Dyrkbar jord

For meg var det en spesiell dag i går. Endelig fikk vi pløyd jordet vårt. Det er brattere enn det ser ut på bildet. Hadde det bare vært bratt, men det heller litt hit og dit også. I tillegg er det bløtt. Jeg tror bonden som pløyde angret litt på at han hadde tatt på seg jobben. Men nå er det gjort, heldigvis.










Det neste som skal gjøres nå er å harve/frese slik at det er klart til å så. Den jobben skal vi gjøre med vår egen tohjulstraktor.

Nå som jorda ligger åpen er det lett å se hvor det kan dyrkes grønnsaker. Denne lille åkerflekken har alt fra skarp sand til kompakt blåleire.







Utfordrende, ja, men det er også med en viss ærefrykt jeg nå legger i vei. Jeg eier dyrkbar jord og jeg akter å dyrke den jorda. Hvis den ikke kan bli til mat for folk, skal det i alle fall bli til for for dyr.

En tung dag.

Det var en tung dag, men vi visste at det måtte gjøres.

Vi har år for år tatt mer og mer av jorda vår i bruk. Vi har fjernet rotugrass med håndmakt og rå trass. Den delen vi dyrker er nå tilnærmet ugrassfri. Resten av jordstykket derimot... De siste årene har vi hatt sau der. Området med sump og uspiselig vegetasjon har bredt seg mer og mer. Vi har drenert, men selv i år som vi nesten ikke har hatt nedbør, står vannet i dagen. (Ingen flere vitser om ris, takk.)

Nå er alt lagt brakk og om noen dager skal det pløyes. Ja, det ble brukt glysofat. Nei, det skal aldri skje igjen, men det måtte gjøres. Det var en tung dag, men nå må vi se fremover.

 

Eng

Dette er et "Før" bilde. Tiden vil vise om det kommer noe "Etter" bilde.

Det kunne vært en blomstereng. Den har litt for mye vann, og litt for mye næring, slik at det blir mer grass enn blomster. Grasset slås med ljå hver sommer. Vi hesjer høyet bare fordi det er kult. Selv i år som grasset med fordel kunne tørket på bakken.

År for år har det kommet mer og mer tuer i enga. Vi vet ikke helt hvorfor. Nå har jeg en plan med dette området.


 

Gulrøtter

Dette ser lovende ut, ikke sant?

Det er en liten hake, vi har jordrotter...

 

...og de høster også gulrøtter. Bare at de høster fra den andre enden. 

En god kombinasjon

Salvie (Blue Bedder),
Berberis (Kanskje 'Admiration') og  Heuchera (Pinot Bianco).

Tomater

Jeg har aldri helt knekket tomatkonden. Jeg sår tidlig nok, har gode sterke planter i midten av mai. Jeg har forsøkt store potter og "ikke så store" potter med undervanning. I år er jeg tilbake på å dyrke i jordsekker.

Til forskjell fra tidligere år, er jeg helt sikker på at plantene har fått nok vann. I år kan jeg ikke skylde på dårlig vær heller.

Hvorfor blir det ikke masse tomater da? Gjødsel er kanskje et stikkord. Jeg har fått et tips jeg skal teste neste år, men det blir tomatenes siste sjanse.  Det får være måte på hvor mange år jeg skal bruke tid og krefter på å ergre meg over tomater.

Terrasse på østsiden.

Jeg sitter og blar bakover i bloggen og oppdager at for et år siden fortalte jeg at terrasseavslutninga var ferdig og lovte "før og etter" bilder. De kommer her, bedre sent enn aldri.

Problemstillingen var at da terrassen ble bygd manglet vi den gode løsningen for overgangen mot enga. Den midlertidige løsningen var blitt ganske permanent. Prosjektet ble behørig beskrevet ettersom det skred fram.  her og her og her og her og her.
Resultatet ble bra. Jeg er glad jeg tok alle turene tilbake til tegnebordet. Og jeg er utrolig glad for at det ikke ble jernbanesviller slik jeg hadde ment. Stokkene ligger støtt som grunnfjellet. Det er pukk på baksiden og torvblokker på toppen.
Terrassen er utvidet med 75 cm og det betyr at vi fikk 3 timer mer med sol på den siden av huset.

Nå gjenstår det å knytte plen og terrasse sammen. Jeg har en plan og den er godkjent her hjemme. For noen dager siden trakk jeg opp mitt beste kort: "Dersom det ikke blir gjort i høst får jeg en hel vinter til å komme på nye og mer arbeidskrevende løsninger." Vi får se...

 

Shopping

Jeg har vært på shopping. Hagedager på Ramme Gård. Det var ikke så veldig mange der og jeg fikk alt på ønskelista mi. Nå er jeg veldig, veldig glad.

Fra rev til partner.

Det er ikke helt uvanlig at hageentusiaster starter med en ganske stor plen som år for år blir til blomsterbed. Hos oss har det gått den andre veien. Utgangspunktet var 7 mål med kornåker og en snipp med plen. Den snippen var det ungene som klipte som en del av leken. En klipper av førkrigsmodell sto ute hele sommeren og de dyttet den litt hit og litt dit.

 

Kornåkeren ble veldig fort til historie og plenen vokste og ble til tre ganske store snipper. På ett eller annet tidspunkt overtok jeg gressklipperjobben. Den gamle klipperen ble satt tilbake på låven og jeg kjøpte meg en rev. En hagerev. Den ble valgt fordi det var den billigste i butikken. Den går på strøm. Jeg hater bensinsøl og tunge startsnorer. Nå, noen år etter, hater jeg også skjøteledninger. Det må tre lange til for å nå helt rundt. Mitt hagebudsjett er ikke veldig stort, og det er veldig mye jeg vil at det skal rekke til. Å bruke 3000 på en batteridrevet gressklipper har ikke vært et tema. Jeg har forsøkt meg på å få andre budsjett til å dekke den, men uten hell. 

Det er stor forskjell på rotorklipper og sylinderklipper. Den siste er uten tvil den som gir det beste resultatet, men skal du ha en sylinderklipper med motor må du ha et mye, mye større budsjett enn 3000.  Jeg har i mange år sagt noe sånt som "...rotorklipper når det er langt og sylinderklipper dagen etterpå..." Jeg har nok sagt det ganske mange ganger for da denne "Partneren" dukket opp på korpsets loppemarked husket høvdingen noe om en ny klipper. Den er skvett ny og veldig, veldig mye lettere enn noen andre jeg kan huske å ha dyttet. Den tok mye lengre gress enn jeg hadde forventet og kommer til flere steder enn den gamle. OG den trenger ikke skjøteledning, bensin eller startsnor. Det spøker for "Reven" min.

Liljer

En eller annen vennlig sjel har lagt inn en kommentar i bloggen. Det var i ett fem år gammelt innlegg om formering av liljer. Der hadde jeg lovet å komme tilbake med rapport når liljene blomstret. Optimisten i meg så allerede for seg et hav av liljer. Jeg tror det var "Stargazer" det dreide seg om.

Nå kunne jeg selvfølgelig stjålet et bilde hos liljeprodusenter som faktisk produserer liljer...neida jeg innrømmer mer enn gjerne at dette var et prosjekt som aldri ble til noe. Jeg hadde faktisk glemt hele greia. Hvor ble de av? Jeg tror jeg satte dem i potter. I så fall ble de til eksklusiv musemat en vinter. Et like sannsynlig alternativ er at de forsvant i ugress.

Disse liljene kjøpte jeg på hagemessa for to eller tre år siden. De var feilmerket så det holdt og det irriterer meg. Jeg hater fargen, men den dufter slik liljer skal og så blir de tilgitt.

Grønnsakene mine

Stuebordet vårt er fullt nå. Det har det igrunn vært en stund. Det står brett med planter både i vinduskarmene og på gulvet også. Heldigvis er det meldt mildt framover, så nå skal de største flyttes ut i drivhuset.








I år, som alle andre år, har jeg sådd for mye tomater. Jeg har pottet opp de jeg skal ha. Tanken var at jeg skulle kaste resten. Jeg vet at jeg ikke har plass til dem, men det kunne jo hende at... Resultatet ser du her. Disse er sådd samme dag, har hatt samme forhold både med lys og vann. Pottestørrelse har noe å si. Nå skal jeg kaste de jeg ikke har plass til.






Her har jeg sådd purre. Bildet er tatt for en ukes tid siden. De står i en isoporkasse. Det er et lag lecakuler i bunnen, og god veksttorv oppå. Over frøene har jeg strødd et lag vermiculitt. I år har jeg forsøkt med på å så tynt. Jeg trenger kanskje ikke si hva jeg gjorde i fjor?

Timing er alt når det gjelder purre. I fjor hadde jeg to kasser, sådd med et par ukers mellomrom. De som var sådd sist var for små til å kunne plantes ut de dagene været egnet seg. Det må være overskyet og helst regn, ellers visner de. Det ble sol. Noen som husker det?  Resultatet var at de ble stående for lenge i isoporkassen. Så kom det regn, det husker alle. Det ble kaldt, og den purren som ikke hadde etablert seg, brukte evigheter før den begynte å vokse. De aller minste står fortsatt ute på åkeren. Men i år er vi i rute, håper jeg.

Språk

Kontaktlæreren vår er svensk. Selv om hun ikke har bodd så lenge i Norge snakker hun helt greit norsk. Vi forstår i alle fall både hva hun sier og hva hun mener. Det er jo ikke støtt man gjør selv om man snakker samme språk mener jeg.

Språk er spennende. Jeg har noen vekttall i lingvistikk. Det har jeg aldri angret på. Jeg er nemlig av det slaget som ikke liker "Det bare er sånn." Et av emnene innenfor lingvistikk er semantikk, og herunder konnotasjoner. Det handler om hva vi ser for oss inne i hodet når vi hører et ord. "Markblomst" kan jo være gul, som smørblomst, eller blå, som blåklokker. Sagt og hørt er ikke alltid det samme, det vet alle som har forsøkt å leve sammen.

Nå har det seg slik at det svenske ordet "envis" stadig oftere dukker opp i forbindelse med mitt navn. Mitt erfaringsgrunnlag for "envis" er begrenset. Jeg vet at det skal oversettes med "sta" og jeg vet hva "sta" er. Tett oppunder trassig, ikke sant? Når "envis" blir brukt til å beskrive en som nekter å tegne hage i målestokk 1:200,  ja da forsvinner liksom den negative snerten fra ordet.  Når absolutt alle har laget "Å rsplan for skjøtsel" som et skjema, og jeg blir kalt "envis" fordi jeg har arrangert gjøremål rundt tegninger...det er nesten så en kan komme til å ta det for ros. Særlig siden det alltid følges av et spontant latterutbrudd. Jeg tror jammen meg at jeg skal fortsette med å være "envis".

 


Bildet er ikke fra i år, dessverre.

Som regel

Min erfaring er, at når jeg kommer på noe lurt, har som regel noen andre kommet på det før meg. Så når jeg nå har fått en genial idè, og det ser ut til at ingen andre har tenkt på det før...da er det grunn til å bli litt mistenksom. Muligheten er selvfølgelig tilstede for at idèen ikke var så god som den først så ut.

Historien går som følger: 12. april skal jeg levere min eksamensoppgave. Det er en privathage og jeg tegner for harde livet. Jeg skal foreslå en pergola, stakittgjerde og en sitteplass. Grei skuring helt til det skal tegnes. Det var da den gode idèen dukket opp. Hva om jeg forstørrer tegningen, bruker den tynneste tusjen og så forminsker det hele igjen. Testing. Voila, selv Mari Annes skiferbelegg ser nå ut som skiferbelegg. Skolens kopimaskin tar A3. Gjett hvor mange ark du må lime sammen før du får en hage på ca 1000 m2 i målestokk 1:50. Svaret er mange, veldig mange. Og i alle skjøtene...yes, der blir det skjøt. Jeg var i ferd med å få svart belte i klipp og lim. Blanco og jeg var nesten på fornavn. Så skjedde det som måtte skje. Noe hadde forskjøvet seg. Bare litt, men det ble en følgefeil som i den andre enden av tomta førte til at garasjen ikke lenger var parallel med veien. Hm...hm...gi seg? Hm...hm...innrømme at det ikke var en god idè?

Kontaktlæreren vår tryllet fram et kjempeark, og en avtale med et trykkeri i morgen kl 08.00. Nå er det bare å tegne alt sammen en gang til...









 

 

I panikken...

Noen leser bloggen min. Det er hyggelig. Noen legger igjen kommentar også. Det er veldig hyggelig. Noen er så faste lesere at de faktisk tar kontakt for å fortelle om det når noe er galt.

"Dette nettstedet kan skade datamaskinen." var beskjeden som kom opp.

Hjelpes meg. Hva har jeg gjort? Så fikk jeg et tips om at det kunne være en link. I sidefeltet har jeg i flere år samlet adresser til blogger jeg liker. I panikken slettet jeg alt som kunne tenkes å linke til noe som helst.

Er det det man kaller å slå ut babyen med badevannet? Ja ja, jeg får begynne å samle på nytt da. Hageblogger.no er jo et aktuelt sted å begynne.

...og hva har bildet med saken å gjøre? Ingenting...overhodet ingenting.

Vi har hatt besøk...

...og denne gangen kan jeg ikke helt si at jeg ble glad.

Jeg er nesten helt sikker på at det var julerose som sto her. Hvis rådyr er så glad i juleroser har jeg et problem. Jeg har nemlig mange, og jeg er også glad i dem, julerosene altså.

En ting er jeg helt sikker på og det er at vi behøver ikke bekymre oss over hva vi skal gjøre med eplene til høsten. De er nemlig allerede høstet.

Hørte jeg noen kalle dem stylterotter?  Skjønner litt mer hvorfor de har det økenavnet.

 

Aldri så galt

For et par uker siden oppdaget jeg at vi ikke hadde vann. Vakta hos teknisketat i kommunen kunne fortelle meg at det var kaldt og at vannet hadde frosset hos meg. Vel, det var egentlig min første tanke også, men jeg vet hvor vannet pleier å fryse, og det var ikke der problemet lå. Så sto jeg der uten vann...

Da høvdingen kom hjem sent på kvelden oppdaget han at det var vannlekkasje nede på parkeringsplassen. S-t-o-r  vannlekkasje. Vakta fra teknisketat kom, ristet på hodet: "Ditt problem, ikke mitt". Inne i mitt hode kunne jeg se hvordan $$$ fikk vinger og ble borte.

Så sa forsikringsselskapet at de gjerne betalte for den slags. En trivelig rørlegger kom, og han tok med seg en like trivelig gravemaskinkjører. Vakta fra teknisk tok med spade og hjalp til, og nå har vi vann.

Og best av alt, det ser ikke ut på parkeringsplassen. Vi rett og slett må ha gravemaskin tilbake til sommeren. "Selvfølgelig" sa forsikringsselskapet, "det har vi da lagt inn i prisen allerede."





Nå skal det bli orden på sakene. Jeg har allerede funnet fram permen med notater fra Gøril sine timer. Skal vi se, vi trenger pukk i fraksjon 8-32, duk, avretningslag på 5 cm...og strøm til garasjen, og lyspunkter, og en liten støttemur...og forresten, når vi allikevel har gravemaskin her...ny plen...eller buskrabatt...eller... 

 

For siste gang

Som regel er det vemodig når man vet at man gjør noe for aller siste gang. Denne gangen er jeg bare glad og lettet. Det er ikke med blandede følelser engang: Jeg har hatt mitt livs siste eksamen. Jeg har hatt mange og jeg har hatet det. Bare det å se en eksamensvakt får gråten opp halsen hos meg. Det hjelper ikke om de er aldri så søte og hyggelige, og Veas eksamensvakter er søte og hyggelige. Men altså, nå har jeg bare en semesteroppgave og en fordypningsoppgave igjen. Det nærmer seg slutten av min tid på Vea. Det er litt vemodig. Men at jeg aldri skal ha "sitt ned og gulp opp alt du har lært" eksamen mer...det er en lettelse, bare lettelse. 


 

Misforståelse

Her om dagen, ganske nøyaktig den 22. desember, hadde vi en misforståelse her hjemme. Det er en misforståelse av typen "Jammen du sa at..." Når sant skal sies så har jeg nok uttalt meg litt klønete, eller snakket før jeg hadde tenkt meg om. Begge deler skjer både titt og ofte. Det spiller ingen rolle, resultatet var at den peneste av edelgranene var felt og at toppen skulle brukes som juletre. Stemningen var noe amper, og ble ikke bedre da det viste seg at toppen ikke kunne brukes som juletre likevel. Vi ble venner igjen, sånn utpå formiddagen den 24.

Januar er mørketid i drivhuset mitt. Naboens nabo har en liten skaukrull og sola kommer ikke over den fra 25. november til 24. januar. Det er selvfølgelig slik at jeg kunne nevnt det for dem, kanskje de trenger ved... Nei ærlig talt, så ille er det ikke. Særlig ikke når det nå viser seg at vår før omtalte edelgran kastet skygge den også. Nå, når den er felt, kvistet og kappet, ja så viser det seg at det ble en liten glippe mellom hustaket vårt og skaukrullen. Den 7. januar var solas gang over himmelen slik: Selje, gran, selje, bjørk, bjørk, hustak, drivhus (en time) furu, gran, gran, or. En time er ikke lenge, men en time er en time, og om to uker nå, så blir det flere timer, hvis det er sol da, vel å merke.

 

Helårshager

Jeg har tidligere tenkt på meg selv som en helårshager. En som var opptatt av hagen hele året. Men i høst engang skjedde det jeg bare har hørt andre fortelle om...jeg ble litt...ikke lei, men kanskje uinspirert. Det kom så snikende at jeg egentlig ikke la merke til det før her om dagen. Den dagen da det dryppet fra taket og sola godblunka. Da kom livsløgneren i meg fram: Jula er ferdig, snøen har vært, den smelter ... da er det vår. Og med nyervervet klarsyn våknet hageren i meg. Jeg måtte riktignok leite litt, ingen opplagte hagerelaterte oppgaver som ropte, skal innrømme det. Men det var en kvist her og litt gjenglemt løv der. Og så har jeg jo drivhus. Der var det plutselig tvingende nødvendig med opprydning. Også fant jeg en potte med Cyclamen coum, og den hadde knopper langs pottekanten. Det er flere enn bare jeg som har skjønt at det er vår. I alle fall snart. 

 

Drivhuset mitt. Uke 45

Selv jeg innser nå at sommeren 2012 har vært og ikke kommer tilbake.

Jeg overså en åpen takluke og var i tillegg bortreist noen dager- vips var et brett med fuchsia blitt historie. Hvordan det går med denne forfrosne saken vet jeg sannelig ikke. Den er på rekonvalens i stuevinduet inne.






De siste drueklasene visnet og ble til eksklusivt hønsefor.

Det var da jeg innså det uunngåelige; det ble høst i år også. Sannsynligheten for at det blir vinter også er faktisk overhengende.




En dag jeg hadde mer enn gjennomsnittlig arbeidslyst bar jeg ut alt "løsøre". Milde Moses så mye ting og tang jeg har i drivhuset.

Så var det å lese seg opp på beskjæring av druer igjen. Det har jeg gjort hvert år, og det ser så lett ut på nettsiden, og det er akkurat like forgjort vanskelig når jeg står der med saksa. Jeg har forberedt familien på at det kommer ikke til å bli druer i det hele tatt neste år, i alle fall ikke mange så mye som jeg har klippet vekk.



Så ble vegger og tak vasket med såpe og spylt med hageslangen. Det gikk egentlig ganske fort, hvorfor har jeg grudd meg så til dette da?

"Løsøret" ble sortert, noe søppel, noe bort på låven, og det meste inn igjen.

Plantene ble delt i tre grupper. Noen ble med inn i stua, noen endte i hønsegården og resten skal overvintres frostfritt i drivhuset. Lukene er nå lukket og termostaten til varmovnen er testet. Skulle du sett på maken, den virker!



Om jeg er lei meg? Nei jeg er ikke egentlig det. Etterhvert som det blir mindre og mindre å gjøre ute, betyr drivhuset mer. Kanskje mer om vinteren enn om sommeren når jeg tenker meg om.