søndag 31. oktober 2010

Filleroser

Da jeg vokste opp hadde naboene fortsatt tid til å slå av en prat over hagegjerdet, og det gjorde de på godt og vondt. Vår hage var en brukshage. Den kunne knapt kalles hage når jeg tenker meg om. Med litt velvilje kunne den kalles en grønn flekk. Vi hadde en utgammel syrin og tre ripsbusker. Buskene var til de grader skamfert av gal beskjæring. Den ansvarlige har fått høre det, og det kommer til å henge ved resten av livet.

Det fine med å ikke ha fin hage var at det ikke var noe vi kunne ødelegge. Vi fikk spa og leke hvor vi ville. Et år fikk vi lov å så ringblomster. Det må ha vært dyre frø for jeg husker at mamma sukket over hvor få det var i posen og at det ville være billigere hvis de laget posene uten bilder på.

Ringblomstene ble fine. Så fine at naboen kom og ga komplimenter. Som barn trodde jeg det var kompliment, nå vet jeg bedre. Hun sa at de var veldig fine og at hun kalte dem "Filleroser" for de var nesten like fine som roser. Hvor fine roser hun hadde vet jeg ikke. De hadde så fin hage at vi ikke fikk leke der. Sønnen hennes lekte heller hos oss.

torsdag 28. oktober 2010

På utstilling

Jeg har sagt det før og jeg sier det gjerne igjen; jeg elsker drivhuset mitt.

Jeg fikk det i gave da jeg hadde "rund bursdag", og det er den beste gaven jeg noen sinne har fått. Det var da jeg forsto at lykke kan kjøpes for penger. Det første jeg plasserte der inne var solsenga mi, og den har ikke vært ute derfra siden.

Drivhuset forlenger sommeren eller forkorter vinteren, alt etter hvordan man ser på det. På en solskinnsdag er det +25 på innsiden selv når det er -15 på utsiden. Det blir sydentur i ekspressfart for meg.

Vinterstid setter jeg opp et telt av tykk bobleplast inne i drivhuset. Der holder jeg det frostfritt slik at jeg kan overvintre fuchsia, pelargonia og andre sære planter. Solsenga blir litt på utstilling da, og det er litt flaut. Det får det heller være. Å sove middagshvil med sola midt i fjeset er nemlig det beste jeg vet.

tirsdag 26. oktober 2010

Stemor

Denne kjøpte jeg på plantasjen til påske. Den fungerte som trappeblomst sammen med påskeliljer og eføy. Blomster om våren er mye morro for lite penger. Etter en stund ble påskeliljene byttet ut og Alstroemeria overtok staffetpinnen. Inkalilje er forsåvidt fin, men det må den nok finne seg i å være hos andre. Derfor ble krukka flyttet og det ble samtidig slutt på å knipe stemoren tilbake. Jeg tenkte egentlig at den hadde gjort sitt.

Nå som jeg driver og rydder opp ser jeg at den forsatt blomstrer og har godt med knopper. Den er blitt pottet om og satt frostfritt i drivhuset.

Men hvor lenge kan en Viola cornuta egentlig forventes å blomstre?

lørdag 23. oktober 2010

Semesteroppgave

Å gå på skole er gøy. Sett bort fra semesteroppgavene. Det er bare en ting som er værre enn semesteroppgave og det er eksamen. Vel, det er ikke eksamenstid ennå, og semesteroppgaven skal ikke leveres før uke 9, men jeg benytter enhver anledning til å ta sorger på forskudd.

Oppgaven lyder som følger: HAGEKUNSTENS HISTORIE Du skal velge et tema ifra den eldste delen av hagekunsten dvs. fra oldtid, antikken eller middelalder. Det kan være et spesielt anlegg, et tema innen plantebruk eller materialbruk, det kan være hage i forhold til arkitektur eller billedkunst.

Greit nok egentlig, det er bare å velge. Domkirkeodden er selvfølgelig et nærliggende valg, men litt opplagt og oppbrukt liksom. Kirkeruinene på Hovedøya, eller Akershusfestning er mulig. Hvorfor ikke ta noe mer orginalt, som Kirkeruinene i Nes, de er fra middelalderen. Jeg var innom biblioteket og hentet bakgrunnsstoff om dem, da jeg kom på at Eidsvoll kirke også var fra middelalderen. Den ble satt opp av Olav den Hellige faktisk. Han ville nemlig ha ei skikkelig kirke å gå i når han skulle på Eidsivatinget.

Det er egentlig ikke så mye mer å mase med. Finn fram kilde matriale om Eidsvoll kirke og vri ut en semesteroppgave. Er jeg litt kjapp kan jeg ta noen bilder uten snø også. Problemet ligger i linken til hage. Det finnes ingenting som minner om hage som kan knyttes til middelalderen der. Det finnes ingenting som kan kalles hage der i det hele tatt. De to tujaene ved inngangen kaller jeg ikke hage.

Jeg har vært innom ideen å skrive om pilgrimsleden. I middelalderen gikk folk som skulle til Nidaros forbi huset her. Huset vårt var vel ikke bygd i middelalderen når jeg tenker meg om, og på gården her er det bare jeg som kan kalles middelaldersk.

Siden jeg er oppvokst i Skien hadde det vært skrekkelig morsomt å skrive om Gimsøy kloster (uttales Jemse) Det ble bygd av Dag Eilivson i 1150. Det er bygd industri (Union) der klostret lå og massene ble skiftet ut. Det finnes ikke en stein igjen som kan tenkes å komme fra et av Norges rikeste kloster. Den gode Dag var en reiseglad mann. Han hadde vært med Sigurd Jorsalsfare både hit og dit. Han hadde kjøpt med en relikvie hjem også, sansynligvis trodde han at det var ei flis av Jesu kors han eide. Har man relikvie, må man ha en krypt til den kan vite. Kryptkirken på Bratsberg er en av tre (eller fire) i Norge og den eneste hvor krypten er bevart. Jeg kan ta en tur til mamma og pappa, det er enklere og billigere enn det andre forslaget jeg hadde. Jeg mente nemlig at det var tvingende nødvendig å reise til Irland for å finne en klosterhage å skrive om. Dag Eilivsson hadde vært med Magnus Berrføtt til Vesterøyene. Der er det sikkert mye mer å hente om klosterhager, også kunne jeg knytte det hele pent sammen til en semesteroppgave.

Sett bort fra at et prosjekt som det krever en hovedoppgave og ikke en semesteroppgave på 2-4 sider. Da var jeg igrunn tilbake til start. Kanskje jeg heller skal skrive om plantene munkene hadde med seg til Norge. Skvallerkål kan jeg ganske mye om...


torsdag 21. oktober 2010

Colchicum 'Water Lily'

En høst for mange år siden forsøkte jeg meg med tidløs. Den kunne ligge i vinduskarmen og blomstre uten vann og jord. Det var det det sto i reklamekatalogen og jeg trodde på det. Det var forsåvidt sant også, men så døde den selvfølgelig med en gang den var ferdig med å blomstre.

Tidløs, og høstblomstrende krokus, er ikke så vanlige, ikke her omkring i alle fall. Det skyldes både at de har vært vanskelige å få tak i og at vinteren ofte kommer litt brått på hos oss.

I fjor høst fikk jeg en neve med tidløs av en oppgitt butikkeier. Ingen kjøpte dem, og ikke blomstra de heller, bare tull hele greia. Jeg grov dem ned og siden høsten i fjor var lang og varm rakk to av dem å rote seg. Jeg har lest at bladverket som kommer om våren ikke er pent, men det var da ikke ille heller. Og nå står de der og lyser bakerst i beddet. De minner egentlig litt om våren. Blomsten tipper litt over, men jeg tror de skal være sånn. Den vanligste sorten heter Colchicum 'Water Lily' så det er sikkert den jeg har.

Siden jeg nå har vært den heldige eier av tidløs i nesten et helt år burde jeg være klar for å gi gode råd om hva den krever av stell. Neida, jeg vet ikke engang om den klarer en vinter til. Sist hadde vi veldig godt snødekke, hva den tåler av barfrost har jeg ingen ide om. Jeg pleier å ha en neve beinmel sammen med leca i plantehullet når jeg setter blomsterløk. Om jeg tok meg tid til det med tidløsen også kan jeg ikke huske. Den er plantet helt inntil hekken så det er godt med løvkompost der og mer enn nok skygge. Jeg planlegger å flytte den ene til et sted med mer sol, for å se om den trives enda bedre der.

Men, jeg planlegger igrunn så mye jeg da...

søndag 17. oktober 2010

Tegning

Faget "Hageplanlegging" var min hoved motivasjonen for å gå løs på mer utdanning. En viktig del av planleggingen går ut på å tegne og tegning har aldri vært min sterke side. Å si at min tegneopplæring var mangelfull er et understatement. Den var nærmere fraværende. Læreren vår var snill så hun ga som regel etter for "Kan vi tegne hva vi vil?" Så satt jeg der og kjempet med det blanke arket. Vi fikk bare ett.

Læreren på Vea er snill nok, men her får vi ikke tegne hva vi vil. "Ut med dere og kom tilbake med skisser av minst tre trær." Oppgaven i seg selv var skremmende nok. Det var godt at jeg ikke visste at de skulle henges opp på tavla.

Jeg var i utgangspunktet ganske fornøyd med tegningene mine, de to jeg rakk. De så ut som trær, det ene var en gran og det andre en bjørk. Det var helt til de kom på tavla. Jeg hadde tegnet så svakt at de ble nesten borte og alle de andre tegningene var av en sånn kvalitet at jeg ønsket mine skulle bli helt borte. Jeg vet at læreren vår kommenterte alle tegningene, og at hun en stund så på meg når hun snakket. Hva hun sa? Det hørte jeg ikke, det får være måte på hvor mye man skal klare med på en dag.

tirsdag 12. oktober 2010

En verdensmester

Vea er kjent for sin blomsterdekoratørlinje. En av de tidligere elevene har til og med blitt verdensmester. I kveld hadde han demonstrasjon her.

Så nærme en verdensmester har jeg aldri vært før. Ved siden av å være verdensmester var mannen underholdene også, til tider riktig morsom. Han hadde et viktig poeng hva inspirasjon angår. Det kommer ikke av seg selv, det krever hardt arbeid og disiplin.

Når det gjelder farger til jul, skjønte jeg såpass at gull er ut, rødt har vært ut lenge og at det nå er blå jul som gjelder. Så langt jeg kunne se var alt "stæsj" av sølv. Ja, ja det blir vel jul uansett tenker jeg og heldigvis lever jeg ikke av å følge motene.

Vinterdendrologi

Jeg trodde om meg selv at jeg kjente mange planter, og at jeg kunne navn på mange av dem også. Nå er jeg ikke helt sikker lenger.

Vår kjære Ada hentet inn trær og busker fra pensumlista vår. (Ja, ja ikke hele trær, bare greiner.) Tror du ikke hun lekte Kong Vinter og tryllet bort alt høstløvet på dem. Det var ingenting annet enn tørre kvister igjen og de skulle vi kunne finne navn på. Vi har fått en "nøkkel" som skal hjelpe oss på veien.

På samme måte som i Lids flora skal vi svare på et spørsmål som leder oss videre til neste. Første spørsmål er greit nok; Har kvisten torner? Gå til side 25. Så blir spørsmålene mer og mer infløkte. Har kvist og knopp skjoldhår? Jeg har stirret inn i lupen i flere timer i dag, men neimen om jeg kan kjenne igjen et skjoldhår. Ikke om det viftet med rødt flagg engang.

Jeg kom fram til riktig plante - en gang. På alle de andre satte jeg meg fast og måtte bruke fasiten. Kanskje jeg burde øve litt før vi skal ha prøve? Etter det jeg kan se er det to måter å gjøre det på. A: Jeg kan lære meg å bruke nøkkelen, eller B: Jeg kan pugge alle plantene på pensumlista slik at jeg uten videre kjenner dem igjen også om vinteren.

Hm - livet byr på mange vanskelige valg...

søndag 10. oktober 2010

Trapp II

I går kveld trodde jeg at det nå bare var smakk-smakk, og så var trappa ferdig. På formiddagen i dag stakk jeg hodet ut for å komme med begeistrede tilrop. Det har jeg etterhvert funnet ut at er av betydning, særlig for eventuelle endringsforslag jeg skulle komme med.

Endringer ja. Høvdingen går ikke i gang med å bygge trapp uten å ha gjort research. Han har sjekket både med ingeniørvennen og arkitektkolleaga. Trapper skal bygges med formelen 2xhøyde+inntrinn=63cm. Hos oss blir det da et opptrinn på 15 cm og inntrinn på 33 cm. Trappa kommer til å bli stor. Jeg prøvde meg forsiktig med at "Vi venner oss nok til det." Og så glapp selvfølgelig idiotspørsmålet ut av munnen min lenge før jeg rakk å tenke. Må det virkelig være så dype inntrinn? Så var det fram med tommestokk og arbeidstegninger igjen. Det kjentes nesten som å rykke tilbake til start. Mitt premieargument var at huset ikke følger noen standarder av noe slag og en standard trapp vil se ut som en kloss. Det er forskjell på "trapp-med-hus" og "hus-med-trapp".

Høvdingen har snekret i hele dag. Godt vi ikke bor på byggefelt, det er søndag. Jeg serverte nybakt brød i drivhuset og har prøvd å hjelpe og oppmuntre så godt jeg kan. Det må ha virket, for han plystret da han kom inn. Se her så langt han har kommet:For dem som har interesse av det, han måtte kappe alle disse bjelkene på nytt, med det resultat at trappa ble 12 cm mindre alle veier.

Spenninga nå ligger i hvor lang tid det tar før han får lagt på trinnene slik at trappa kan brukes. Jeg var uten kjøkken i 4 mnd en gang fordi jeg hadde for mange endringsforslag underveis. En manglende trapp er da en bagatell. Nå skal jeg forresten på Vea en uke og da får han arbeidsro. Du skal se at det hjelper.

lørdag 9. oktober 2010

Trapp



Vi har en gammel trapp. Eller, vi hadde en gammel trapp er nok riktigere å si. Den var laget av gamle matrialer, lafterester fra da vi laget ny døråpning. Den gangen måtte høvdingen bruke motorsag innendørs. Vi sier ikke mer, annet enn at vi alle håper det ikke skjer igjen.






Nå var trinnene utslitt, særlig det midterste. Jeg var klar over at vi rett og slett måtte ha ny trapp, men nå? Denne uka mener du? Jada, jeg kjøper prefabrikerte trappevanger og smakk smakk så har du ny trapp på søndag.

Trappa vi hadde var grei nok, men jeg synes den var litt bratt, og så ønsket meg litt mer plass til å sette krukker og pynt på. Siden jeg ikke vet fram og bak på en hammer er det lett nok å foreslå andre løsninger.



Hvis trinna liksom svinger seg derfra til dit... Eller; kan du ikke heller lage den på skrå den veien der? Vi gikk ut og målte. Vi la ut bordabiter som viste hvordan det skulle bli. Mine forslag ble avvist som: for store, ikke gjennomførbare eller for kompliserte. Nei, forresten det er komplisert, men jeg greier det nok, det tar bare litt lengre tid. Det er sånn han er, høvdingen, når jeg bare bruker de riktige argumentene.




Altså, vi var enige, han handlet matrialer og rev den gamle trappa. Nå er det ingen vei tilbake. Fredagskvelden brukte han på å lage seg en arbeidstegning. Nei, jeg mener arbeidstegninger. Det var noe som ikke ble riktig. Hvorfor blir ikke trinnene på hjørnet like dype som de andre? Vi startet på ny frisk over morgenkaffen, til og med husets yngste kom og demonstrerte hvordan en vinkel skal deles korrekt. Hadde vi bare sett på kaffeglassene vi drakk av, ville alt gått som en lek. De hadde nøyaktig samme fasong som vi (eh-jeg) ønsket på trappehjørnet.



To be continued

mandag 4. oktober 2010

Kjøkkenhagen i oktober

Bare for å si det først; kajakken i forgrunnen har ingenting med hverken meg eller min kjøkkenhage å gjøre.

Hovedaktiviteten hos oss er som hos de fleste andre," redde det som reddes kan". Det aller meste av avlingen er heldigvis i hus, eller solgt. I går tok jeg opp siste rest av potetene. På det stykket vi har hatt "Troll", er det troll (i form av jordrotter) i bakken. Det er så frustrerende at store deler av avlinga må kasseres. Hadde de enda spist opp, men neida, en bit på hver potet ser ut til å være bordskikk der i huset. Den siste raden var totalt underminert. "Odin" ble dyrket på et annet stykke og dit har rottene ikke funnet veien, ikke ennå i alle fall. Selv om jeg klager på både jordrotter og kjølmark (jada, de er her i år også) så må jeg innrømme at vi har poteter nok. 35 kg settepotet er i overkant mye hvis vi bare skal dyrke til oss selv. Blir det hungersnød i vinter er det ikke vi som dør først.

Det ble helt greit med gulrøtter også. Nå er alle tatt opp og lagt i kjelleren. To hele fiskekasser med våt sand i bunnen og mose på toppen. Det fungerte bra i fjor. Jeg er litt spent på hvor lenge 35 kg gulrøtter varer. Vi blir ikke helt enige om hvor mye vi la ned sist høst, bare at det ble for lite. Menyen hos oss ble brått endret etter at vi gikk over til kjøperøtter, de smakte bare ikke.

Kålrotavlingen blir også helt grei. Jeg har bestemt meg for å lagre dem på samme måte som gulrøttene. Vi har aldri hatt kålrot før og jeg er litt spent på om vi kommer til å bruke dem. De smaker som kålrot skal i alle fall.

Purren ble jeg litt skuffet over. Jeg tipper at det var for kaldt da jeg plantet ut, for den delte seg og laget flere små fra samme løkkake. Det ble ingen skikkelig store, men de smaker greit selv om de er små. Jeg kan trygt så mye mer purre neste år.

Jeg savner kepaløk. Så fort vi kommer over nyttår skal jeg bestille setteløk og jeg skal sørge for å ha den i hus lenge før noen begynner å tenke på lønnsoppgjør og streik. Så er det sagt.

Gresskarene er den store vinneren. Vi har allerede solgt 4 stykker og jeg blir målløs over hvor mye folk betaler for dem. Det er så jeg skammer meg når jeg tar imot pengene.

Spinaten har selvsådd seg. Jeg har hørt at den tåler ganske lave temperaturer så det blir litt spennende å se. Hønene mente på at de kunne spises allerede, så vi har måttet gjerde inne spinatfeltet.