Det sørøstre hjørnet av huset har irritert meg en stund. Vi må forbi her for å komme til og fra terrassen. Ugresset er så høyt og tett at vi blir våte til knea bare det er litt morgendugg, for ikke å snakke om hvis det har regnet.Der satt jeg altså med morgenkaffen, helt alene en stille sommermorgen. Så fikk jeg det over meg at når de gjør noe de har lyst til, ja så kan vel jeg gjøre noe jeg har lyst til.
Inni alt ugresset fant jeg noen steiner. Da kom jeg på at jeg sommeren for 16 år siden laget noe som skulle fungere som trapp. Jeg var igrunn riktig fornøyd med det første blomsterbeddet som jeg laget her på gården, men jeg må le av proporsjonene. Både einer, barlind skogskjegg og berberis på samme lille flekk. Krypfurua har fått stå, resten har flyttet til bedre lokaliteter.
Men tilbake til høvdingens sinne. Det er ingenting å ta på vei for at jeg fant på å luke litt. Vel, hadde jeg stoppet der hadde alt vært vel, men jeg fikk det for meg at hvis jeg bare flyttet litt på de steinene og hentet noen flere og spadde vekk litt mer der...
Da familien returnerte var jeg ferdig med å planlegge og hadde gravd av så mye at det ikke lenger var mulig å gå der. Da var det også slutt på mitt entusiastiske engasjement. Jeg var rett og slett sliten, og jeg måtte innse at dette greide jeg ikke å fullføre selv.
Han brummet noe om at det var typisk meg å starte på ikke-prioriterte prosjekter som han må fullføre. Så sant, så sant.
Men jeg baker brød og serverer jordbær med fløte så tenker jeg at jeg blir tilgitt. Og trappa ble riktig fin, synd at det skal bygges treplatting der neste sommer.
Resultatet ble jo riktig bra. Noen ganger er det lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Håper at høvdingen ikke er langsint, litt servering av ymse pleier jo hjelpe på.
SvarSlett;) en tilgivende høvding er ikke å forakte. Fin trapp ble det også.
SvarSlettJeg kan melde om en fornøyd høvding. Servering var tingen, helt klart.
SvarSlett