Første gang jeg så Larvikitt var på universitetsbiblioteket på Blinderen. En medstudent viste meg hvordan den glitret. "Som en stjernehimmel" Hun var fra Vestfold et sted og var mer enn stolt av det jeg til da hadde trodd var gråstein.Bildet her er fra vi var på omvisning i steinbruddet. Blokkene sages ut med diamanttråd og de var enorme. Det er på slike steder du føler deg liten.
Legg merke til gravemaskinen oppe på kanten. Det var ingen lekebil, bare så det er sagt. Disse blokkene er faktisk mange ganger så store som gravemaskinen. Steinen skal være perfekt når den forlater steinbruddet og hele 97% blir vraket. Vrakstein er et kjempeproblem som nå blir skipet til den engelske kanal. Jeg tror den skal brukes til å lage demninger. Egentlig er det ille at det ikke finnes bedre ting å bruke den til enn å dumpe den i havet. Det som virkelig er ille er at den perfekte steinen også skipes. Den reiser til Asia for videreforedling.
Oasis, det får mig att tänka på det, dina bilder. Långväga varor är lite dumt tycker jag, har vi ingenstanns som det kan dumpas på hemmaplan?
SvarSlettVi hadde veldig vanskelig for å forstå hvorfor 97% måtte vrakes. For oss så de helt perfekte ut.
SvarSlettTransport er rett og slett for billig når det lønner seg å sende stein til andre siden av kloden og så tilbake igjen.
Larvikitt er vakker med nydelig glans. Jeg kjøpte faktisk to små stykker på steinmesse i Moss i helga :)
SvarSlett