft. Jeg har rett og slett lært, på den harde måten hvor mye en syrin vokser på ti år. Det gjelder både i høyde og bredde.

For å ikke miste blomstringa sier jeg hver vinter at jeg skal beskjære når den er avblomstret. Det er bare at på den tiden av året har jeg annet å gjøre og har glemt mitt eget løfte.

Nå skygger den for kveldssola igjen, og noe drastisk må gjøres. Jeg har startet beskjæringa, og bruker litt tid på den. Slik får jeg riktig mange blomsterbuketter. De står ikke lenge, en dag eller to, og da må jeg beskjære litt mer.

Tulipa tarda

Min svigerfar mener at dette er nordeuropas dårligst plasserte tulipan. Den blomstrer under benken på vår hellelagte uteplass. Det er en botanisk tulipan, en Tulipa tarda. Jeg har latt meg fortelle at den kommer fra Kazakhstan eller der omkring og at de der har tørre og varme sommere. Det tørreste og varmeste stedet jeg kan komme på er under benken inntil husveggen.

Der har den stått i mange år. Det har sakte men sikkert blitt fler også. Helt til for noen år siden. Jeg hadde tenkt å dele tua og finne andre "Tørre, varme" plasser til den. Det året må det ha vært ekstremt mye mus, eller ekstremt lite musemat å fremskaffe. Løkene lignet godteposer etter kinobesøk. Det må ha vært noen få små igjen under hellene, for nå kommer det nye blomster.

Blomstene ligner nesten på et speilegg, gult i midten og hvit ytterst på kronbladene. Jeg har sett andre beskrive den som smørgul, vel jeg vet ikke, blomstene åpner seg bare i sol, og det gjør ikke noe. Utsiden er fin den også, nesten bronsefarget. Tulipa tarda er ganske lav, 15 cm kanskje, og den blomstrer tidligere enn de andre tulipanene jeg har.

Muskler etterlyses.

Dette er vår kjøkkenhage, snart i alle fall. I tillegg skal vi ha en potetåker. Planen var å kjøpe traktor i vinter. Det trodde vi at vi hadde gjort. Vi har hatt avtale om traktor, men i siste liten har kjøpet blitt hevet. Tre ganger faktisk. Nå er våren her og vi er like traktorløse som før.

Skal, skal ikke be naboen om å pløye? Stor traktor kommer ikke til i kjøkkenhagen, og den lager pakkeskader der vi skal ha poteter. (Mantis er i veikeste laget, hi hi.) Ved et slumpetreff kom jeg over en tohjulstraktor som stod lagret. Den kunne jeg låne, men den hadde bare harv ikke plog. Alternativet er faktisk å spavende hele greia. Vi valgte harv. Det betyr at vi må over med greip og fjerne all torv og kveke etterpå. Det er her etterlysningen kommer inn. Jeg har i løpet av vinteren mistet noen muskler. Jeg kunne ikke for mitt bare liv komme på hvor jeg hadde lagt dem.

Nå er alt som skal harves hakket opp. Store stykker er luket. Løk og jordskokk er på plass der det skal - i jorda. Det var når jeg våknet i dag tidlig at jeg fant igjen musklene mine. Oj-oj så støl har jeg ikke vært siden jeg tok de første sit-upsene i "Harryford"s konkurranse i januar. Men det er ikke noen vei utenom, det er våronn og potetene venter. De har ligget til groing ganske lenge og har fine grønne skudd. De må i jord, helst i går.

Det snurrer og går rundt

Jeg overtok en Mantis i vinter. Her har jeg fortalt om det.

Nå har den fått ny bensin og ny tennplugg. Skulle du ha sett, det snurrer og går rundt. Alle husets 4 gutter har testet og alle gliste fra øre til øre. Dette var gøy. Jordlappen som skal bli grønnsaksland ble frest opp og ingen jordlapp i dette land er mer gjennomarbeidet enn denne. De kjørte den tom for bensin.

Men i morgen er jeg hjemme alene og da, da skal jordlappen freses en gang til. Jeg skal da ha litt morro jeg også.

Og hekken vokste kjempehøy

Vi flyttet hit til småbruket vårt etter å ha bodd på byggefelt. Det jeg visste om hage var at innsynsskjerming var viktig for trivsel. Det var første prioritet. Det og trær som vokser seint. Vi plantet en søtmispelhekk, og med all plassen vi nå hadde til rådighet kunne vi koste på oss å la den vokse fritt.

Junisøtmispel, Amelanchier spicata er en fin hekkplante og jeg angrer ikke på valget. Den har hvite blomster om våren, blå bær som småfuglene elsker, nydelige høstfarger og den vokser fort. Hos oss tar den kveldssola og er til irritasjon. Jeg hadde ikke tenkt på at hekken kunne bli 3 meter + . Det mest irriterende er at den er så fin, ellers hadde jeg bare tatt den ned og plantet noe annet. En frittvoksende hekk skal tynnes ved rota og slett ikke klippes "midt på". Det har vi lært "the hard way". I år har jeg gått drastisk tilverks, jeg har rett og slett tatt ut litt mer enn halvparten av greinene. Alternativet har vært vurdert, i flere år, og blitt forkastet. Nå håper jeg at det skal bli nok småskudd til at jeg kan ta ut flere store greiner neste år og på den måten holde den i den høyden jeg ønsker.

Pulmonaria angustifolia

Som fersk hageeier ble jeg invitert på besøk til en hagelagsveteran. Før vi gikk ut i hagen tok hun med seg spade og en pappeske. ”Denne må du ha, og denne må du ha.” Jeg var lykkelig som en lottomillionær da jeg dro hjem. En av ”kan ikke leve uten” plantene var Pulmonaria angustifolia. Fetteren P. saccarta hadde hvite prikker på bladene, men døde da vi flyttet hit.

Lungeurt ble, big surprise, brukt som medisin mot luftveis sykdommer. Den vokser naturlig i store deler av Europa og er herdig til H7. Den blir anbefalt for fuktige områder med mullrik jord, men hos meg vokser den under et lerketre. Der er det skygge og riktig tørr sandjord. Den blir ca 30 cm høy og sprer seg sakte. Jeg har ikke funnet frøplanter, men det kan skyldes at jeg ikke har sett etter dem.

Blomsten er først rosa og går så over til blått. Jeg prøver hver vår å ta den inn i vase, men da visner den med en gang. Fargen ville passe perfekt til påskeliljer og de blomstrer samtidig. Resten av sommeren er den en grønn markdekker med smale grønne blader som ikke roper spesielt høyt. Kanskje er det derfor jeg blir så overrasket når den plutselig står i blomst på den tiden av året jeg trenger det mest.

Fest i drivhuset

Det er en fest å ha drivhus. Mitt er på ca. 10 m² . Det er ikke mye, men det er egentlig nok. Hvis jeg ikke roter for mye der da.

Vinterstid har jeg et bobleplast telt inni drivhuset. Da kan jeg forsvare fyringsutgiftene. I dag var dagen for å ta ut teltet.

Oppdraget var enkelt nok. Alt ut og så inn igjen, men nå i ny rekkefølge. Neste år håper jeg at jeg husker at dette må gjøres på en overskyet dag. Jeg dekket alle planter med gamle laken, men flere av dem rakk å få sviskader på bladene likevel.

Etter å ha fått ut plastteltet, mikket sammen en hylle ekstra og bestemt at det ikke blir frost i natt, var det bare å flytte inn igjen. Heldigvis vasket jeg huset grundig i høst, så det slapp jeg å gjøre nå. Det var bare å feie opp og så var det rene festlokalet der.

Ja, hvorfor ikke? Jeg har prøvesittet, og kommet til at hvis tre stykker sitter på solsenga, og en på pottekassa så skulle jeg akkurat få plass til to stoler. Etter min måte å regne på betyr det at jeg kan invitere 5 stykker i tillegg til meg selv.

Så da gjør jeg det:

Du er herved invitert til "drivhusfest" hos Mari Anne, lørdag 2. mai, sånn utpå eftan engang. Jeg baker kake og er en reser på å koke kaffe latte. Men det er altså ikke plass til mer enn 5 så du må faktisk melde deg på. Er det ok å ta "påmelding" i all offentlighet her i komentarfeltet? Veibeskrivelse fra Eidsvoll kan vi ta etterhvert.

Trappeblomst

Det er så deilig at det endelig går an å ha noe som blomstrer ute. Jeg trodde at stemorsblomster var eneste mulighet i disse "fare for nattefrost" tider, men tusenfryd og ranunkler ser ut til å være vel så tøffe.





Ellers synes jeg at julerose er et misvisende navn. Det er da nesten umulig å få den til å overleve i en varm stue midtvinters. Det er ikke alle som er så heldig at de kan sette den ut i et frostfritt drivhus. Det er på denne tiden den burde selges. Så kan man plante den i hagen etter at den har blomstret fra seg på trappa. Min er fyllt og jeg håper jeg får den til å etablere seg for den er så kul.

Merkepinner er for pyser.

Nå som snøen smått om sen trekker seg tilbake fra blomsterbeddene, dukker det nå opp litt av hvert innimellom rusk og rask. Hva i alle dager er det der? Har jeg virkelig plantet noe mellom rosen og epimedumen? Det burde ikke være stort for det er det ikke plass til. På den andre siden, det burde være riktig stort hvis det skal ha noen sjanse til å overleve der i det hele tatt. Muligheten for at det rett og slett er et ugress er tilstede. Ganske ettertrykkelig tilstede kan man nok si, men det velger jeg å se bort fra fram til jeg kan se hvilket ugress det dreier seg om. Jeg har "husdyr" å skylde på. Enten er det skjæra som har tatt merkepinnene, (Jeg skrev da merkepinner så spriten spruta om jeg ikke husker feil. Eller husker jeg feil? ) eller så er det jordrotta som har flyttet planta. (Det er faktiske ikke så utrolig som det høres ut, for rotta har flyttet rundt på tulipanløkene mine. De ble plantet i grupper, men nå dukker det opp enslige slengere utenfor gruppa og det kan ikke finnes bedre forklaringer enn at jeg fikk hjelp til ommøbleringen.)
I den lykkelige tiden fram til jeg ikke lenger kan bortforklare ugress, skal jeg drømme meg gjennom gamle sålister og gjette på hvilken frøplante som i siste liten ble dyttet ned nettopp her...eller der. For det er ikke bare mellom rosa og epimedumen det dukker opp anonyme planter.

Sein vår

Bare for at jeg skal huske det neste gang jeg synes vinteren varte lenge nok; i dag kunne jeg hakke bort resten av snøen her ute.

Hjemme i Skien sa vi gjerne at "Når du kan gå på skaran St.Hans, da blir det sein vår."

Ellers hørte jeg her om dagen at på Toten kan man som regel så kål i begynnelsen av juni, men hvis isen fortsatt ligger på Mjøsa St.Hansaften blir det litt seinere.

Crocus chrysanthus "Cream Beauty"

Det måtte photo finish til for å få en vinner av "Årets første blomstrer"...og vinneren er ta-da: "Trofaste frøken Crocus ".

Hederlig omtale gis til "Snøklokkene" og "Julerosene" som begge kjempet helt til siste slutt. En soldag til nå, så kommer de også i mål.

Bildet er tatt 4. april, så husker jeg det når neste års vinner skal kåres. Ellers er det å si om disse krokusene at jeg har hatt dem lenge, så lenge at det var før jeg ble nøye med å notere navn. Jeg tror det dreier seg om "Cream Beauty" men sikker er jeg slett ikke. I så fall er det en C. chrysanthus. Den sprer seg villig og det komiske er at jeg flyttet den i høst, trodde jeg. Disse hadde lurt seg bort under en Cotoneaster dammeri, og der skal de få stå siden det nå er bevist at dette er det første stedet i hagen som får fram blomster.

Dusør utloves

Jeg har aldri før brukt priklepinne, men etter å ha lært hvordan denne skal brukes...vel jeg vet ikke helt hvordan jeg kan klare meg uten. Dette eksemplaret fant jeg på en landbruksskole. Den ligger så godt i hånda, er lett å snu og har utmerket balanse. Problemet er at den er vanskelig å få tak i. Ved anledning kunne jeg selvfølgelig stjele den...men jeg er ikke så god på den slags.

Skulle du vite hvor denne typen er å få kjøpt, lover jeg dusør i form av prikleplanter på øverste hylle. Dette er hva jeg har sådd til nå. Jeg kan jo ikke love at alt spirer. Jeg håper ikke det, for hvordan skal jeg greie det uten priklepinne?

Ikke så veldig vakkert

I høst sto jeg med løkposene og kunne ikke finne noen ledig plass. Det er forsåvidt et kjent fenomen som oppstår hver høst. Særlig løk som forventes å komme tidlig bør få plass der det først blir snøfritt, men hvem husker vel hvor det er i oktober. Bedet mellom parkeringa og trappa opp til huset ble ansett som idell. Ikke nok med at vi går forbi hver dag, det er da sydvendt i tillegg. I allefall nesten, tror jeg. Mer kan ikke forventes. Det jeg ikke husket på var at det knapt finnes noe sted det måkes mer snø til enn nettopp der. Nå ligger altså herlighetene og venter på meg under to meter snø. (Ok 0,5 m da.) Jeg husker ikke hva det var heller, så det er like spennende som en krimroman.

Nå har jeg kommet til at noe må gjøres. Jeg har spred ut torvstrø. Det er ikke vidre vakkert, men du verden det var effektivt. Allerede etter et par timer med sol kunne jeg se forskjell. Også så god følelse det gir å gjøre noe med det, istedet for å gå og ergre seg. Jeg tror jammen jeg går ut med en neve til.


Sånn bare for å vise hva jeg mener. Disse bildene er fra samme sted, det første er tatt 25. februar 2008. Det neste er fra forrige dagen.

Opp av jorden

Endelig kommer det noe opp av jorda. Dette er påskeliljer. De er plassert på husets sørside i et bed som er for tørt og for dårlig gjødslet til at det noen gang kan bli noe greie på. Hvert år sier jeg til meg selv at det skal nedlegges. Jeg har til og med planer om å bygge en kombinert benk/oppsamler for vann langs hele veggen. Det ville bli en forlengelse av terrassen på østsiden.



Ideen ser slik ut:

og den fant jeg på denne tyske siden. Der er det en god beskrivelse av en realt fiks løsning for oppsamling av regnvann. Synd jeg ikke kan tysk, godt at bildene var gode.

Hage på TV - ja takk

Jeg er ikke imponert over hva NRK har tilbudt oss seere når det gjelder hage. Derfor skriver jeg med glede under på denne kampanjen. Tenk om vi kunne få se noen av de BBC produserte programmene som vi bare leser om i bladene. Ja takk, sier jeg da.