Om å dele rettferdig

Advarsel: Det er kun de to første avsnittene som handler om hage. Resten er tanker om hvordan vi deler goder. Noen vil nok bli provosert, men det tar jeg sjansen på at dere tåler.

Det ble bare en fersken i år, men den ble stor. Formidabel. Den fylte hele hånda mi. Den smakte fantastisk, akkurat passe fast og masse saft som vi måtte passe på at ikke rant bort. I det hele tatt, festopplevelse.

Vi er fem medlemmer av denne familien og hvordan deler man en fersken i fem? Flaks for oss er at en ikke liker fersken, så vi delte i fire og det var lett nok å få det rettferdig.

Men hva er rettferdig? Da vi var barn helte jeg opp brus og søsteren min fikk velge glass først, eller omvendt. Da ble det rettferdig. Når det kommer til ferskenen, så er det i sannhetens navn jeg som har dyrket den fram. Den er vel egentlig min - ikke sant? Det er selvfølgelig en pen gest å dele den, men er det rettferdig? Lurer du på hvor jeg vil? Jo, jeg tenker oftere og oftere på hvor rettferdig det egentlig er at jeg slumpet til å bli født i verdens økonomiens smørøye. Skulle jeg ikke dele med meg. Når det gjelder ferskenen kan jeg argumentere for at jeg fortjente den, men den velstanden jeg velter meg i kan jeg ikke berope meg å ha bygget opp. Den skyldes tilfeldige omstendigheter som naturressurser og heldige disponeringer. Da tenker jeg foreksempel på olje, og slavehandel. Som skipsnasjon var Norge-Danmark med på å frakte slaver og tjente en "slant" på det. Det undrer meg av og til at vi bruker veldig store ressurser på å holde desperate mennesker utenfor våre grenser med begrunnelsen at de er økonomiske flyktninger og således ikke har krav på vår beskyttelse. Et innlegg i aftenposten 28. juli provoserte meg en smule. (Hele innlegget kan du lese her.) Innlegget handler om utenlandske statsborgere som sørger for å få barn med nordmenn slik at barnet blir norsk. Da kan utlendingen påberope seg rett til familiegjenforening. Hvor mange kan det dreie seg om, og kan vi virkelig ikke dele vår rikdom med dem? Istedet skal det brukes ressurser på å avsløre fiktive ekteskap og "At mange norske barn er avlet først og fremst for at en utenlandsk statsborger skal få sterkere fotfeste i landet" (sitat fra artikkelen). Er det ikke rettferdig at disse utenlandske statsborgere, som har satset så mye, skulle få del i våre matrielle goder? De starter tross alt nederst på rangsstigen og må ta til takke med de jobbene vi ikke vil ha. I tillegg møter de en rekke diskriminerende holdninger i samfunnet vårt. For ikke å snakke om et språk det tar mange år å lære seg. Hvor mye taper vi på å senke vårt forbruk? Kanskje har mange av oss en del å vinne på det til og med. Gleden ved å skaffe seg noe man har ønsket seg lenge og jobbet hardt for å få. Idag dekkes alle våre behov umiddelbart og vi vet nesten ikke hvordan det er å lengte etter noe.

Jeg for min del har ikke lagt to pinner i kors for å kunne velte meg i luksus og rikdom og selvfølgelig delte vi ferskenen rettferdig - alle fire fikk en fjerdedel av frukten. Det skulle bare mangle.