Grønnsakene mine

Stuebordet vårt er fullt nå. Det har det igrunn vært en stund. Det står brett med planter både i vinduskarmene og på gulvet også. Heldigvis er det meldt mildt framover, så nå skal de største flyttes ut i drivhuset.








I år, som alle andre år, har jeg sådd for mye tomater. Jeg har pottet opp de jeg skal ha. Tanken var at jeg skulle kaste resten. Jeg vet at jeg ikke har plass til dem, men det kunne jo hende at... Resultatet ser du her. Disse er sådd samme dag, har hatt samme forhold både med lys og vann. Pottestørrelse har noe å si. Nå skal jeg kaste de jeg ikke har plass til.






Her har jeg sådd purre. Bildet er tatt for en ukes tid siden. De står i en isoporkasse. Det er et lag lecakuler i bunnen, og god veksttorv oppå. Over frøene har jeg strødd et lag vermiculitt. I år har jeg forsøkt med på å så tynt. Jeg trenger kanskje ikke si hva jeg gjorde i fjor?

Timing er alt når det gjelder purre. I fjor hadde jeg to kasser, sådd med et par ukers mellomrom. De som var sådd sist var for små til å kunne plantes ut de dagene været egnet seg. Det må være overskyet og helst regn, ellers visner de. Det ble sol. Noen som husker det?  Resultatet var at de ble stående for lenge i isoporkassen. Så kom det regn, det husker alle. Det ble kaldt, og den purren som ikke hadde etablert seg, brukte evigheter før den begynte å vokse. De aller minste står fortsatt ute på åkeren. Men i år er vi i rute, håper jeg.

Språk

Kontaktlæreren vår er svensk. Selv om hun ikke har bodd så lenge i Norge snakker hun helt greit norsk. Vi forstår i alle fall både hva hun sier og hva hun mener. Det er jo ikke støtt man gjør selv om man snakker samme språk mener jeg.

Språk er spennende. Jeg har noen vekttall i lingvistikk. Det har jeg aldri angret på. Jeg er nemlig av det slaget som ikke liker "Det bare er sånn." Et av emnene innenfor lingvistikk er semantikk, og herunder konnotasjoner. Det handler om hva vi ser for oss inne i hodet når vi hører et ord. "Markblomst" kan jo være gul, som smørblomst, eller blå, som blåklokker. Sagt og hørt er ikke alltid det samme, det vet alle som har forsøkt å leve sammen.

Nå har det seg slik at det svenske ordet "envis" stadig oftere dukker opp i forbindelse med mitt navn. Mitt erfaringsgrunnlag for "envis" er begrenset. Jeg vet at det skal oversettes med "sta" og jeg vet hva "sta" er. Tett oppunder trassig, ikke sant? Når "envis" blir brukt til å beskrive en som nekter å tegne hage i målestokk 1:200,  ja da forsvinner liksom den negative snerten fra ordet.  Når absolutt alle har laget "Å rsplan for skjøtsel" som et skjema, og jeg blir kalt "envis" fordi jeg har arrangert gjøremål rundt tegninger...det er nesten så en kan komme til å ta det for ros. Særlig siden det alltid følges av et spontant latterutbrudd. Jeg tror jammen meg at jeg skal fortsette med å være "envis".

 


Bildet er ikke fra i år, dessverre.

Som regel

Min erfaring er, at når jeg kommer på noe lurt, har som regel noen andre kommet på det før meg. Så når jeg nå har fått en genial idè, og det ser ut til at ingen andre har tenkt på det før...da er det grunn til å bli litt mistenksom. Muligheten er selvfølgelig tilstede for at idèen ikke var så god som den først så ut.

Historien går som følger: 12. april skal jeg levere min eksamensoppgave. Det er en privathage og jeg tegner for harde livet. Jeg skal foreslå en pergola, stakittgjerde og en sitteplass. Grei skuring helt til det skal tegnes. Det var da den gode idèen dukket opp. Hva om jeg forstørrer tegningen, bruker den tynneste tusjen og så forminsker det hele igjen. Testing. Voila, selv Mari Annes skiferbelegg ser nå ut som skiferbelegg. Skolens kopimaskin tar A3. Gjett hvor mange ark du må lime sammen før du får en hage på ca 1000 m2 i målestokk 1:50. Svaret er mange, veldig mange. Og i alle skjøtene...yes, der blir det skjøt. Jeg var i ferd med å få svart belte i klipp og lim. Blanco og jeg var nesten på fornavn. Så skjedde det som måtte skje. Noe hadde forskjøvet seg. Bare litt, men det ble en følgefeil som i den andre enden av tomta førte til at garasjen ikke lenger var parallel med veien. Hm...hm...gi seg? Hm...hm...innrømme at det ikke var en god idè?

Kontaktlæreren vår tryllet fram et kjempeark, og en avtale med et trykkeri i morgen kl 08.00. Nå er det bare å tegne alt sammen en gang til...









 

 

I panikken...

Noen leser bloggen min. Det er hyggelig. Noen legger igjen kommentar også. Det er veldig hyggelig. Noen er så faste lesere at de faktisk tar kontakt for å fortelle om det når noe er galt.

"Dette nettstedet kan skade datamaskinen." var beskjeden som kom opp.

Hjelpes meg. Hva har jeg gjort? Så fikk jeg et tips om at det kunne være en link. I sidefeltet har jeg i flere år samlet adresser til blogger jeg liker. I panikken slettet jeg alt som kunne tenkes å linke til noe som helst.

Er det det man kaller å slå ut babyen med badevannet? Ja ja, jeg får begynne å samle på nytt da. Hageblogger.no er jo et aktuelt sted å begynne.

...og hva har bildet med saken å gjøre? Ingenting...overhodet ingenting.

Vi har hatt besøk...

...og denne gangen kan jeg ikke helt si at jeg ble glad.

Jeg er nesten helt sikker på at det var julerose som sto her. Hvis rådyr er så glad i juleroser har jeg et problem. Jeg har nemlig mange, og jeg er også glad i dem, julerosene altså.

En ting er jeg helt sikker på og det er at vi behøver ikke bekymre oss over hva vi skal gjøre med eplene til høsten. De er nemlig allerede høstet.

Hørte jeg noen kalle dem stylterotter?  Skjønner litt mer hvorfor de har det økenavnet.

 

Aldri så galt

For et par uker siden oppdaget jeg at vi ikke hadde vann. Vakta hos teknisketat i kommunen kunne fortelle meg at det var kaldt og at vannet hadde frosset hos meg. Vel, det var egentlig min første tanke også, men jeg vet hvor vannet pleier å fryse, og det var ikke der problemet lå. Så sto jeg der uten vann...

Da høvdingen kom hjem sent på kvelden oppdaget han at det var vannlekkasje nede på parkeringsplassen. S-t-o-r  vannlekkasje. Vakta fra teknisketat kom, ristet på hodet: "Ditt problem, ikke mitt". Inne i mitt hode kunne jeg se hvordan $$$ fikk vinger og ble borte.

Så sa forsikringsselskapet at de gjerne betalte for den slags. En trivelig rørlegger kom, og han tok med seg en like trivelig gravemaskinkjører. Vakta fra teknisk tok med spade og hjalp til, og nå har vi vann.

Og best av alt, det ser ikke ut på parkeringsplassen. Vi rett og slett må ha gravemaskin tilbake til sommeren. "Selvfølgelig" sa forsikringsselskapet, "det har vi da lagt inn i prisen allerede."





Nå skal det bli orden på sakene. Jeg har allerede funnet fram permen med notater fra Gøril sine timer. Skal vi se, vi trenger pukk i fraksjon 8-32, duk, avretningslag på 5 cm...og strøm til garasjen, og lyspunkter, og en liten støttemur...og forresten, når vi allikevel har gravemaskin her...ny plen...eller buskrabatt...eller... 

 

For siste gang

Som regel er det vemodig når man vet at man gjør noe for aller siste gang. Denne gangen er jeg bare glad og lettet. Det er ikke med blandede følelser engang: Jeg har hatt mitt livs siste eksamen. Jeg har hatt mange og jeg har hatet det. Bare det å se en eksamensvakt får gråten opp halsen hos meg. Det hjelper ikke om de er aldri så søte og hyggelige, og Veas eksamensvakter er søte og hyggelige. Men altså, nå har jeg bare en semesteroppgave og en fordypningsoppgave igjen. Det nærmer seg slutten av min tid på Vea. Det er litt vemodig. Men at jeg aldri skal ha "sitt ned og gulp opp alt du har lært" eksamen mer...det er en lettelse, bare lettelse. 


 

Misforståelse

Her om dagen, ganske nøyaktig den 22. desember, hadde vi en misforståelse her hjemme. Det er en misforståelse av typen "Jammen du sa at..." Når sant skal sies så har jeg nok uttalt meg litt klønete, eller snakket før jeg hadde tenkt meg om. Begge deler skjer både titt og ofte. Det spiller ingen rolle, resultatet var at den peneste av edelgranene var felt og at toppen skulle brukes som juletre. Stemningen var noe amper, og ble ikke bedre da det viste seg at toppen ikke kunne brukes som juletre likevel. Vi ble venner igjen, sånn utpå formiddagen den 24.

Januar er mørketid i drivhuset mitt. Naboens nabo har en liten skaukrull og sola kommer ikke over den fra 25. november til 24. januar. Det er selvfølgelig slik at jeg kunne nevnt det for dem, kanskje de trenger ved... Nei ærlig talt, så ille er det ikke. Særlig ikke når det nå viser seg at vår før omtalte edelgran kastet skygge den også. Nå, når den er felt, kvistet og kappet, ja så viser det seg at det ble en liten glippe mellom hustaket vårt og skaukrullen. Den 7. januar var solas gang over himmelen slik: Selje, gran, selje, bjørk, bjørk, hustak, drivhus (en time) furu, gran, gran, or. En time er ikke lenge, men en time er en time, og om to uker nå, så blir det flere timer, hvis det er sol da, vel å merke.

 

Helårshager

Jeg har tidligere tenkt på meg selv som en helårshager. En som var opptatt av hagen hele året. Men i høst engang skjedde det jeg bare har hørt andre fortelle om...jeg ble litt...ikke lei, men kanskje uinspirert. Det kom så snikende at jeg egentlig ikke la merke til det før her om dagen. Den dagen da det dryppet fra taket og sola godblunka. Da kom livsløgneren i meg fram: Jula er ferdig, snøen har vært, den smelter ... da er det vår. Og med nyervervet klarsyn våknet hageren i meg. Jeg måtte riktignok leite litt, ingen opplagte hagerelaterte oppgaver som ropte, skal innrømme det. Men det var en kvist her og litt gjenglemt løv der. Og så har jeg jo drivhus. Der var det plutselig tvingende nødvendig med opprydning. Også fant jeg en potte med Cyclamen coum, og den hadde knopper langs pottekanten. Det er flere enn bare jeg som har skjønt at det er vår. I alle fall snart. 

 

Drivhuset mitt. Uke 45

Selv jeg innser nå at sommeren 2012 har vært og ikke kommer tilbake.

Jeg overså en åpen takluke og var i tillegg bortreist noen dager- vips var et brett med fuchsia blitt historie. Hvordan det går med denne forfrosne saken vet jeg sannelig ikke. Den er på rekonvalens i stuevinduet inne.






De siste drueklasene visnet og ble til eksklusivt hønsefor.

Det var da jeg innså det uunngåelige; det ble høst i år også. Sannsynligheten for at det blir vinter også er faktisk overhengende.




En dag jeg hadde mer enn gjennomsnittlig arbeidslyst bar jeg ut alt "løsøre". Milde Moses så mye ting og tang jeg har i drivhuset.

Så var det å lese seg opp på beskjæring av druer igjen. Det har jeg gjort hvert år, og det ser så lett ut på nettsiden, og det er akkurat like forgjort vanskelig når jeg står der med saksa. Jeg har forberedt familien på at det kommer ikke til å bli druer i det hele tatt neste år, i alle fall ikke mange så mye som jeg har klippet vekk.



Så ble vegger og tak vasket med såpe og spylt med hageslangen. Det gikk egentlig ganske fort, hvorfor har jeg grudd meg så til dette da?

"Løsøret" ble sortert, noe søppel, noe bort på låven, og det meste inn igjen.

Plantene ble delt i tre grupper. Noen ble med inn i stua, noen endte i hønsegården og resten skal overvintres frostfritt i drivhuset. Lukene er nå lukket og termostaten til varmovnen er testet. Skulle du sett på maken, den virker!



Om jeg er lei meg? Nei jeg er ikke egentlig det. Etterhvert som det blir mindre og mindre å gjøre ute, betyr drivhuset mer. Kanskje mer om vinteren enn om sommeren når jeg tenker meg om.

Drivhuset mitt. Uke 42

Det er høst i drivhuset nå. Det har jeg fortalt om før. Det er rotete i drivhuset mitt om dagen. Det har jeg også fortalt om før. Jeg spiser druer, men det er heller ikke noen nyhet.









Det eneste nye jeg kan komme på er at ferskentreet, som fortsatt har midd, har fellt alle bladene. Om det skyldes midd eller høst er jeg ikke helt sikker på. Kanskje en kombinasjon.










Bougenvilleaene som ikke kler hverandre i farge har havnet sammen igjen. Det er ikke tiden for design nå. Det er overlevelse og praktiske hensyn som teller.












Jo forresten, alpefiolene, Cyclamen hedrifolium, har begynt å blomstre.  Disse kommer jeg nok til å vise frem senere også, de pleier å blomstre veldig lenge. Nytt av året er at en av dem må overvintre ute. De er blitt så mange at jeg nå skal teste herdigheten. Så lenge de ikke står for vått og får godt snødekke burde det gå bra, men det er ingen av dem som har meldt seg frivillig ennå.

Hva hostaen gjør innendørs er en gåte. Den må da for all del kunne stå ute gjennom vinteren. Det har den sikkert bedre av også.

Hortensia lar seg ikke stoppe av litt høst. Bildene er av samme plante. Det at den skifter farge er bare så fasinerende.

Det går rundt

Nå går det litt rundt for meg.

På skolen har vi fått i oppgave å tegne et forslag til ny beplantning i denne rundkjøringa.

Jeg var ikke med på å måle opp, så jeg er avhengig av å få målene av de andre i klassen. Jeg spurte "Hvor stor er rundkjøringa?" og de svarte "42".

Nå har jeg tegnet forslag, regnet ut hvor mange planter det trengs av hver sort og innhentet priser. Alt for en rundkjøring på 42 meter i diameter. Så kom vi på at vi skulle sammenligne litt priser. Mitt anlegg hadde stauder for 240.000,- . Det var da det begynte å gå litt rundt for meg. "42" viste seg å være omkretsen og ikke diameteren.

Rundkjøring på 42 meter du liksom, men det hadde blitt litt av et bed, det kan jeg love.

Drivhuset mitt. Uke 38.

Nå har jeg ryddet i drivhuset. Tro det hvis du vil og kan, dette bildet er tatt etter at jeg hadde ryddet. Det er snart like fullt som i våres.

Jeg har satt inn igjen bordet og flyttet solsenga til sørveggen. Det tok hele dagen.

Man kan mene hva man vil om halloween, men jeg skulle ønske den hadde kommet litt tidligere på høsten. Gresskarene er veldig i veien.




Løken tar også mye plass og det blir helt utrolig mye bøss av den. Jeg bruker å feie det sammen i en haug rett ved døra. En av dagene oppdaget hønene at døra sto på klem. De oppdaget også at det lå halvspiste drueklaser rett innafor.








Etterhvert som løken tørker blir de til løkfletter. Jeg har testet litt forskjellig hvitløk i år, og hvis alt går som det skal blir det hvitløksfletter i tillegg til røde og gule fletter neste år. 









Ferskentreet har flyttet inn igjen. Tidligere år har jeg trodd at det fikk spinnmidd fordi jeg ikke hadde vannet nok. Det har så avgjort ikke manglet vann i år, så det må skyldes noe annet. Jeg har ikke fått tatt meg av dem ennå, men de skal vaskes litt på ryggen. Med grønnsåpe og rødsprit. Det er det de skal.








Druer som har tørka blir til rosiner. Rent teknisk er vel dette rosiner. Jeg har ikke testet dem, det frister liksom litt mer med ferske druer.









Det heter jo at det er "bedre sent enn aldri" men jeg vet ikke helt. Denne kunne kanskje spart seg bryet. Det er Verbena bonarensis. I fjor fulgte jeg anvisningen på frøpakken helt slavisk. Det var ut og inn av kjøleskapet, undervarme og herding. Alt gikk som det skulle. Det var i fjor. I år gjorde jeg akkurat det samme. Jeg var så skråsikker at jeg tilogmed lovte bort planter før de var sådd. Her er resultatet. De spirte altså ikke før nå nylig. Selv den som hadde selvsådd seg i beddet er kommet lenger. Der kan jeg såvidt ane noe lilla der det skulle vært blomst.





Hortensiaen derimot, den har holdt det gående i hele sommer. Det er gutten sin det.

Nytt kallenavn

Jeg har fått nytt kallenavn. Fra nå av kommer jeg bare til å gå under "Gyda" her hjemme. Jeg har ledet sommerens prosjekt med hard hånd og resultatet blir slik jeg ønsket meg. Snart kan jeg vise fram "før" og "etter" bilder.

 

Drivhuset mitt. Uke 37

Nå er det virkelig høst i drivhuset.Det er mer druer enn vi greier å spise opp. Jeg vet ikke hvilken sort det er men de smaker muskat. Ren luksus.

Ovnen er på plass selv om jeg ikke bruker den så ofte. Bøtta med småstein er til såpotter. Jeg blander litt i jorda, og legger et lag på toppen. Neida, jeg har ikke begynt å så ennå, men plutselig står jeg der med noen staudefrø i hånda, og da er det greit at alt er på plass.

Det ble mye mer og bedre gresskar enn jeg fryktet i våres. Da så det rimelig trist ut, men så, helt på slutten av sommeren kom de likevel. Det har vært frost om natta hos oss, derfor er de i drivhuset.

Dette er andre hold med løk. Systemet fungerer nesten optimalt. De tørker raskt og greit, men de detter litt for lett ned. Jeg er bekymret for holdbarheten til løk som har fått støt. Noe må jeg bekymre meg for, løken er ellers veldig fin. Passe stor og god på smak.

Under solsenga står det en kurv med fuksia- og pelargoniastiklinger. De skal inn i varme og lys nå som det er blitt så kaldt. Erfaringen med høststikking er veldig dårlig. Egentlig tror jeg at jeg har hatt 100% uten røtter. Derfor må jeg teste det en gang til.