Hvilepuls - snart

Jeg hadde hvilepuls da jeg meldte min hage på arrangementet "1000 åpne hager". Jeg har hatt helt lave skuldre hele sommeren. Siste uka var markert i familiens kalender med "Mamma står på hodet i hagen", men det har vært en riktig bedagelig uke. Ambisjonsnivået mitt har vært lavt. Veldig lavt, jeg har hele tiden sagt at hagen skal være som den er. Det er hageglede jeg skal vise bort. Jeg koste meg med søndagsavis og kaffe på trappa. Ingen panikk her nei, dette er bare hyggelig. Dessuten, det kommer bare to, for ingen flere har bedt om veibeskrivelse og det er ikke så lett å finne fram hit.

Så svingte det en fremmed bil inn på gården, og alle fornuftige tanker var som blåst på sjøen. Jeg måtte nesten dyttes ned til parkeringsplassen. Bena ville ikke bære, det suste i ørene, jeg ble svimmel og stemmen ble borte. Den eneste klare tanken var: "Hjelp de tror det er en visningshage."

Det rant biler inn på tunet men etterhvert kjente jeg at skrekken slapp litt taket. Det var jo hagefolk som kom, og hagefolk liker å prate om hage. Det gjør tilfeldigvis jeg også, og praten gikk riktig så lett. Planter og grønnsaker byttet eier og det ble litt hektisk, jeg rakk ikke hilse på alle, likevel smilte alle og så fornøyde ut. Selv værgudene var på vår side. Det kom noen drypp, men jeg rakk ikke skifte til regntøy før det var over igjen.

Så svingte høvdingen vaffelrøra og snart kommer jeg til å ha hvilepuls igjen.

Velkommen til meg

På søndag (14. august) holder jeg åpen hage. Da håper jeg at mange kommer. Jeg selger kaffe og vafler i drivhuset. (Og litt småplanter) Slik finner du fram til meg:

Søk på "Holsletta, Eidsvoll" i Google kart. Jeg bor på østsiden av veien og er den eneste med drivhus.

Trenger du en bedre veibeskrivelse kan du sende meg en mail på mari_braekkan ( krøllalfa ) yahoo.no Hvis du har kjørt deg bort kan du ringe meg på 90 54 71 26 eller 63 96 49 02

Ingen store prosjekter i år

I år skal jeg bare luke og kose meg i hagen. Ingen nye prosjekt, ingen store endringer.

Så dukket disse hekkplantene opp. De må stå mellom søtmispelhekken til venstre og grana til høyre.

Beddet i framkant må fjernes.

Og vips så har jeg et relativt stort prosjekt som bør avsluttes før åpen hage den 14. august.

Krakk

I våres var jeg på Aulestad, Bjørnstjerne Bjørnsons hjem, sammen med klassen. Vi besøkte også kårboligen som ligger like ved. Jeg husker ikke hvem som hadde bodd på kår der og selve huset som var i sveitserstil er revet. Av alle ting var den gamle pipa beholdt. Huset som står der nå er et helt typisk 1970 tallshus. Hvis man vet hva man skal se etter kan man finne den gamle hagen. Jeg visste ikke hva jeg skulle se etter. Jeg syntes bare at det så malplassert og forfallent ut. Vi hadde heldigvis en god guide.

Jeg fikk sansen for disse krakkene. Det var to stykker, og sammen dannet de en sirkel rundt et bord av noe som kan ha vært en møllestein. Krakkene var laget av skifer, og så veldig gamle ut. Om de var fra Bjørnsons tid vet jeg ikke. Det var regnvær den dagen vi var der og det fristet overhode ikke å prøvesitte. Dessuten var de ganske rette i ryggen, så det var ikke et sted å sitte lenge. Men kule var de.

Er man sulten nok...

...spiser man av matmors hånd selv om det lukter rart og er skummelt. Når det har gått bra noen ganger er det ikke så skummelt likevel.

Nybrott

Da vi kjøpte småbruket her var åkerlappen brukt til kornproduksjon. Så ble jordet lagt om til beitemark og ikke veldig godt vedlikeholdt. Nå ønsker vi å produsere grønnsaker for salg. Min første tanke var å bruke alle sju målene. Heldigvis hadde agronomsønnen bedre innsikt i hva det ville kreve. Vi driver nemlig håndtverk. Sett bort fra vår tohjulstraktor som har jordfreser, skjer alt med greip og spade. Når kveka har fått spre seg uten konkurranse blir det mildt sagt en utfordring å ta i bruk ny mark.

Håpløst prosjekt? Kanskje det, men hvis jeg legger lista på riktig sted... Kamplysten er det ingenting å si på. Planen er å ta det bit for bit, bokstavlig talt. Nybrott har aldri vært lett, men metoden som fungerer for meg er følgende: Først snauklipper jeg området med ljå. Så ruter jeg opp stykket med kantskjæreren. Rutene lager jeg akkurat så store som greipa mi. Det er en "damegreip". Torvbiten jeg løfter opp blir ikke tyngre enn at jeg greit nok kan riste jorda av. Røttene kjøres bort i en "dametrillebår". Det er dette som gjør det overkommelig. Jeg må gå dobbelt så mange ganger, men jeg orker også å holde på mer enn dobbelt så lenge. Men hvorfor jobbe lenge? Jeg tar heller noen ruter hver dag. Med disse "rutene" mine blir det også veldig lett å måle hvor mye jeg har gjort, og det er veldig motiverende.


År for år utvider jeg kjøkkenhagen og har som mål å dyrke opp...litt mer.

Gubben og gamla

Når høvdingen hadde sovet en hel natt, og jeg hadde moderert hvor langt "derfra til dit" var, ja da var "sit-down" aksjonen fjern historie.

Vi bevæpnet oss med spader og spett. Magnolia har grunnt rotsystem, nå er den saken avklart. Det fantes ikke en rot som gikk nedover, alt ut til sidene i en dybde av 4,5 cm. Historien fra Gøteborg om et magnoliatre som døde på grunn av traktorkjøring, er nok sann likevel.




En helt annen ting var at det fantes ikke jord lenger ned enn 4,5 cm. Under magnoliaen var det rett og slett sand. Tørr sand til og med. Hvordan er det mulig med det været vi har hatt i sommer? Vi vippet treet fra side til side og trakk en pressening under rotklumpen. Det minnet mistenkelig om gubben og gamla som lå og dro...







Etter det var det faktisk easy business. På sin nye plass ser treet mye større ut. Hvordan kunne det få plass foran trappa?

Nå er jeg glad for hver dråpe regn som kommer. Etter å ha laget så mye styr er det helt greit om det overlever.

Flyttesjau

Jeg trodde at magnolia, det var eksotisk det. Helt til jeg hadde skaffet meg min egen. Den fikk den luneste plassen og den ble plassert et sted jeg kunne se den hver dag. Joda, vel og bra. Første året blomstret den ikke. Nei, det var heller ikke å vente, det var da noe eksotisk jeg ventet på. Så kom det knopper og forventningen var stor. Jeg studerte knoppene hver dag fra september til juni. Så blomstret den. Og så blomstret den av. Det hele var overstått på fire dager. Ja, ja den er jo ung, det er et lite tre...Det er bare at det er ikke et lite tre, det er blitt en stor busk, den er i veien og den er ikke eksotisk i det hele tatt. Den er bare kjedelig. Jeg ser den hver dag og den blomstrer fire dager. Det betyr at det i løpet av et år er det 361 dager med kjedelig busk. Den har bare ikke gjort seg fortjent til plassen. Nå skal den flyttes.


Høvdingen ble satt på oppdraget. På den nye plassen sto det en gammel gullris. Tenk at den har jeg betalt penger for en gang i tiden. "Kan du ikke selge den da?", "Nei det er ugress.", "Hvis den er i salg i hagesenter må du da kunne gi den bort i det minste." "Nei det er ugress." Nok om det. Det viste seg at vi hadde større uenigheter foran oss. Når gullriset var borte forklarte jeg hvordan magnolia vokser. Den har grunt rotsystem som er like bredt som krona, og vi må ha med alt, herfra til dit. "Da må du ha gravemaskin" sa han, og satte seg demonstrativt på trappa. Det så ut som en "sit-down" aksjon. Etter det ble det ikke flyttet på så mye som en spade. Alt ble stående til dagen etter. Og det sier mye, for det er et viktig prinsipp hos oss; all redskap skal ryddes på plass før vi avslutter dagen.

Spipp

Ekornet vårt begynner å bli riktig husvarm. Vi kaller ham Spipp. Husets gutter sier at det er fra en eller annen tegneserie, de har sikkert rett.

Det er fortsatt litt skummelt å spise av hånda, men jeg mistenker at det er et spørsmål om tid.

Jeg har tidligere fortalt at han har sådd solsikker. Det kommer opp grupper på 5 i alle bed. Nå tar han rollen som gartner mer alvorlig. Når jeg graver sitter han ringside og sjekker at hullet blir dypt nok, roser skal som kjent et stykke ned i jorda.

Valgets kval

I februar sådde jeg to pakker med georginefrø. Det var sommergeorginer og fargemix.

Jeg har ikke helt forstått forskjellen på de som kalles sommergeoginer og de andre. De kalles da ikke vintergeorginer i alle fall.


Min plan var å velge ut en som hadde kompakt vekst og god farge, og overvintre den. Jeg gjorde meg knallhard og reduserte antallet betraktelig da jeg plantet ut. Det ble 14 stykker. Jeg er overbevist om at resten fikk gode hjem, så den økten var i grunnen overkommelig.

Nå skal jeg bare finne den fineste, og kaste resten til høsten. Det kan vise seg å bli vanskeligere enn jeg trodde. En er sitrongul og selv om den er fin både i vekst og farge passer den ikke her. Da er det bare 13 igjen.


Av de som har sprunget ut er alle fine på sin måte. Jeg velger meg ny favoritt hver dag.

En skummel tanke har sånn smått begynt å forme seg; tenk om den jeg velger ikke klarer vinteren? Kanskje "den" beste burde bli til "de" beste, for sikkerhetsskyld? Dessuten ser jeg at de setter frø...


...det kan se ut til at det blir en "god del" georginer her neste vår.

Satans

Neida, jeg har ikke lagt om språkbruken. Det er altså navnet på en Azalea. I hele sommer har den stått i hagesenteret sammen med Rhododendronene. Veldig anonym og uten å rope på noen. Jeg hadde en Azalea i den forrige hagen min og vet at den er veldig fin. Jeg har vist den fram til kunder jeg tror ville ta godt vare på den, men den står der ennå.









Det kan hende navet er avskrekkende, eller kanskje er det prisen. Jeg har vurdert hvor ofte jeg kan greie å spise havregrøt, men foreløpig er den ikke blitt min. Kanskje hvis den kommer på tilbud...

Trist

I dag må jeg fortelle noe trist:

Gartner Olsen legger ned.

Gartneriet har en lang historie. Det er over hundre år siden Olsen startet. Det må ha vært oldefaren til dagens eier. (Hun er da så ung - omtrendt som meg.) I utgangspunktet tror jeg de drev mest med produksjon til angrosalg. Jeg oppdaget dem da Hagegal hadde treff der. Tenk å få gå inn til sommeren, mens vinteren ulte utenfor. En periode gikk snarveien til alle steder innom Gartner Olsen på Dal. Jeg bare måtte innom å kjenne drivhuslukt og grønt. For skams skyld kjøpte jeg en pakke servietter eller stearinlys sånn annenhver gang.

De siste tre sesongene har jeg vært så heldig at jeg har fått være med på laget. Det er en familiebedrift og de er av det inkluderende slaget. Enda så kort tid jeg har jobbet der, ja så føler jeg at jeg er blitt litt "Olsen" jeg også.

Nå er jeg ferdig med å telle varer i hagesenteret, noen har startet demontering av lampene. Jeg hørte en vinkelsliper i et av de tomme drivhusene. Kort sagt; nå er det over. I dag står det annonse i avisa:

Opphørssalg starter mandag 11. juli kl. 10.00

Det er ikke meningen å støte noen, men jeg syntes nesten det kunne stått under dødsannonsene. Men altså, mandag morgen skal jeg gå på jobb, klistre opp det peneste smilet jeg kan finne og alle kunder skal få den beste servicen jeg kan fremskaffe. Men uff, som jeg gruer meg til å se gribbene dra avgårde med alle plantene jeg har puslet med og passet på i sommer.

Forelsket

Noen ganger forelsker man seg. Det kan skje ved første øyekast. Eller det kan være at man oppdager nye sider man ikke hadde lagt merke til. Min store forelskelse på plantefronten ser du midt i bildet her. Ser du den ikke? Tenkte nesten det.

Sommeren 2008 var familien på tur til Göteborg. Høvdingen med sønner var trygt plassert ute i skjærgården i hver sin kajakk. Jeg hadde to hele dager til å se så mye hage jeg bare ville.

Jeg var selvfølgelig en dag i Göteborgs botaniska trädgård. Jeg har vært der før, men dit kan man trygt gå flere ganger. Så hadde jeg en dag i Trädgårdsföreningens hage. Der er det inngangsbillett, den enorme sum av kr.20.-. God kaffe og dokø har de også.

Og de har roseutstilling. Jeg er egentlig ikke spesielt opptatt av roser, men siden jeg hadde god tid og ikke behøvde å prioritere, ja så tok jeg turen om utstillingen. Det var da jeg forelsket meg. Noen roser roper så høyt at du bare må se dem, men "min" rose er veldig beskjeden. Den roper ikke i det hele tatt. Jeg har lest meg til at den faktisk ikke har blomster. Det er bare omdannede begerblad som fyller den. Ingen støvbærere og ingen mulighet til frøformering. Den må rett og slett vegetativt formeres med stiklinger eller poding. Skal den overleve og føres videre er det altså opp til oss mennesker å hjelpe den.

Nå er jeg blitt den lykkelige eier av en Rosa viridiflora. Den kalles også Den grønne rose. I følge Auke hos Hesleberg er den mer spesiell enn fin. Tenk å snakke sånn om verdens vakreste rose.

Klematisveps

I år er clematisen min finere enn den har vært noen gang. Jeg tror det er en "President" men jeg er ikke sikker for den hadde ingen merkelapp da jeg fikk den i en gruppe.

En av dagene oppdaget jeg små sorte prikker på klematisbladene. Når jeg så bedre etter var det ikke prikker, men bæsj - æsj.

Litt høyere opp var det et blad med en merkelig fasong...

...og på undersiden satt fetteren til den "Lille-larven-aldri-mett". Den var ikke fullt så sjarmerende, men likevel. Den kommer til å spise seg god og mett, slippe seg ned og grave seg ned i jorda. Der forpupper den seg og neste år er den en liten veps. Den har rød underside og er lett å fange. Den legger egg i stilken på klematisen og så har man det gående. Det eneste gode er at dette er super babymat for fugleunger. Alle småfugler i mils omkrets valfarter til mine klematis. Særlig alpeklematisen, der lever det av meis og fluesnappere om dagen. Jeg har hørt at larvene kan drepes ved å spraye med decis. Jeg lurer litt på hvor mye decis fuglebarna egentlig har godt av. Foreløpig har jeg nøyd meg med å klapse veps og plukke larver. Japp, du gjettet riktig, høner liker også larver.

En munnfull solsikker.

Midt ute i gulrotåkeren var det plutselig en liten gruppe solsikker. Litt snodig, men jeg lot dem stå.

Så oppdaget jeg at det borte i løkfeltet også var solsikker. Der også 5-6 i en tett gruppe.

Jeg mistenker at det finnes en gartner til på bruket. Jeg har sett han grave ned frø både her og der. Her finnes det bilder av ham også.

Jordbærsnutebillelarvejakt

Selv om det ikke er godt språk, så er overskriften faktisk riktig skrevet. Jeg jakter på larver av billen som har lang snute og legger egg i jordbærblomster.

For to år siden oppdaget jeg at vi hadde skadedyr i jordbæråkeren. Jordbærsnutebillene hadde tatt riktig for seg. Jeg tok det hele og fulle ansvar, vi har hatt jordbær på samme sted lenge. Vekstskifte ble igangsatt og jeg levde i den tro at nå ville problemet være løst.

Jeg ble noe overrasket over å finne vel så mange avgnagde knopper i det nye feltet som i det gamle. Jeg har lest meg opp og blitt en smule klokere. Jordbærsnutebillene har også bringebær på menyen og de flyr. Skal vekstskifte virkelig være effektivt må det flyttes noen kilometer. Dessuten må all kantvegetasjon være fri for villbringebær.

Billene legger egg inne i knoppen. Larvene lever av pollen og forpupper seg inni der. Så overvintrer de under planterester og neste sommer vil de på ny redusere avlingen av jordbær. Helt opp mot 80% sier yrkessyrkere. Høvdingen fikk ryddesag til jul, og han er glad i både jordbær og hvitvin. Særlig i kombinasjon med varme sommerkvelder. Derfor mistenker jeg at villbringebærkrattet kommer til å få en brå død. Hvis jeg i tillegg plukker bort alle knoppene med larver i, burde det egentlig bli færre neste år. Hver hunn legger ca 250 egg. Hvis halvparten er hanner, og jeg beregner at 50% av larvene jeg plukker kunne ha levd opp, blir det 60 flere jordbær pr larve plukket. Forresten, jordbærplanten forsvarer seg jo med å sette flere blomster hver gang noen dør. La oss si 30 da. Uansett, jeg har sluttet helt med å telle larver plukket. Det er mange hundre. Jeg er mer enn fornøyd om det bare blir et ekstra jordbær pr. larve plukket.

Jeg kan ikke for det, jeg jakter jordbærsnutebillelarver og nynner: "Å mannen ville fra nissen flytte, men reisen ble ham til ingen nytte..."

Epletreet lever likevel

Vinteren 2008/2009 podet jeg mine første epletrær. De er små og står fortsatt i potter. Sist vinter ble de lagret under snøen. Da våren kom viste det seg at musa hadde hatt fest og forsynt seg grovt av barken. Jeg var helt sikker på at dette treet var dødt, men orket ikke kaste det.

Etter en stund kom det blader. Riktig nok veldig små, men det var så avgjort blader. Jeg la ikke så mye vekt på det, jeg har jo sett selje skyte nye kvister selv etter at treet er kappet opp til ved. Men å kjøre epletreet mitt i kompostkverna orket jeg bare ikke, ikke når det hadde blader i alle fall. Så sto det der, det kom det blomster også og nå har det faktisk kart.

Det viser seg at det er en bitte liten stripe av bark som har kontakt med rota. Det transporteres altså vann opp og sukker ned. Det er så utrolig. Jeg har fått tips om at det kan bli i tøffeste laget for treet å bære fram epler, så karten må plukkes av. Det er hardt, men det står om mors liv, og abort er eneste utvei.

Kortreist

Kortere kan mat ikke reise. Egg - 20 meter, tomater - 25 meter, basilikum - 50 cm. Ok, brødet var kjøpt på butikken, men summen er kort uansett.