Latskapen lenge leve

Nå er vel ikke latskap den egenskapen jeg oftest trekker fram når jeg skal beskrive meg selv. Det er kanskje ikke den folk flest forbinder meg med heller.

Denne sykkelen har jeg hatt i 20 år. Merk deg, jeg har eid den i 20 år, ikke brukt den. Jeg liker ikke å sykle, jeg liker ikke å trimme heller for den saks skyld. De siste 15 årene har den holdt utslitte barnesykler med selskap på låven.

I sommer satte agronom sønnen foten ned og forlangte at vi ryddet låven. Det har stått høyt oppe på arbeidslista i mange år, men ikke høyt nok. I år hadde vi ikke noe valg, med en 17 årings harde blikk i nakken gikk vi løs på oppgaven. Min sykkel ble satt fram sammen med det som skulle til fyllinga, nei jeg mener gjennbruksstasjonen. Av en eller annen grunn kom den ikke med på lasset i sommer. I august ble hengeren pakket på nytt, nå til loppemarked. Jeg tror faktisk sykkelen var med på hengeren før jeg ombestemte meg og tok den til nåde. Nå har jeg tatt den med til Vea. Avstanden mellom klasserom og hybel er ikke lang, men det tar noen minutter når man som meg til stadighet glemmer noe. I dag har vi hatt IKT hele dagen, men strømkabelen lå i kofferten på hybelen. Da bare kastet jeg meg på sykkelen min og tråkket opp bakken. Etterpå kunne jeg trille hele veien ned til klasserommet igjen.

Jeg kommer ikke til å gå et skritt mer enn jeg må her på Vea, fra nå av blir det sykkel alle steder det er mulig.