mandag 27. desember 2010

Oppsummering av 2010

2010 startet med sprengkulde, og været lignet det vi har nå om dagen. Min erfaring er at det gjerne blir en til to kuldeperioder i løpet av vinteren. Det er gjerne når det er klarvær og fullmåne, men de varer som regel ikke mer enn en to ukers tid. Dette året hadde vi bare en kuldeperiode. Den varte fra starten av desember til midten av mars. Allerede i januar måtte jeg stenge drivhuset.

Jeg bestemte meg for å begrense meg til fem sorter sommerblomster. De heldige vinnere ble: Stemor, Blodbeger, Junkeren i det grønne, Erteblomster og Ringblomster. Av disse var det bare Stemor som ble vellykket. Hadde det ikke vært for at Trine (Hagen på knatten) forbarmet seg over meg hadde det ikke blitt Blodbeger i det hele tatt. Mine spirte bare ikke. Jeg gjetter på at frøene ikke var modne. Junkeren i det grønne fikk en blomst. Erteblomstene rakk så vidt fram til blomstring, men ikke mange nok til å plukke inn en eneste bukett. Ringblomstene prøvde jeg å så direkte. Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg trodde det skulle fungere i år når det aldri har fungert før. Ett eller annet sted utpå våren hadde jeg glemt løftet om fem sorter, og sådde både Tagetes og Blomkarse. To tre planter av Tagetes blomstret og satte frø. Blomkarsen ble reddet inn i drivhuset og det var eneste grunnen til at den blomstret.

Jeg gjorde noen erfaringer med å så på vått papir i ziplockposer. Alle som skulle ha kald stratifisering ble lagt i kjøleskapet. De andre ble i en boks oppå. Jeg lærte en hel del om mugg og råte, men prinsippet er genialt så her skal det bare små justeringer til.

I februar søkte jeg, og kom inn på kurset Park og hagedrift ved Statens fagskole for gartnere - Vea. Lykke over lykke. Dette er en av de få ting her i verden hvor jeg er helt sikker på at jeg gjorde et riktig valg.

Viselig nok skrev jeg ikke opp hvor mange trær jeg podet. Det var "noen" og to av dem overlevde. Poding er en spennende utfordring og jeg har flere grunnstammer liggende. Det gjelder bare å bestemme seg for hvor frukthagen skal være. Høvdingen mente på at vi burde kontakte landskapsarkitekt, eller hagedesigner ... Mine egne planer skifter nemlig fortere enn han skifter skjorte. Hva epler angår bar fjorårets poding fram et eple. De to gamle fikk hjelp til å bli kvitt larvene og det resulterte i en avling vi aldri har sett maken til. Hele 35 epler ble det. Det sier altså mest om tidligere års avlinger.

Skjærene forsøkte seg på å bygge reir i lerka vår i år også, at de ikke lærer.

Med unntak av kålrot må det innrømmes at korsblomstra grønnsaker er ikke min sterkeste side. Jeg tror ikke jeg bryr meg med å utdype det emnet. Forsøket med frøløk var heller ingen stor suksess. Siden transportarbeiderene ikke var fornøyd med lønna si, ble det ikke setteløk på meg. Det irriterer meg ennå. Gulrot ble det derimot, riktig mye gulrot faktisk. Purren så i utgangspunktet riktig fin ut, men så delte hver plante seg i mange små. Jeg skulle ønske jeg visste hvorfor. Jeg gjetter på at det var for kaldt, men er ikke sikker. Vi solgte noen gresskar og tre kilo jordskokk. Merkelig at de to avlingene som det er minst arbeid med gir best avkastning. Tenk om det var like stor etterspørsel etter jordskokk som poteter...

Det fine med å ha hage er at man lærer noe hele tiden. I 2010 lærte jeg at Magnolia sieboldii heter Junimagnolia på norsk og at den blomstrer i juni. I slutten av juni faktisk og at blomstene varer en times tid eller noe sånt. Jeg lærte også at jeg faktisk kan like prydgress, at lamium er en staude og at pesto lager man ikke selv. Den kjøper man på glass i butikken. For første gang har en stokkrose blomstret hos meg. Jeg tok frø, og kommer snart til å finne ut om de var modne.

Denne sommeren fikk vi låne to søyer med lam til å beite ned enga vår. Vi skulle gjerne sett at de hadde spist mer, det var litt for mye som ble stående igjen. Det har begynt å komme opp selje på de fuktigste stedene og hvis det nå viser seg at sauene ikke klarer å holde det nede må vi til med ryddesag. Den har jeg kjøpt i julegave til høvdingen som har ønsket seg det i årevis.

I august fikk jeg endelig en overvintringsplass til småplanter i potter. Jeg var lykkelig da jeg satte strek over "babybed" på arbeidslista mi. Det hadde stått der i flere år.

Trappa vår var gammel og vi innså at det kunne bli farlig om den fikk stå en vinter til. Det ble et større prosjekt enn det han som skulle snekre hadde tenkt, men den ble akkurat sånn som jeg ville.

Når jeg nå har bladd meg gjennom 2010, er det naturlig å gjøre noen tanker om 2011 også. Øverst på min hagearbeidsliste har det i flere år stått "Ta med morgenkaffen og gå ut i hagen uten andre mål for dagen enn å gjøre det som faller meg inn." Det har jeg fått til, og det vil stå øverst på neste års liste også. Den viktigste grunnen til at jeg har hage er nettopp at den skal gi krefter, ikke ta. Jeg vurderer å melde meg på til arrangementet "1000 åpne hager" som skal være 12. august. Det kiler litt i magen. Min hage er ikke det man forbinder med "visningshage", og den skal ikke bli det heller. Utfordringen blir å huske det når datoen nærmer seg. Andre planer for 2011? Det måtte i så fall være å ikke dra på meg så mye at jeg blir hengende på etterskudd. Klarer jeg det blir det i så fall første gang.

mandag 20. desember 2010

Plantene er på hotell

Langtidsvarslet på YR har vært deprimerende lenge. Nå viser det seg at det ikke er så ille som det ser ut. Les om yr's systemfeil her. Det var likevel ingen vei utenom, plantene hadde det for tørt i drivhuset og det er fortsatt en lang vinter før det blir vår.

Når man ikke kan velge på øverste hylle må man gjøre det beste ut av de mulighetene man har. Gartneriet på Dal har "pottehotell". Det er et av drivhusene som holdes frostfritt pga vannrør som ellers ville kunne sprekke. En kjapp telefon - jada bare kom du. De største plantene er nå på hotell, mens alle de andre er enten i kjelleren eller i vinduskarmene. Nå ja, ikke alle, for noen planter fikk ikke bli med på flyttelasset. Det var hovedsaklig fuchsia og pelargonia som jeg er litt lei, eller som jeg hadde flere av, men det er vemodig likevel å stå der på komposthaugen med et lass potter.

Det er trist, trist, trist i drivhuset nå. Kaldt og tomt, og enda er det en hel måned til sola står høyt nok på himmelen til at den kommer inn der. I helga tok jeg meg sammen og ryddet opp. Kastet, stablet og feiet. Det hjalp litt, nå er både jeg og drivhuset klare for en ny sesong.

søndag 19. desember 2010

Cyclamen hederifolium

En av plantene som har gledet meg mest denne høsten er Cyclamen hederifolium. (Alpefiol med eføylignende blader.) Jeg sådde den i 2009 av frø fra Trädgårdsamatörarna. Den var merket 'Album', hvilket den beviselig ikke er. Nå kan det selvfølgelig tenkes at jeg har fått tak i frø som ikke ble ført inn i sålista for det er to potter, og jeg kan ikke huske at jeg priklet dem. Likevel tror jeg at det høyst sannsynlig skyldes at morplanta har vært hvit, men at hun har hatt en purpurfarget frier på besøk. Det å sende sortsnavn med frø er egentlig en uting, det skal uansett ikke følge den nye planten videre i livet.

Frøene ble bløtlagt et døgn eller så i lunket vann med en dråpe zalo. Deretter ble potta satt bak varmtvannstanken. Jeg bruker Ontario rock garden & hardy plant society sin frøguide. Den inneholder detaljerte så anvisninger for 7000 arter. Jeg mistenker at rådene er i overkant kompliserte, og har jeg nok frø prøver jeg flere metoder. Erfaringen så langt er at noen frø spirer uavhengig av hva jeg gjør med dem, mens andre spirer ikke uansett hva jeg gjør med dem. Cyclamen spirte etter 36 dager på vaskerommet. Jeg er egentlig litt imponert over meg selv, for sannsynligheten for at jeg hadde glemt dem var større enn at jeg husket dem. At de bruker så lang tid på å spire er ikke helt riktig, for det skjer mye nede i jorda før bladene kommer.

Jeg sådde i 9 cm potter og overvintret dem frostfritt. I sommer sto de på husets nordside og helt på slutten av sommeren kom blomstene. Pottene fikk komme inn i drivhuset og blomstret helt til november. Jeg forsøkte meg på håndpollinering, men fant egentlig ikke helt ut hvor de vitale delene satt. At det ble frø skyldes nok heller flyvende hjelpere enn meg.

For det ble frø. Blomsten datt ganske fort av og stilken krøllet seg sammen ned i potta. Det var veldig fasinerende. Jeg har lest i Ian Youngs bulb log at det er som det skal og at frøene ikke modner før neste år.

I år har jeg sådd 1 potte med C. coum og 2 med C. hederifolium. (en merket 'Albiflorum' og en scented). I sålista er det ikke ført opp noen spire dato, men pottene er fulle av blader. Jeg tipper de har spirt så sent at jeg var lei hele lista innen de fant det for godt å komme opp i lyset.

Både C. hederifolium og C. coum beskrives som herdig i England. Jeg har planer om å teste det ut når jeg har litt flere planter. Egentlig tror ikke helt på at det gjelder i sone 4-5, men det må altså testes ut. Hvis de får løv over seg og et godt snødekke...Det må testes, for de er supersøte.

torsdag 16. desember 2010

I drivhuset

I drivhuset går vifteovnene. Jeg har ved et par anledninger nevnt på forbruket av strøm, men høvdingen har bestemt at minst mulig skal inn før han har kastet juletreet ut. Da først er det tid for forhandlinger.Å holde temperaturen over frysepunktet er en ufordring som lar seg løse. Problemet med at plantene tørker ut er verre. Det kan ikke vannes når det er så kaldt, da mugner og råtner det. Jeg testet det i fjor, det frister ikke til gjentagelse. I fjor valgte jeg å stenge ned drivhuset, det frister heller ikke til gjentagelse. Nå kan jeg se snøklokkene i jordskorpa og selv om det ikke skjer så mye fra dag til dag så er det spennende å følge med. En natt i forrige uke hadde det vært -5 og da sa blomkarsen takk for seg. Den har blomstret trøstig til nå, og når den er uten konkurranse duftet den bedre og var den mye vakrere enn jeg kan huske at den er om sommeren. Perleblomstene og cyclamen ser ikke ut til å bry seg. De la seg paddeflat og lot som om de var dø, men med en gang gradestokken tippet over 0 var de like optimistisk klare for vår. Hortensia-stiklingene har kjempestore knopper og det ser veldig skummelt ut. Jeg har sneket en inn bak gardina i vinduskarmen. Jeg vet ikke hvem som har det best, den inne eller den ute, men nå har jeg om ikke annet spredd risikoen.

mandag 13. desember 2010

Jeg skifter mening

Det kan se ut som om det er en egenskap som har kommet ettersom jeg blir eldre. Det å skifte mening mener jeg. Livet har så avgjort blitt smidigere når man ikke på død og liv skal måtte stå for det man mente før.


Før var frøstander døde blomster. Det var brunt. Det var stygt og det var arbeid som ikke var gjort. Ja, det var nesten latskap.

Nå er det farge, om enn ikke like hysterisk som om sommeren. Det er tekstur og det gir meg noe å se på i vinterhalvåret. Det er godt at man kan skifte mening.

fredag 10. desember 2010

Som brio tog, nesten

I mitt ordforråd handler "membran" om noe på baderommet. Den skal helst være i orden. Det er visst noe om vann på den ene siden men ikke på den andre, tror jeg.

Nå viser det seg at membran også er en greie som sitter inni alle cellene. Den er laget av fosfolipider som ser ut som et hode med to haler. Hodene liker vann og halene hater vann. Derfor snur disse fosfolipidene seg med halene mot hverandre og blir til en skillevegg med vann på begge sider. I denne veggen, mellom disse hode/hale greiene sitter det proteiner som slipper vann ut og inn.

Nå til poenget: Cellene har i utgangspunktet negativ ladning på innsiden av membranen og positiv på utsiden. Det blir som da vi lekte med brio-tog-banen. Hente en vogn her og levere den der, alt styrt av magneten. Det er ikke plantene som tar en opptelling og sier: jeg tror jeg tar litt kalium til middag idag. Det er magneten som trekker vann med kalium (eller noe annet) inn i cellene når det er mer på utsiden enn inni. Hvorfor kunne ikke læreren på gartnerlinja sagt det med en gang? Komme trekkende med evolusjonslære og plantenes vilje oppi cellelære. Plantene står der og de kan ikke annet. Er det for lite på innsiden av cella trekkes det inn fordi det sitter en magnet der. Proteinet fikser ikke at det blir nøytralt på innsida og pumper ut noen positive ioner, vips, klart for å trekke inn noe nytt. Smart...

tirsdag 7. desember 2010

EU sand

Mine barn er gamle nok til at jeg som mamma i parken har spadd EU sand. Vi pleide å fylle på med sand fra stranda før vårflommen, men når de nye reglene kom måtte vi bytte ut all gammel sand og kjøpe ny, godkjent sand. Vi bannet der vi spadde sand, først ut og så inn igjen. Hva var galt med den gamle sanda liksom?

Nå har jeg vært på to dagers lekeplasskurs. NS-EN 1176. Var det noe du lurte på? Nå burde jeg kunne finne svar på det meste. Jeg har lært at 9-23 og snorfeste er dødsfarlig. Vi vet det jo egentlig alle, men vi legger ikke merke til det i hverdagen. En åpning som er mellom 9 og 23 cm er stor nok til at en barnekropp faller igjenom, og liten nok til at hodet sitter fast. Resultat? Det vil vi helst ikke vite. Det samme med smale åpninger hvor snorer eller hår kan sette seg fast. Ingen fare i seg selv, men i kombinasjon med leker hvor det forekommer "tvungen bevegelse" som på en sklie...

Alle disse reglene som vi ler så hånlig av, og sier at vi klatra da i trærne og det hadde vi ikke vondt av. Her er en av versjonene. Det vi glemmer er alle dem som ikke vokste opp, eller som ble skadet for livet. Dem er det faktisk en del av, men de roper ikke så høyt. I dag har jeg lært at alle reglene har bakgrunn i en eller flere ulykker med fatalt utfall.

Ingen av reglene sier at barn ikke skal få lov til å klatre, de sier bare noe om hvor langt de skal få lov til å falle, og hva slags underlag de da skal falle på. Ingen i denne verden hadde fått meg til å kaste meg utfor 3 meter med hodet først om det var aldri så mye sand/bark/flis som underlag. Det er helt greit i følge standaren. Det hadde jeg ikke trodd. Det samme gjelder området rundt huskestativ og karuseller. Vi hoppet av huskene, og vi datt fra karusellene. Det skal barn fortsette med, men de skal ikke få hjernerystelse eller knekt halebein slik vi gjorde. Sklier var høyere og lengre da jeg var barn (og det er ikke bare noe jeg tror fordi jeg er blitt større). De bygges nå 97 cm høye for å slippe å bygge støtdempende underlag. Vi gir altså barna våre dødskjedlige lekestativ fordi vi er gjerrige og ikke vil koste på nok sand.

Nå har jeg forresten også lært hva som var galt med sanda vi hadde i parken: Høyst sannsynlig ingenting. Kravet er at den skal dempe støt og det var det ingen som testet om den gjorde. Det var bare vi som trodde at det måtte være kjøpt sand.


søndag 5. desember 2010

Kjøkkenhagen i desember

Det virket som en god ide, den gangen i januar, da jeg bestemte meg for å ta bilde fra samme sted i hagen hver måned. Jeg valgte meg kjøkkenhagen fordi jeg regnet med at der ville det være store forandringer fra måned til måned.

Nå som året er gått og det er tid for oppsummering vil jeg først å fremst si at dette prosjektet ikke har vært for pyser. De som kjenner meg vet at jeg er god på selvbedrag. Nå ligger bildene der som fellende bevis. Ikke bare at vinteren i Norge kjennes lang, den er det også. Det er ikke mulig å bortforklare, det er snø på 5 av 12 bilder.



onsdag 1. desember 2010

Gammelt hus

Det er mer enn hundre år siden huset vårt ble bygget. Det er et tømmerhus med alt det innebærer av mus og trekk. Tømmerhus resulterer også i brede vinduskarmer med plass til å overvintre mange småpotter. Jeg vet det er luksus og at mange misunner meg "Lyst og kjølig" muligheten. Vi stenger av stua i uka og fyrer bare i helgene. Sist helg var vi ikke hjemme så nå hadde det stått kaldt i mer enn en uke. I går stakk jeg innom der et lite ærend. Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne. Gradestokken har riktignok stått på "gørkaldt" (-14) ganske lenge, men allikevel. Plantene har frosset i vinduskarmen. Det var tele i pottene, merkelappene satt fast i jorda.

Guttene fikk utdelt fyrbøter vakter. Vi får se det positive i det hele, det er god plass i vinduskarmene i år.