Filleroser

Da jeg vokste opp hadde naboene fortsatt tid til å slå av en prat over hagegjerdet, og det gjorde de på godt og vondt. Vår hage var en brukshage. Den kunne knapt kalles hage når jeg tenker meg om. Med litt velvilje kunne den kalles en grønn flekk. Vi hadde en utgammel syrin og tre ripsbusker. Buskene var til de grader skamfert av gal beskjæring. Den ansvarlige har fått høre det, og det kommer til å henge ved resten av livet.

Det fine med å ikke ha fin hage var at det ikke var noe vi kunne ødelegge. Vi fikk spa og leke hvor vi ville. Et år fikk vi lov å så ringblomster. Det må ha vært dyre frø for jeg husker at mamma sukket over hvor få det var i posen og at det ville være billigere hvis de laget posene uten bilder på.

Ringblomstene ble fine. Så fine at naboen kom og ga komplimenter. Som barn trodde jeg det var kompliment, nå vet jeg bedre. Hun sa at de var veldig fine og at hun kalte dem "Filleroser" for de var nesten like fine som roser. Hvor fine roser hun hadde vet jeg ikke. De hadde så fin hage at vi ikke fikk leke der. Sønnen hennes lekte heller hos oss.