Litt pinlig

På dagen to år siden skrev jeg et planteportrett av min Zigadenus elegans. Det er en plante jeg har vært glad i fordi den er fin hele året. Ingen blomster, men grønn og trassig. Så har jeg hatt det liggende litt i bakhodet at den skulle vel egentlig få blomster. Ikke det, mange av mine planter bruker litt tid på å komme i blomst...men nå burde det vel skje noe snart?



Zigadenus elegans er ingen vanlig plante, kanskje ikke supersjelden, men ikke en sånn som alle har. Da jeg oppdaget at det sto en liten koloni nede ved bekken vår...ja første tanken var faktisk: Har den frødd seg? Noen dager etterpå kom jeg på at uten blomster...ingen frø.

Og så, på leit etter noe annet, oppdaget jeg at Magnar Aspaker har bilde av Zigadenus på hjemmesiden sin. Definitivt ikke lik min. Rart, for jeg fikk frøene fra ham. Etter litt flere bildesøk var erkjennelsen nær. Det kan ikke være Zigadenus, det må være noe annet.

Og nå vet jeg det...det er lyssiv, Juncus effusus. Med andre ord: Ugras. Uff så pinlig.

Corydalis solida

Jeg sitter med skoleoppgaver. Tre stykker. Sånne som skal danne grunnlag for karakterer. Sånne som skal leveres i uke 2. Sånne som gir prestasjonsangst så det holder. Læreren vår sa noe om at hver elev skulle holde foredrag fra et utsnitt av sin oppgave. Den biten kan jeg jo håpe at det ikke blir tid til, men resten...ja det må altså gjøres.

En av oppgavene er Stauder. Veldig åpen oppgave (Fritt tolket og oversatt.): "Velg et tema og begrunn det. Bruk planter som ikke er på pensumlista. Minst 50 stk. Fordyp deg i en slekt og beskriv min. 10 arter av denne. " Jeg skal innrømme at det er veldig, veldig morsomt. Særlig etter at jeg fant tema og struktur. Det ble tre tema "De sjenerte, de frekke og de som gjør jobben" I fordypningsbiten står valget nå mellom ... hi, hi, det kommer jeg nok tilbake til.

Her er en av "De sjenerte". Sjenert fordi den springer og gjemmer seg så fort det kommer andre blomster på banen. Den er en av dem det er vanskelig å få tak i. Siden den blomstrer så tidlig er det ingen kunder i hagesenteret når den er fin. Innen kundene kommer har den visnet ned og det er en tom potte de ser. Det hjelper liksom ikke å fortelle at det er noe nedi der som ikke kommer i år, men neste vår. "Så bra" sier kunden og setter den forsiktig tilbake på bordet.

Corydalis solida:
Høyde: 15-20 cm
Sterkt oppdelte, lette og lyse blader.
Blomster i mange farger. En av de tidligste plantene som kommer i min hage. Visner helt ned etter blomstring.
Passer i steinbed, fjellhager og i rabatter hvor den blir avløst av andre stauder som kommer senere.
En nøysom plante som må få sol om våren, men som siden tåler mye skygge. Humusrik, men veldrenert jord.
Formeres med ferske frø, eller deling om høsten.
Herdighet: Sone 5.



Kjenner du igjen noe av dette og tror du har lest det i Tommy Tønsbergs Staudebok? Det er helt riktig. Jeg har brukt den som hovedkilde og det er innimellom vanskelig å komme opp med noe mer, den har det meste som behøver å sies. Særlig siden plassen er begrenset til en powerpointside.

Imperata cylindrica 'Red Baron'

På norsk skal den hete "Japansk blodgress". Wikipedia sier at den kan bli opptil 3 meter, men det er nok i Sør Asia og ikke her hos oss. Den skal visstnok være et ugress som sprer seg med utløpere. Det kommer heller ikke til å være et problem på Eidsvoll. Her er det heller spørsmål om den overlever ute i det hele tatt.

Da denne ankom hagesentret i våres, var den tre tørre strå som var klippet ned til 4 cm. Den så død ut, og den var søkk våt. Vi satte den til tørk i et varmt rom og etter et par uker begynte det sånn smått å komme liv i pottene. Den vokste ikke fort og gresset var lys grønt. Det var naturlig nok ikke mange som lot seg friste.

Nå har den lagt på seg og fått riktig farge. Den skal få bo frostfritt denne vinteren, men så skal den deles og testes. Hvis jeg planter den på flere forskjellige steder i hagen vil jeg om noen år kunne si hva den tåler, eller kanskje snarere hva den ikke tåler.

Euphorbia polychroma

Etter at de tidlige vårblomstrene har takket for seg, og fram til faren for frost er over, blir det en periode hvor det er lite som blomstrer. Derfor er denne saken veldig kjærkommen.

Den heter Vårvortemelk, Euphorbia polychroma, og er en fetter av julestjernene. Det gule vi oppfatter som blomst er egentlig høyblad og de blir sittende på kjempe lenge. Den danner fort ei kjekk tue og kan deles når du vil ha flere. Finner du den i hagesentret skal du kjøpe den selv om den ser pjusk og ynkelig ut. Den trives dårlig i potte, men det er en skikkelig tøffing. Hos meg står den vestvendt i veldrenerende sand. Det er mulig den fikk med seg litt niste da den ble plantet. Siden har den ikke fått noe annet enn det den kan finne selv.

Jeg så "Grønn glede" på nettv nå i morges. Der anbefalte de også vårvortemelk. Først ble jeg glad og tenkte, det var det jeg sa, dette er en plante alle bør ha. Så kom jeg på at jeg hadde jo ikke publisert dette innlegget ennå. Det har ligget klart et par uker i påvente av travle dager, hvor jeg ikke rekker å skrive. Men vi er altså helt enig, "Grønn glede" og jeg, vårvortemelk bør alle ha.

Tiarella - skumblomst

Jeg var helt sikker på at min skumblomst var en Tiarella wherryi. Helt til jeg bare skulle sjekke ut når den ble sådd. I følge de ajourførte listene mine har jeg den ikke engang. I den gamle håndskrevne boka mi står den oppført uten arts navn. Når jeg googler ser jeg at T. cordifolia ligner til forveksling, og den er vel noe vanligere, er den ikke? Det er mulig at navnelappen sier noe om saken, men det får jeg ikke sjekket nå som det ligger 1,5 meter snø over den.

Jeg hadde forresten ikke sådd den heller, den ble kjøpt på Skedsmo Hagelags loppemarked i 1994. Det er på sånne steder man finner godbiter.

Tiarella minner litt om Heuchera, men hele planten gir et lettere og sartere inntrykk. Blomsten er tettere og gjør mer ut av seg enn hos alunrot.

Skumblomst kommer litt sent på våren og hvert år tror jeg at nå har den gått ut. Så, når nabo en, Helleborus er avblomstret og nabo to, Trillium kan ventes å få knopper, da er den der likevel. Det kan jo tenkes at den ikke trives på voksestedet. Hos oss står den i dyp skygge og sur jord. Jeg tenker stadig at jeg skal flytte den til et lysere sted og kanskje også forsøke å gi den litt kalk. Det har blitt med tanken.

Jeg kan ikke huske å ha sett modne frø på den, men så har jeg ikke lett etter dem heller. Ett eller annet sted leste jeg at den setter rotutløpere. Det gjør den definitivt ikke hos meg.

Så langt jeg vet er den ikke vanlig i salg. Kanskje er det fordi den blomstrer på en tid av året hvor det er få kunder i hagesentrene.

Cyclamen hederifolium

En av plantene som har gledet meg mest denne høsten er Cyclamen hederifolium. (Alpefiol med eføylignende blader.) Jeg sådde den i 2009 av frø fra Trädgårdsamatörarna. Den var merket 'Album', hvilket den beviselig ikke er. Nå kan det selvfølgelig tenkes at jeg har fått tak i frø som ikke ble ført inn i sålista for det er to potter, og jeg kan ikke huske at jeg priklet dem. Likevel tror jeg at det høyst sannsynlig skyldes at morplanta har vært hvit, men at hun har hatt en purpurfarget frier på besøk. Det å sende sortsnavn med frø er egentlig en uting, det skal uansett ikke følge den nye planten videre i livet.

Frøene ble bløtlagt et døgn eller så i lunket vann med en dråpe zalo. Deretter ble potta satt bak varmtvannstanken. Jeg bruker Ontario rock garden & hardy plant society sin frøguide. Den inneholder detaljerte så anvisninger for 7000 arter. Jeg mistenker at rådene er i overkant kompliserte, og har jeg nok frø prøver jeg flere metoder. Erfaringen så langt er at noen frø spirer uavhengig av hva jeg gjør med dem, mens andre spirer ikke uansett hva jeg gjør med dem. Cyclamen spirte etter 36 dager på vaskerommet. Jeg er egentlig litt imponert over meg selv, for sannsynligheten for at jeg hadde glemt dem var større enn at jeg husket dem. At de bruker så lang tid på å spire er ikke helt riktig, for det skjer mye nede i jorda før bladene kommer.

Jeg sådde i 9 cm potter og overvintret dem frostfritt. I sommer sto de på husets nordside og helt på slutten av sommeren kom blomstene. Pottene fikk komme inn i drivhuset og blomstret helt til november. Jeg forsøkte meg på håndpollinering, men fant egentlig ikke helt ut hvor de vitale delene satt. At det ble frø skyldes nok heller flyvende hjelpere enn meg.

For det ble frø. Blomsten datt ganske fort av og stilken krøllet seg sammen ned i potta. Det var veldig fasinerende. Jeg har lest i Ian Youngs bulb log at det er som det skal og at frøene ikke modner før neste år.

I år har jeg sådd 1 potte med C. coum og 2 med C. hederifolium. (en merket 'Albiflorum' og en scented). I sålista er det ikke ført opp noen spire dato, men pottene er fulle av blader. Jeg tipper de har spirt så sent at jeg var lei hele lista innen de fant det for godt å komme opp i lyset.

Både C. hederifolium og C. coum beskrives som herdig i England. Jeg har planer om å teste det ut når jeg har litt flere planter. Egentlig tror ikke helt på at det gjelder i sone 4-5, men det må altså testes ut. Hvis de får løv over seg og et godt snødekke...Det må testes, for de er supersøte.

Colchicum 'Water Lily'

En høst for mange år siden forsøkte jeg meg med tidløs. Den kunne ligge i vinduskarmen og blomstre uten vann og jord. Det var det det sto i reklamekatalogen og jeg trodde på det. Det var forsåvidt sant også, men så døde den selvfølgelig med en gang den var ferdig med å blomstre.

Tidløs, og høstblomstrende krokus, er ikke så vanlige, ikke her omkring i alle fall. Det skyldes både at de har vært vanskelige å få tak i og at vinteren ofte kommer litt brått på hos oss.

I fjor høst fikk jeg en neve med tidløs av en oppgitt butikkeier. Ingen kjøpte dem, og ikke blomstra de heller, bare tull hele greia. Jeg grov dem ned og siden høsten i fjor var lang og varm rakk to av dem å rote seg. Jeg har lest at bladverket som kommer om våren ikke er pent, men det var da ikke så ille heller. Og nå står de der og lyser bakerst i beddet. De minner egentlig litt om våren. Blomsten tipper litt over, men jeg tror de skal være sånn. Den vanligste sorten heter Colchicum 'Water Lily' så det er sikkert den jeg har.

Siden jeg nå har vært den heldige eier av tidløs i nesten et helt år burde jeg være klar for å gi gode råd om hva den krever av stell. Neida, jeg vet ikke engang om den klarer en vinter til. Sist hadde vi veldig godt snødekke, hva den tåler av barfrost har jeg ingen ide om. Jeg pleier å ha en neve beinmel sammen med leca i plantehullet når jeg setter blomsterløk. Om jeg tok meg tid til det med tidløsen også kan jeg ikke huske. Den er plantet helt inntil hekken så det er godt med løvkompost der og mer enn nok skygge. Jeg planlegger å flytte den ene til et sted med mer sol, for å se om den trives enda bedre der.

Men, jeg planlegger igrunn så mye jeg da...

Stokkrose

Etter det jeg vet er stokkroser toårige. Det betyr at den lager en rosett første året og blomstrer året etter. På samme måte som revebjelle, eller balderbrå for den saks skyld.

Min stokkrose blomstret ikke andre året, ikke tredje heller. I oktober i fjor skrev jeg et indignert innlegg om det. Det finner du her . Den gangen trodde jeg at det var Alcea officinalis, men i år er jeg ikke sikker. Det er i alle fall ikke 'Chater's Double' for den skal være dobbel (big surprise) og jeg tror den er svart også. Altså dette er noe annet.

Kan det tenkes at det er legestokkrose, Althaea officinalis? Er det i så fall det samme som kattost? Jeg kan ikke for det, stokkrose høres bedre ut enn kattost. Jeg vet at bildet viser for liten del av planta til å kunne avgjøre spørsmålet, men min kjære Pentax er fortsatt på avveie så jeg får ikke tatt nye bilder. Dessuten er den så høy at jeg må ta med et ganske stort utsnitt av hagen for å få med alt. Et sånt bilde ville røpe litt mer enn jeg ønsker. Tålegrensen for ugress er nemlig blitt flyttet mange hakk dette året, uten at jeg ser noen grunn til å dokumentere det.

Blomstene er fine uansett hva de heter. Det hadde likevel vært morsomt å vite litt mer om den. Hvis det er kattost beskrives den noen steder som en staude. Er det stokkrose er den toårig, men min er beviselig fire år gammel. Da finnes det to alternativ enten er det en staude som har brukt litt tid på å bli stor nok til å blomstre, eller at den er en monokarp. Jeg fant en ordbok som oversetter det slik: Monokarp (gr. monos - en; karpos - frukt) - Plante som blomstrer bare en gang i sitt liv og deretter danner frukt og frø. Eksemplet på slike planter er bambus eller agave. Endel av Meconopsisene regnes også til den gruppen. Jeg har aldri hørt at hverken stokkroser eller kattost er monokarpe, men hva vet vel jeg om det.

Hvis vi nå får en riktig lang og varm høst kan jeg være så heldig at det blir modne frø. Ikke at jeg tror noe på det, men det er lov å håpe. Det som er helt sikkert er at nå gir jeg meg ikke. Det blir stokkroser på min såliste i mange år fremover. Stokkroser hører til på slike småbruk som mitt. Sånn er det med den saken.

For sen igjen

Da jeg plantet denne krukka var jeg rimelig fornøyd. Den var så fin at den hadde jeg bestemt meg for å ta bilde av og legge ut på bloggen min.

Det var helt til første regnværet kom. Gresset er Harehale Lagurus ovatus. Jeg fikk det av Maria som sa: "Denne må du bare ha." Jeg hadde ikke mot nok til å si at jeg liker igrunn ikke gress, og at på et småbruk ser det bare ut som om man har luket litt dårlig. Særlig fram til blomstene kommer. Jeg vet det ikke heter blomster, men kan bare ikke komme på hva det heter. Snerp kanskje? Ja, ja samme det, dere skjønner hva jeg mener.

Den andre planta fant jeg på komposthaugen. Det er Lamium av ett eller annet slag som var i en rimelig mislykket samplanting i fjor. Den viste seg å være herdig så det holdt. Denne sorten er i lime/lysgul. Den er veldig diskret og egner seg utmerket som bunndekke, eller utfylling i krukke.

Jeg var litt sent ute med å ta det der skrytebilde og da det første regnskyllet kom la harehale seg over på siden og ble der. Tilvekst kommer rett opp, og legger seg flatt ned bare det skyer over. Siden det neste år skal bli sol og varme hele sommeren igjennom har jeg tenkt å satse på denne kombinasjonen i en stor krukke. Da blir den så lekker at den fortjener et skrytebilde.

Alcea rosea

Hit men ikke lenger.

Jeg er ikke helt sikker på navnet, men jeg tror denne er sådd som Alcea rosea 'Charters doubel'. Det står i alle fall det på en av de gamle frøposene jeg har liggende. Den ble forkultivert, jeg er nesten helt sikker. Med seg ned i plantehullet fikk den en god niste av jord fra hønsegården. Det er romslig der den står, med vandrende skygge.

Den skal være toårig og første året satte den helt riktig en god rosett. Den overlevde vinteren og vokste seg stor, men rakk ikke å blomstre. Som endel andre toåringer gav den ikke opp sånn helt uten videre, den kom opp i år også. Det var altså tredje året. Den var blitt større og kraftigere enn i fjor, satte fine knopper som var veldig nære... men neida, den ble innhentet av frosten. Hit men ikke lenger, i år igjen.

Fritillaria pontica

Hvis jeg er litt heldig har jeg handlet meg en Fritillaria pontica.

I følge denne websiden kommer denne arten fra Balkan. Den skal være lett å dyrke. Bare den får godt med sol, fuktig vår og tørr sommer samt dyp næringsrik jord.

Bildet under til venstre skal vise forskjellen på frisk og råtten løk. For å være ærlig synes jeg mine (til høyre) ser ut som mellomtingen mellom frisk og råten løk.

Det var ingen myke flekker, bare brune og tørre. Løk som selges skal kanskje være tørr for å tåle transport, men jeg er litt nervøs.

Ja, ja vi får se. Den er nå plassert så godt det lar seg gjøre. Blir det en sommer som den vi har hatt i år kan det nok spøke for den tørre sommeren.
Bildene til venstre og på toppen er lånt fra Ians Bulb Log hos Scottish Rock Garden.

Leptinella minor

Aller øverst på min aller første ønskeliste sto Leptinella minor. Eller Cotula minor som den het dengang. (I mitt hode vil den nok alltid hete Cotula, og det ser jeg at den gjør i Wikipedia også.)

Jeg hadde lest om den i Grethe Vembyes bok "Stauder". Der ble den presentert blant steinbedsplantene. Opplysningen som trigget meg var: "Den tåler til en vis grad at blive trådt på".


Planten har blomster, men jeg har aldri sett dem, langt mindre savnet dem. Her er det bladverket som fenger. Det legger trøstig ut på vandring mellom hellene. Hvis den får plass blir den et perfekt bunndekke. Den tåler tørke og sol, det får den hos meg, men det skulle ikke forundre meg om den også trives i skygge og fuktig jord. Den formeres enkelt ved å rive av en del av rotklumpen.

Min fant jeg på høstsalg hos Plantasjen. Den sto gjemt mellom andre stauder og hadde det ikke vært for at jeg visste hva det var ville jeg også trodd at planta var død og grodd over med mose.

Tulipa tarda

Min svigerfar mener at dette er nordeuropas dårligst plasserte tulipan. Den blomstrer under benken på vår hellelagte uteplass. Det er en botanisk tulipan, en Tulipa tarda. Jeg har latt meg fortelle at den kommer fra Kazakhstan eller der omkring og at de der har tørre og varme sommere. Det tørreste og varmeste stedet jeg kan komme på er under benken inntil husveggen.

Der har den stått i mange år. Det har sakte men sikkert blitt fler også. Helt til for noen år siden. Jeg hadde tenkt å dele tua og finne andre "Tørre, varme" plasser til den. Det året må det ha vært ekstremt mye mus, eller ekstremt lite musemat å fremskaffe. Løkene lignet godteposer etter kinobesøk. Det må ha vært noen få små igjen under hellene, for nå kommer det nye blomster.

Blomstene ligner nesten på et speilegg, gult i midten og hvit ytterst på kronbladene. Jeg har sett andre beskrive den som smørgul, vel jeg vet ikke, blomstene åpner seg bare i sol, og det gjør ikke noe. Utsiden er fin den også, nesten bronsefarget. Tulipa tarda er ganske lav, 15 cm kanskje, og den blomstrer tidligere enn de andre tulipanene jeg har.

Og hekken vokste kjempehøy

Vi flyttet hit til småbruket vårt etter å ha bodd på byggefelt. Det jeg visste om hage var at innsynsskjerming var viktig for trivsel. Det var første prioritet. Det og trær som vokser seint. Vi plantet en søtmispelhekk, og med all plassen vi nå hadde til rådighet kunne vi koste på oss å la den vokse fritt.

Junisøtmispel, Amelanchier spicata er en fin hekkplante og jeg angrer ikke på valget. Den har hvite blomster om våren, blå bær som småfuglene elsker, nydelige høstfarger og den vokser fort. Hos oss tar den kveldssola og er til irritasjon. Jeg hadde ikke tenkt på at hekken kunne bli 3 meter + . Det mest irriterende er at den er så fin, ellers hadde jeg bare tatt den ned og plantet noe annet. En frittvoksende hekk skal tynnes ved rota og slett ikke klippes "midt på". Det har vi lært "the hard way". I år har jeg gått drastisk tilverks, jeg har rett og slett tatt ut litt mer enn halvparten av greinene. Alternativet har vært vurdert, i flere år, og blitt forkastet. Nå håper jeg at det skal bli nok småskudd til at jeg kan ta ut flere store greiner neste år og på den måten holde den i den høyden jeg ønsker.

Pulmonaria angustifolia

Som fersk hageeier ble jeg invitert på besøk til en hagelagsveteran. Før vi gikk ut i hagen tok hun med seg spade og en pappeske. ”Denne må du ha, og denne må du ha.” Jeg var lykkelig som en lottomillionær da jeg dro hjem. En av ”kan ikke leve uten” plantene var Pulmonaria angustifolia. Fetteren P. saccarta hadde hvite prikker på bladene, men døde da vi flyttet hit.

Lungeurt ble, big surprise, brukt som medisin mot luftveis sykdommer. Den vokser naturlig i store deler av Europa og er herdig til H7. Den blir anbefalt for fuktige områder med mullrik jord, men hos meg vokser den under et lerketre. Der er det skygge og riktig tørr sandjord. Den blir ca 30 cm høy og sprer seg sakte. Jeg har ikke funnet frøplanter, men det kan skyldes at jeg ikke har sett etter dem.

Blomsten er først rosa og går så over til blått. Jeg prøver hver vår å ta den inn i vase, men da visner den med en gang. Fargen ville passe perfekt til påskeliljer og de blomstrer samtidig. Resten av sommeren er den en grønn markdekker med smale grønne blader som ikke roper spesielt høyt. Kanskje er det derfor jeg blir så overrasket når den plutselig står i blomst på den tiden av året jeg trenger det mest.

Crocus chrysanthus "Cream Beauty"

Det måtte photo finish til for å få en vinner av "Årets første blomstrer"...og vinneren er ta-da: "Trofaste frøken Crocus ".

Hederlig omtale gis til "Snøklokkene" og "Julerosene" som begge kjempet helt til siste slutt. En soldag til nå, så kommer de også i mål.

Bildet er tatt 4. april, så husker jeg det når neste års vinner skal kåres. Ellers er det å si om disse krokusene at jeg har hatt dem lenge, så lenge at det var før jeg ble nøye med å notere navn. Jeg tror det dreier seg om "Cream Beauty" men sikker er jeg slett ikke. I så fall er det en C. chrysanthus. Den sprer seg villig og det komiske er at jeg flyttet den i høst, trodde jeg. Disse hadde lurt seg bort under en Cotoneaster dammeri, og der skal de få stå siden det nå er bevist at dette er det første stedet i hagen som får fram blomster.

Julerose

Julerose er en av mine mange favoritter. Den første jeg fikk tak i døde etter bare et par år. Den hadde nok ikke den beste plassering stakkars. Den gjorde så godt den kunne, stående til knes i vann og is hele vinteren. Noen år etter at den var borte for godt, oppdaget jeg noe "ugress" inni hekken. Naturen er så viselig laget at mor plasserte barna sine på et levelig sted. Godt drenert og skyggefullt. Egentlig er det vel løvkompost den vokser i når jeg tenker meg om.

Denne kjøpte jeg hos Gartner Olsen. Den ble satt i en større potte slik at jeg fikk tid på meg til å finne det beste stedet i hagen for den. Vel, det beste stedet fant jeg ikke og når høsten kom fikk den lurt en tå inn i drivhuset. Hvis vi får noen milde dager utover vinteren kan det hende den kan gjøre nytte som trappeblomst.