Hjemme igjen

Da var studieturen til London blitt historie. Nå har jeg sovet ut, fått orden på magen og kjenner at forkjølelsen kommer krypende. Jeg var utrolig heldig som rakk hjem. Jeg var vel den siste i klassen som ble smittet.

Tenk at jeg har vært på alle disse stedene som jeg har sett så mange bilder av. Jeg kjente meg igjen, men opplevelsen, stemningen og helheten kan ikke formidles med bilder.

Lin rådet meg til å ta mange bilder. Ja, selvfølgelig skal jeg ta bilder, sa jeg. Jo, men ta bilder selv om du tror at det ikke er noe å ta bilde av, sa Lin. Hun hadde rett. Jeg har tatt mer enn 500 bilder, og de er så godt som bare av planter.
Vi reiste mye med T-banen. Allerede på flyplassen fikk vi kjøpt oss Oystercard. Det var utrolig kjekt. Det var bare å legge det på leseren og vips gikk portene opp. Det var enkelt å fylle på med mer penger når det nærmet seg tomt, og vi fikk refundert det vi hadde tilovers når vi leverte inn kortet på flyplassen. Veldig kjekt system.
Jeg har ingen bilder fra hotellet. Å ta bilde under frokosten ville vært litt ufint, da er alle så trøtte, men rommet og lobbyen hadde latt seg fotografere. Og skiltet som sa at heisen var i ustand.

På denne pub'en i Surbiton spiste vi fish-and-chips. Til slutt greide vi også å finne ut hvem som hadde glemt å betale for maten sin.

Jeg kunne godt ha tatt noen bilder av livet i London. Vi så en del kjente bygninger på turen. Særlig da jeg gikk meg bort fikk jeg sett mange områder jeg ellers ikke ville ha kommet til. Og trafikken som kjørte feil vei. Jeg vennet meg aldri til det.

Men det var en studietur, og jeg har tross alt 500 bilder av planter og hager. Det kribler fortsatt i magen når jeg tenker på at jeg har vært i London. Jeg har vært i Kew...og Sissinghurst...og Pains Hill...og Wisley...og Hampton Court. Jeg vet at jeg er heldig, svineaktig heldig.

Hampton Court

Hotellets gjestenett var nede fredag kveld, derfor kommer dette innlegget nå. Hampton Court var siste hagen vi besøkte på turen i England. "Hage" er liksom helt feil ord, men jeg kommer ikke på noe bedre akkurat nå. Det er et kjempe palass, med et tilsvarende kjempeanlegg rundt. Deler av anlegget må man betale inngangspenger for å komme inn, men store deler var faktisk åpent for alle. Det er mulig å betale for bare hage dersom man ikke ønsker å se slottet. Vi hadde guide, og i denne type hage er det en fordel.

Jeg hadde lest meg opp før vi reiste og regnet meg for godt forberedt. Derfor hadde jeg også gjort meg opp meninger om stedet på forhånd. De var omtrendt sånn: "Et viktig reisemål med tanke på pensum, men utenfor mitt interessefelt." Heldigvis er det lov til å skifte mening, og heldigvis er det lov å utvide interessefeltet sitt.

Det var vanskelig å fotografere. Forholdene ble så store at bildene bare så rotete ut. Dette er fra en av de "små og intime" avdelingene. Stikkord for hele anlegget var symmetri, lange linjer og "focal point". (Hva heter forresten det på norsk? Blikkfang kan være så mye annet også.)

Dette var de forklipte buskers land. Når man var ferdig var det bare å begynne fra begynnelsen igjen. Et arbeidsintensivt anlegg med andre ord. Guiden vår fortalte at målet var å sette hagen tilbake til slik den en gang hadde vært. Dersom alle de foreslåtte endringene ble vedtatt vurderte han å søke om tidligpensjon. Den gangen hadde man mer enn nok av arbeidsfolk og de var billige. Nå har vi maskiner til å hjelpe oss, men arbeidet skal gjøres og denne type hage spiser gartnere.

På Hampton hadde de orden på plenene sine. Først kjørte en rotorklipper som tok halvparten av lengden og samlet opp løv. Så kom en sylinderklipper etter. Den klipte gresset til riktig høyde og hadde en valse som la det i riktig retning slik at det ble striper.

De hadde en løvtunnel...

...og det lengste staudebedet i verden. Dette bildet er tatt fra midten, og allikevel greide jeg ikke få tatt et bilde som viste enden.

Painshill og Wisley

I dag har vi besøkt Painshill og Wisley. Jada, du leser rett. To kjempestore parker som hver for seg krever mange dager. Når vi i tillegg skal bruke tid på å lete etter busser som ikke går og vente på taxier som ikke kommer når de skal... Håper evalueringsskjemaet har store bokser til å fylle inn i, og håper jeg klarer å oppføre meg som folk fram til det. Spontanitet er bra, men noen ganger hadde det vært fint om jeg kunne tenke før jeg snakket.

Jeg burde kanskje satt meg ned i Painshills melankolske skog sammen med Østen. Der kunne vi ha sittet sammen og tenkt på alt som var trist siden Adam.

Eller kanskje ikke med Østen, når jeg tenker meg om. Han snakker jo hele tiden. Og når han ikke snakker så ler han.

Det er mulig at Tori begynner å bli sliten. Hun oppfører seg av og til litt rart. Vi er litt bekymret for henne.

Nå må jeg forte meg å si at Painshill hadde mer å by på enn rare lærere. Det er en enorm landskapspark. Den ble anlagt ca 1750 av en Hamilton. Han hadde vært to turer til Roma og lært hva som var mote i hageverdenen. Blomsterbed og kunstferdige anlegg var ut. Nå skulle alt se naturlig ut. Det paradoksale var selvfølgelig at selv om hagen så naturlig ut, ja så var den ikke det. Den var anlagt og planlagt ned i de små detaljer. Det fikk vi demonstrert til fulle. Guiden sa: "Now you can turn, and you are supposed to say AHH." Og det gjorde vi, alle sammen, helt spontant.

For der lå det plutselig et lite tempel, og når vi kom bort dit var det en fantastisk utsikt over en sjø. Naturlig? Neida, langt ifra. Gravd ut for hånd. Hjelpes meg.Vi vandret ut og inn av skogen og fikk stadig nye overraskelser.Det var Kinesiske broer, tyrkisk beduinleir, kunstige grotter. Det må ha kostet flesk, og mere til.
I Wisley valgte jeg Cottage Garden avdelingen. Jeg har en stund vært på utkikk etter gode samplantinger. Disse bedene var alt jeg rakk på den tilmålte tiden. Gjett om jeg var glad for at jeg hadde handlet fra meg i fred og ro i går.
Ingvild lurte på hva jeg kom til å gjøre med alle bildene mine. Det er et godt spørsmål...

...særlig denne læreren her. Hva i all verden skal jeg ham.

Fridag

Da studieturen ble planlagt fikk vi studentene komme med noen ønsker. Et av dem var å forlenge turen med en dag slik at vi fikk en fridag. Den har vi hatt i dag.

Snille Lin hadde mange gode råd før jeg reiste hit. Ett av dem var at jeg burde spare pengene mine når jeg var på Kew og heller bruke dem når jeg kom til Wisley. Det var en vanskelig øvelse, det var så mye fint på Kew.

Noe annet hun sa var at det fint går å bruke både en og to dager på Wisley. Jeg sjekket litt nøyere i det offisielle programmet vårt og oppdaget av det var satt av, skrekk, 2,5 time. Det må være skrivefeil, men neida, "Denne parken får dere kun en smakebit av." Jeg slo opp på Google Earth sitt satelittbilde og selv jeg skjønte at her måtte noe drastisk gjøres. Fridag meg både hit og dit. Den måtte ofres.

I følge Wisley sine hjemmesider lønner det seg å ta tog til Woking. Guilford er nærmere, men der er det ikke buss/taxi fasiliteter. Det hørtes så greit ut, så vi bare spurte oss fram, den ene bussjåføren etter den andre. Alle var så velvillig, og alle sa det samme. Dere kan ikke ta taxi, det er k-j-e-m-p-e langt. Det går buss, men ingen greide å komme opp med rutenummer eller avgangstid. Det var da jeg kom på at snille Lin har vært her før. En sms, og vips satt vi i en taxi, og skulle du sett, ikke var det langt, og ikke ble det dyrt.

Sissinghurst

Nå vet jeg at "Travelcard" og "Ticket" ikke er det samme. Det var en smule ampert før kontrolløren og jeg ble enige. Så forsøkte jeg å gå på i feil ende av toget, det var heller ingen suksess. Om jeg har hatt en dårlig dag? Overhodet ikke, den bare snublet litt i starten.





Brosjyren beskriver Sissinghurst som "A garden, in a ruin, in a farm". Hagen er delt opp i mange rom. Selv om den egentlig ikke er veldig stor, er det kilometer med murer og hekker der. Alle bed er rammet inn av buksbom. Bildet er tatt fra toppen av tårnet. Jeg skjønner bare ikke hvordan noen kunne komme på å lage seg et arbeidsværelse i tårnet på en ruin. Det var tydeligvis ingen ting i veien med ekteparet Vita Sackville-West og Harold Nicolson's evne til å finne løsninger vi andre ikke hadde kommet på.


Denne delen av hagen er kanskje den mest kjente, "Den hvite hagen".

Legg merke til hekken ut mot frukthagen. Det er en ting å bestemme seg for en real barlindhekk. Men å sette opp to...






Ja, misforstå ikke...det var vilt vakkert...men jeg hadde bare aldri kommet på å gjøre det.

I enden sto det en statue. Jeg husker ikke av hva og det er ikke så viktig heller. Det viktige var at når du vandret i hagen og plutselig kom til åpningen i muren ble du nesten sugd inn i tunnelen. Det var umulig å ikke gå innover for å se hva som sto der borte.




Her var det enda en sånn forhekset åpning. Det var utrolig fasinerende hvordan øyet ble trukket akkurat til riktig sted.








Ja, også var det det der med prydgress...

Den rosa blomsten er en Tritonia squalida.Det røde gresset heter Imperata sylindrica 'Red Baron', det sorte; Ophiopogon planiscapus 'Nigrescens' og det hvite? Ikke spør så ekkelt da.

Kew garden

Denne rare klossen skal forestille det man kan se inne i en celle. Det var liksom helt opplagt når bare guiden hadde sagt det. Denne hagen var Kew's bidrag til Chelsea Flower Show og vant sølvmedalje. Bjørkene hadde de hvitest stammer jeg noen gang kan huske å ha sett. Jeg er helt sikker på at de vaskes med skrubb og såpe hver eneste dag.








Rundt og inni klossen var det spenstige samplantinger av stauder, sommerblomster og prydgress. De så ut til å leve i fred og fordragelighet, men hva vet vel jeg?










Gartnerene i Kew gjør mer enn å klippe gress. De får til og med lov til å bade på jobb. Jeg er ikke helt sikker på hva hun gjorde uti der, men det var steiner i bøtta og jeg tror at hun bygde opp under noen av plantene slik at de kom opp til overflaten.

Hvis jeg fikk så vakker jobb skulle jeg også hoppa uti der.





Jeg vet at prydgress er inn. Veldig inn faktisk. Det vet de i Kew også. Det var gress i alle samplantinger. Det er det forsåvidt hjemme hos meg også, bare at det er en liten u- foran gress.
Dette er den ene halvparten av et kjempebed med bare prydgress. Jeg ble aldeles satt ut.

Dette er Stipa ichu, jeg vet ikke om det er herdig hos oss. Det vaier veldig vakkert når det blåser. Det gjorde det, og i morgen skal jeg ha på jakke.

Vi bor bra det er bare et bitte lite problem...

...som sikkert lar seg løse hvis jeg får strøm til PC'en. jeg er nemlig øyeblikkelig tom.

Med eller uten PC?

Skal jeg eller skal jeg ikke ta med PC'en? Uten PC får jeg ikke blogget, men selv om min PC er bærbar, har den en vekt som gjør den bare måtelig bærbar om du forstår. Dessuten hvor mye mer blomsterløk kan jeg ikke få med hjem hvis jeg ikke har PC? Hvis den blir borte...jeg har ikke backup på alle bildene mine. Sent i går tok jeg avgjørelsen og satte sekken bort.

Men det var det der med bloggen. Jeg har jo lovet skolen å skrive blogg fra turen. Det blir liksom ikke helt det samme å legge det ut som et referat i etterkant. Nei jeg tar den med...eller...

Nå sitter jeg på Gardermoen, har sjekket inn, har levert baggasje, har passert sikkerhetskontrollen, har tisset. Jeg har til og med sjekket OSL sin reklame om gratis trådløst nett. Det virker. Nå skal jeg pr. definisjon være på vei mot London, og jeg har PC med.

Beskjed til tyver og forsikringsselskap: Det er bare jeg som reiser, høvdingen og resten av familien er hjemme og passer huset.

London neste

Hadde aldri trodd jeg skulle oppleve det, men nå kan jeg si: "Jeg må til London en tur!" "Må" er fordi det er en studietur, og den er obligatorisk. (Jeg tror i alle fall det. Det er det jeg har sagt hjemme.) Vi skal på guidet tur til Kew, Sissinghurst, Painshill, Wisley Gardens og Hampton Court. Dessuten har vi en åpen dag vi kan fylle ut selv. Noen som har gode forslag til en liten privathage i rimelig avstand til London? Irriterende at man ikke kan ta med planter fra England til Norge. Finnes det planteskoler som utsteder sertifikat der og da? Eller er det sånn at man må komme tilbake og hente plantene etter noen dager? Det går jo ikke så stramt som programmet er.