torsdag 29. oktober 2009

7 ting om min hage

Utfordring fra Sigrid: Skriv 7 ting om deg selv. Siden dette er en blogg om min hage på mitt småbruk velger jeg å oversette deg selv til din hage.

1. Småbruket er minst hundre år.Vi flyttet hit for 15 år siden.
2. Eiendommen er 11 mål, og hagen er så stor som jeg vil.
3. Jorda her består av sand, sand og sand.
4. Det som gror best her er kveke.
5. Vi har lært at vann renner ned, og at trær vokser både oppover og utover.
6. Kjøkkenhagen var en suksess, vi har gulrøtter og poteter fram til neste århundre.
7. I går fikk vi et traktorlass med sauetalle. Yes!

mandag 26. oktober 2009

Alcea rosea

Hit men ikke lenger.

Jeg er ikke helt sikker på navnet, men jeg tror denne er sådd som Alcea rosea 'Charters doubel'. Det står i alle fall det på en av de gamle frøposene jeg har liggende. Den ble forkultivert, jeg er nesten helt sikker. Med seg ned i plantehullet fikk den en god niste av jord fra hønsegården. Det er romslig der den står, med vandrende skygge.

Den skal være toårig og første året satte den helt riktig en god rosett. Den overlevde vinteren og vokste seg stor, men rakk ikke å blomstre. Som endel andre toåringer gav den ikke opp sånn helt uten videre, den kom opp i år også. Det var altså tredje året. Den var blitt større og kraftigere enn i fjor, satte fine knopper som var veldig nære... men neida, den ble innhentet av frosten. Hit men ikke lenger, i år igjen.

torsdag 15. oktober 2009

Frøknene tatt på fersken

Moseplassen har fotokonkurranse, og temaet var høst. Mitt bidrag er "Frøknene tatt på fersken". Her høster de jordskokk, og selv om høner har bare en bitte liten hjerne, har jeg dem mistenkt for å vite at dette ikke er lov.

Vi har høner. På godt og vondt. For det meste på godt. Det gir
litt liv på gården, de er sosiale og vi kan hente ferske egg. Men regnestykket fôr+vinterstrøm+matrialer til hønsehus/-gård=verdens dyreste egg. I tillegg bråker hanen noe hinsides all fornuft og til alle døgnets tider. Han prøver å holde orden på hønene sine, men når de sloss om reirplass må han gi tapt, og da hyler han som besatt. Han er invitert til neste grillfest. Han blir faktisk hovedgjest.

Høner liker charterreiser. Skulle døra bli stående på gløtt et sekund eller så er de ute på tur, alle sammen. De flakser av gårde i samlet flokk. Hvem sa at høner ikke flyr? De tar rennafart; ut på oppdagelses reise. Det burde de få lov til mener husets
høneeier. Kompromisset er at han passer dem. For høner graver. De er rett og slett riktig gode fresere. Kunne man enda fått dem til å frese der det var behov. I hønsegården finnes ikke en grønn spire. Alt som kan spises går ned på høykant. Hønsefor er bare tilleggskost, og det kan jeg da godt forstå, så kjedelig som det er.

Hønsegjeteren glemmer seg bort av og til. Det er ikke vanskelig å avsløre. Den nyplantede buksbomhekken er rimelig amputert og jeg har gitt opp hele prosjektet. Da jeg fant de nye staudene på plenen med røttene i været, sa jeg helt stopp. Men så er de så lykkelige når de får dra på ferie og jeg lar meg overtale av ”En liten tur går vel bra”. Kjøkkenhagen har mye god ”hønemat” på menyen og de går ofte på gourmet restaurant. Salaten forsvant mens ”gjeteren” var en snartur på do.

Siden vi har hane får hønene av og til lov å ruge ut kyllinger.
Det er nesten det beste med å ha høner. Det er så spennende å følge livets under på nært hold. Høna ligger der, og ligger der og så en dag etter tre uker piper det inne i egget. Vi måtte smile litt da 15-åringen vår for en stund siden kom løpende og glad og lykkelig forkynte: ”Nå skal jeg bli pappa igjen.” Hvis vi løfter for tidlig på høna slipper det inn kald og tørr luft og det kan være nok til at kyllingene ikke kommer seg ut av egget. Det gjelder å ha tålmodighet. Etter et døgn titter de ut mellom fjærene til høna. Da er de supersøte, og både høner og høneeier blir tilgitt alle hagens ødeleggelser.



onsdag 14. oktober 2009

Corydalis

I en sørvendt solvegg har jeg en ukjent Corydalis stående. Den fikk jeg på et loppemarked for mange år siden. Det er en effektiv liten dame. Hun blomstrer, setter frø og visner ned fortere enn jeg får snudd meg. Et år trodde jeg den var gått ut, for jeg hadde ikke sett den hele våren. Eller kanskje jeg hadde flyttet den? Det hadde jeg tenkt å gjøre, men hvor i all verden hadde jeg flyttet den til? Året etter blomstret den i vildens sky der den alltid har stått. Så hvis du ikke passer på kan du rett og slett gå glipp av den.

Nå har jeg hatt Corydalis buschii på min ønskeliste en stund. Helt siden jeg leste om den i bloggen "An Iowa Garden" Bloggen er dessverre lagt ned, men der var det mange fristelser.






Corydalis solida leste jeg om hos Ian Young i Scottish Rock Garden. Dette bildet er hentet fra 14. mars 2007. Han skriver inspirerende og godt. Det er verdt å lese selv om mange av plantene er umulig å få tak i, for ikke å snakke om å få til å blomstre.





Via fellesimporten på HageGal fikk jeg fatt i begge to. Det er bare såvidt jeg tror på det, men disse knollene får altså tilnærmet like blomster. Skålen til venstre skal vise Corydalis buschii og til høyre Corydalis solida "Beth Evans". Den ene var tre ganger så dyr også.

De to øverste bildene er lånt på de respektive blogsidene. Jeg håper forfatterene tilgir. Av naturlige årsaker har jeg ingen slike bilder selv ennå.

lørdag 10. oktober 2009

Vinterlagring

Med høsten kommer det et nytt arbeidstempo over meg. Det er nesten som å skifte gir. På våren og sommeren skal alt gjøres nøye og skikkelig. Når høsten kommer blir det mer "nå eller aldri". Det går i en rasende fart med enkle løsninger og kjappe valg som resultat.

Høsten 2006 var jeg godt fornøyd med at jeg hadde ordnet meg med kurver og lagt løv over pottene mine. Det ble ikke noen suksess likevel:



Jeg tror ingenting overlevde i babybedet det året. Etter det jeg kan se var det ingen store verdier som gikk tapt heller, men man trenger liksom ikke gjøre samme feilen mange år på rad.



I år håper jeg at det skal bli litt hyggeligere å finne igjen overvintrede potter.

Etter anvisning fra Anders på Grimstad planteskole har jeg veltet pottene. Han sa at det alltid legger seg is nederst i pottene og det tetter hullene. Da drukner (eller råtner) plantene ved første regnvær. Jeg stoler på at han vet hva han snakker om. Jeg har plassert pottene i en nordvendt helling i skyggen av drivhuset. Avisene er der for å holde ugresset borte. Oppå dem har jeg lagt ut noen greiner på kryss og tvers slik at det kommer luft under pottene. Tanken nå er å legge litt granbar over pottene, og så løv/halm, hvis ikke snøen kommer meg i forkjøpet da. Den gjør gjerne det.

torsdag 8. oktober 2009

Magnolia sieboldii

Jeg plantet Magnolia sieboldii sent på høsten 2007. Den står i lett, vandrende skygge ( iallefall etter kl.12) og er godt skjermet mot vind fra nord. Etter å ha lest om Magnolia til øyet ble stort og vått, kom jeg fram til at den skal ha sur jord. Det gjelder visstnok ikke for alle Magnolia, derom strides de lærde og da tipper jeg at det ikke er så nøye.

Vanligvis er den et vakkert tre. Jeg så en i Göteborgs botaniske hage og ble litt betenkt over min plassering. Der måtte man legge hodet bakover for å se toppen. Hos meg kan den ikke kalles tre, den er en busk og hvis den har tenkt å vokse like sakte de neste årene, kan den stå der så lenge jeg lever.

Bladene er lyse grønne, og den får kobberfarget høstfarge når frosten kommer. Bladene som skal komme neste år synes helt tydelig og ser skremmende ubeskyttet ut. Den står rett ved inngangsdøra, og jeg går og kikker på den ganske ofte. Her om dagen så jeg nettopp det jeg har ventet på:

EN KNOPP!

Jeg har sjekket, tro meg, men det er bare en. Den ser ensom og frossen ut. Min første tanke var at jeg burde ta den inn og varme den, eller pakke den inn i noe varmt, eller... Knoppen er hårete og jeg har hørt om blomstrende Magnolia selv her på Eidsvoll. Godt at det snart er vår.

mandag 5. oktober 2009

Om tyngdekraft

Tyngdekraften virker slik at masse trekkes mot jordens overflate. Det er vi glade for i de aller fleste tilfeller. Noen av oss har vel ment at rumper og pupper burde vært unntatt, men ellers er det greit nok. Virkningen kan av og til sees ganske tydelig i hagen også. Her er bilde av min Sedum tatt i fjor høst. På dette tidspunktet var det for sent å tenke på oppbinding. Det burde jeg ha tenkt på før, lenge før.


I år gjorde jeg det. Jeg tenkte på oppbinding, og ikke nok med det. Jeg gjorde noe med det også. En formiddag utfoldet jeg meg med pinner, saks og tråd. Etter noen mislykkede forsøk (jeg nekter å svare på hvor mange) hadde jeg slags stativ.


Dette drev jeg på med i mai, og stativet passet planta akkurat. Nå er det oktober, og stativet viser seg å være i minste laget. Likevel må jeg si at det ble bedre. Kanskje jeg skal binde opp gladiolene neste år? De blomstret overdådig, og jeg håper meitemarkene var glad for det. Det var nemlig ingen andre som kunne se det.


torsdag 1. oktober 2009

Her bor jeg



Da jeg startet å blogge for et år siden var jeg veldig bevisst på hva jeg ville med bloggen. Denne skulle handle om småbruket vårt og hagen her, ingenting annet. Målet har vært å skrive personlig, men ikke avslørende. Jeg har ikke skiftet mening, men det nye toppbildet repesenterer en dreing, både på den ene og andre måten.

Her bor altså jeg. Alt på bildet er vårt, og skogen ser riktig imponerende ut. Synd den ikke er det i virkeligheten. Det jeg ikke helt forstår er at drivhuset kommer så dårlig fram. Det er det viktigste i hagen min. Med litt godvilje kan du se det som en hvit flekk foran uthuset. I uthuset bor det en hønseflokk. Jeg husker ikke hvor mange, bare at det er en mindre enn i går. Vi grillet...Ellers er låven, med den spennende kjelleren helt til venstre og garasje helt til høyre. Bak løvskogen, og foran granskogen går nyvegen. Den ble bygget av norske fanger under krigen. Etter krigen måtte tyske fanger bygge. Hvem som gjorde ferdig vet jeg ikke, jeg vet bare at stedets ungdom gjerne tester sine biler, for vegen er rett og fin akkurat her.