AutoCad

Etter som det ene arket etter det andre ender i søpla når jeg tegner har jeg sett fram til at vi skal lære å lage datategninger. Det må være noe for meg som er sånn ei kløne med papir og blyant.

Nå har vi hatt en dag med AutoCad og jeg har en gryende mistanke om at jeg kan komme til å vise meg som kløne i tegneprogram også. Om å ta sorger på forskudd? Du har kommet til rett adresse.

Hva skal barnet hete?

Den absolutt viktigste grunnen til at jeg startet på dette studiet var utsiktene til å kunne kalle meg hageplanlegger når jeg blir ferdig.
De gode ideene til Farbergoppgaven min lar vente på seg. Vi har fått i oppdrag å komme med forslag til opprusting av området rundt et gammelt stabbur. Vi har samarbeidet om registreringsarbeidet og jeg har laget en tegning som viser hvordan det er i dag. Det var utfordrende nok i seg selv. Da vi var på befaring (fint ord, ikke sant?) tok vi mange mål. Veldig mange mål faktisk, men når jeg nå står ved tegnebordet finner jeg nesten ingen av de målene jeg trenger. Jeg håper jeg husker det neste gang jeg skal måle opp noe.
Nå vil det ikke hjelpe stabburseieren videre at jeg har en tegning med hvordan det er. Han vet jo det. Nå skal jeg lage en … ja hva var det nå det het? Det svirrer ord som skisse, hageplan, snitt, oppriss, illustrasjonsplan, situasjonsplan … og et utall andre planer som jeg ikke skal lage. Dagens beste kommentar kom fra Andreas: ”Uansett hva du kaller grisen, så er det et svin.”

Så jeg kaller det foreløpig ingenting, og kaster det ene arket etter det andre. Jeg trøster meg med at så lenge jeg har ark å kaste har jeg tegnet noe. Det er av sine feil man lærer, har jeg hørt. Jeg kommer til å bli flink, så mange feil som jeg gjør.

Uvaner

Etter som man blir eldre legger man seg til noen uvaner. En av mine uvaner er at en god morgen inneholder en slik en:

For å lage en slik, må man ha en slik:

Når man har glemt den hjemme, blir ikke dagen helt det samme. Nå vet jeg hva man ikke kan kjøpe i Moelv, og hvor langt det er til Rudshøgda.

Ferdig på stortorvet

Det ble, ikke helt uventet, en lang dag på Hamars stortorg,
men vi ble ferdig. Og vi er rimelig fornøyd med resultatet. Det ble et fjell av vedkubber. Torgdamen var ikke like fornøyd, men man kan ikke tilfredsstille alle.
12m'en vår ble fin. Det var det mange som syntes. Folk kommenterte, de lo og de tok bilder. Flere kom bortom og fortalte oss sine minner om Ford Taunus "Den første bilen min var en sånn en." En hadde hatt biltur fra Danmark. I baksetet hadde det også vært en pose med lakrislisser. Det gikk som det måtte.

En dame var veldig provosert over at vi hadde dratt et rustent vrak inn på torvet og kalte det kunst. "Det er til å få hjerteinfarkt av." Det ble en livlig diskusjon mellom henne og en mann som mente at det var det kuleste han noen gang hadde sett.
Ja, ja dem om det. Jeg kunne klemme han som sa "Det er akkurat sånn disse bilene ser ut når de har stått et par år i skauen." Det var jo nettopp det vi ville si. Gata har vært gate, den er det ikke lenger og nå tar naturen over igjen. Kunst har jeg aldri laget, og det kommer jeg heller aldri til å lage, men jeg føler meg litt beæret...

Stortorvet på Hamar

Lærerne her på Vea må være redd for at vi skal få for lite å gjøre. De finner på ting hele tiden. Gudbrand er verst av alle. Han har rett og slett kuppet hele denne uken og jeg har ikke hatt et ledig minutt. Det så så uskyldig ut på mandag. Han tok oss med til Hamar. Der så vi på vellykkede og ikke fullt så vellykkede parker. Rundturen endte opp på Stortorvet. Der har noen (unskyld meg) klint maling på parkeringsplassen og strødd turkise og gule granitt steiner utover. Nå er biblioteket revet og gatestubben forbi er stengt for trafikk. Det er her haken ligger. "Noen ved Vea" har tatt på seg oppdraget. Etter en kort introduksjon av en dame gikk det plutselig opp for meg at gaten skal utsmykkes og at det er vi som skal gjøre det. Ikke nok med det. Det må være ferdig før vi kan dra hjem til helga.

Sammen med anleggsgartnerklassen har vi kommet opp med forslag til utsmykning. Det brukte vi hele tirsdagen til. Vi hadde mange gode ideer, og de fleste ble vraket. Det vi alle var enige om var at bålplass vil vi ha... og et fjell bygget av vedkubber i forskjellig lengder. Det skal stå midt i veien. Noen skaffet et tømmerlass og ved et trylleslag ble de til kubber i riktig størrelse. Tryllestaven lignet veldig på motorsag.

Og her er det beste. En Ford Taunus 63 modell. Vi har kjøpt den, og den er bare så helt perfekt for oppgaven.

Planen er å fylle den med planter og blomster og så parkere den midt i den gata som ikke er gate lenger. Anleggsgartnergutta har henta bilen på Fåvang, vasket den og godsnakket med den. Noen av dem kremtet litt forsiktig om hva vi skal gjøre med den når utstillingen er over. Jeg hørte det nok. Det er ikke bare jeg som er forelsket.

(Jeg tror Hamar Arbeiderblad har et webkamera som viser bilder fra Stortorvet. Hvis du leser dette fredag formiddag kan det hende at du kan se at vi holder på. )

Litt hemmelig

I dag har vi gjort noe spennende. Det er litt hemmelig. Det er noe med en stengt gate, et styggt gjerde, vedkubber, kanskje halmballer hvis noen kan skaffe, nesten helt sikkert en veteranbil og garantert masse planter. Ble du litt nysgjerrig? Et hett tips er Stortorvet på Hamar fredag formiddag.

Kunstverk

Hvis man på et kunstverk...

...må skrive at det er et kunstverk...

...har man vel kanskje innrømt at det ikke er helt opplagt er et kunstverk.

Georginer

Dette er sommergeorginer. Jeg sådde dem tidlig i våres. Planen var å beholde den beste og kaste resten. "Jommen sa jeg smør. " (Er det et uttrykk som fortsatt brukes? Det er lenge siden jeg har hørt det. Betydningen er godt forklart her.)

Alle ble fine på sin måte. Å velge ble bare helt umulig. Så nå sitter jeg her med en kasse full av gorginerøtter av ulik størrelse. Det er nok ikke alle som overlever vinteren, men de fleste hadde gode knoller og pr. def. er de ikke sommergeorginer lenger. Å finne overvintringsplass er ikke noe problem nå som jeg har fått hyller i kjelleren, men det kommer til å bli veldig trangt på plantebordet, og i drivhuset fram mot våren. Nåja, den tid den sorg.

En frostnatt gjør ingen vinter

En svale gjør ingen sommer sies det. Jeg har aldri vært enig. I et land med så kort sommer gjelder det å samle sammen i begge ender. Derfor har jeg nå bestemt at ordtaket skal omskrives til En frostnatt gjør ingen vinter. Så det, der var det avgjort. Nå, ut å kose seg med det som er igjen av sommeren.

Potetkjeller

Vi hadde bodd noen år i et nytt hus den gangen vi kjøpte småbruket her. Allerede på første visning oppdaget jeg kjellerlemmen. Under sånne kjellerlemmer bruker det å være kjellerhull.



I så gamle hus som dette bruker det å være gode kjellerhull. Kjellerhull som egner seg til å oppbevare poteter i. Og kjellere som egner seg til å oppbevare poteter i, egner seg også til å oppbevare mye annet. Fuchsia, georginer, gladioler, podestammer...alt som skal ha det frostfritt, men som ikke er i vekst.



Vår kjeller er liten. Da vi kom hit sto det en smal hylle på den ene siden og det var det. For noen år siden fikk vi den fikse idè at vi skulle legge nytt gulv i første etasje. Snekkeren var mer enn oppgitt da jeg sa at vi skulle beholde kjelleren. Vi etterisolerte med løsleca andre steder i huset, og da pumpebilen var her måtte jeg stå vakt. "Alle" ristet på hodet og sa at isoleringen ellers var nytteløs dersom ikke kjelleren også ble fyllt. Og nå var jo bilen her, det ville være gjort på noen minutter.

Jeg husker ikke helt hvorfor, men hylla i kjelleren måtte ut og høvdingen lovte at han skulle snekre ny. Han bruker å holde det han lover, så det var grei skuring. Kjelleren har vært uten hylle siden sommeren 2002.

Jeg trodde ikke mine egne øyne da han kom hjem med matrialer. Jeg var fortsatt skeptisk da han sto i garasjen og malte dem. Prosjekter blir jo ikke nødvendigvis fullført selv om de er påbegynt...
...men en regnfull ettermiddag dro han med seg bøtte og spade. Nå er det blitt ståhøyde, og skulle du sett på maken...hylle. Den utnytter hele veggen og den er akkurat så dyp som det er mulig. Med fjorårets trappesnekring friskt i minne (Tre innlegg om det her.) hadde jeg bestemt meg for å ikke komme med hverken spørsmål eller kommentarer. Jeg greide det nesten. Bare et lite ledende spørsmål, men det forsinket ikke prosjektet mer enn en dag...tror jeg.

Årets gulrotavling

I disse dager høster vi inn og prøver å få oversikt over hvor stor avlinga ble. Gulrøttene smaker godt, i år som alltid. Vi holder oss fortsatt til Nantes. Den er søtere enn den som selges i butikken, og "alle" liker dem. Store deler av avlinga har hatt "ikke salgbar" størrelse. Det vil si at de er for store. Folk blir veldig imponert over gulrøtter som veier mer enn en halv kilo. Jeg vet at de er treene og ingen kjøper treene gulrøtter hos meg. En annen ting er at i år har altfor mange sprukket. Ikke bare har de sprukket, de er fullstendig vrengt. Skal vi gjette på at de har fått nok vann?

I fjor hadde vi 35 kg gulrøtter i kjelleren. Det var nok til oss. I år lagrer vi ennå litt mer i håp om å få solgt noe utover vinteren. Vi legger dem på sand, i isoporkasser og med mose over. Det har fungert i mange år og jeg gidder ikke teste ut noe annet.

For første gang har vi sett gulrøtter med gulrotflue skade. Det er ikke mange, men jeg liker det ikke. Vi har lagt opp til vekstskifte med løk og håper på det beste. Å sprøyte er helt uaktuelt uansett hva som skjer.

Dessuten har vi gjort en gullkantet avtale med naboens hestejente. Hesten hennes liker best økologiske gulrøtter. Avtalen går ut på at hun får "vrak-røtter" og vi får møkk tilbake. På begge sider av bordet er helt sikre på at vi har gjort best avtale.

Bare et ekorn

Jeg har savnet Spipp veldig. Mye mer enn jeg hadde trodd var mulig. Hagen ble så tom og livløs. Jeg prøver å ta meg sammen, men det er ikke det samme å gå ut lenger. Det er vel først når man mister noe man er glad i at man skjønner hvor mye det betyr. Jeg har lenge ment at å savne noen er en fin ting, det beviser at man har evnen til å være glad i og å elske noen. Så går jeg her og kikker ut av vinduet og tenker at: "Det er bedre å ha elsket og tapt enn aldri å ha elsket i det hele tatt." (Alfred Tennyson.) Ok, det er bare et ekorn og jeg elsker ikke et ekorn, men jeg savner ham likevel og av gammel vane kikker jeg ut av vinduet når jeg går forbi...

...og i går var det et ekorn her. Jeg skal ikke si at det var vår Spipp, det kan like gjerne ha vært fetteren hans. Det spiller ingen rolle. Nå er fuglemateren fyllt, og det skal den være hele vinteren igjenom.

Drøm søtt

Den som hadde hatt et sånt bord hjemme. For ikke å snakke om plass til å ha et sånt bord hjemme. Det er en drøm å stå og tegne ved. Det gjelder å ikke stå å drømme, men faktisk tegne.


Ingeborg sa at vi ikke skulle være gjerrig med kalkerpapiret, hun spanderer. Nå flyter det kart, registreringer, ideskisser og tegneutstyr over hele klasserommet.




I morgen vil Gudbrand ha en skisse som viser den vertikale bevegelsen når det er fest på stabburet. Jeg håper jeg kan drømme en "hva-det-nå-engang-er-han-vil-ha" i natt. Helst så tydelig at jeg rekker å tegne den før skolestart 08.10. Sweet dreams.

Om å stjele mat

Jeg har aldri trodd at det er smertefritt å bo på internat. Tvert imot, jeg har bekymret meg for alle ubehaglige situasjoner som kan oppstå.
Her om dagen vurderte jeg å "låne" to suketter til morgenkaffen, men døra voktet skapets innholdet og gav meg en akkurat passe dult i hodet. Jeg skal aldri mer stjele andres mat. Ikke så mye som to suketter.

Det som er irriterende er at det må skrutrekker til for å få hengslen sammen igjen. Skruen er her, men skrutrekkeren mangler. Hadde vi enda fått av den andre hengslen, men til den operasjonen trenger vi også skrutrekker, som vi altså ikke har. Vaktmester er varslet, får håpe han kan hjelpe. Det kan jo hende det er andre som også vil "låne" noe.

Fest på stabburet

Her på Vea er lærerne redd for at vi skal få for lite å gjøre. Vi har fått store individuelle semesteroppgaver i Stauder, Lignoser, Kulturlandskap og Tidslinje i Hagekunstenshistorie. Ingen av disse skal leveres før etter Plantefysiologieksamen 22. november, litt humane er de dog. I fall dette vi skulle kjede oss, får vi nå en hageplanleggingsoppgave. Innlevering og gjennomgang med muntlig vurdering i uke 44, dvs. 1. november. Betyr ”muntlig vurdering” karakter som teller med på karakterkortet tro? Enten det er slik eller sånn blir det ikke lettere om jeg slutter å sove om natta. De ideene som kommer etter 01.00 er sjelden bedre enn de jeg får klokka 10.00.

Når det er sagt må jeg forte meg å si at denne oppgaven oppleves mer relevant enn noe annet vi har gjort til nå. Mandag var vi på befaring på en av de mange storgardene her på Hedemarken. Der har de ett stabbur, det har de fleste storgarder. Nå om dagen er det oftere hagemøbler enn mat på stabburet. På denne garden er stabburet romslig og det er tømt for skrot og skrammel. Her har eierne innredet festlokale. Utearealene derimot, vel det er en grunn til at vi ble tilkalt.

Vi kan nå huke av for ”Registrering, oppmåling og intervju med oppdragsgiver”. Det innebærer blant annet å måle høyder med målestokk og vannslange i verdens regnvær. Notatene mine har ligget til tørk i hele natt. Nå er første snittegningen ferdig. Da er det bare resten igjen.