tirsdag 28. juli 2009

Mammas minefelt

Det hender i min hage at ikke alt er helt slik jeg har tenkt, men at jeg har tenkt å gjøre noe med det. Når jeg får besøk iler jeg til og forteller at her skulle jeg egentlig... Så fikk jeg den ideen at jeg kunne sette opp et lite skilt. Det skiltet har jeg brukt i mange år nå. Det står "Under reconstruction". Jeg tror ikke at noen legger merke til det, og langt mindre bryr seg, men det minner meg selv om hvor innsatsen skal settes inn i år. Jeg har nemlig for vane å begynne på nye prosjekt både her og der, uten å avslutte noen av dem.


Min yngste sønn, dengang 5-6 år, sa "Det burde stå 'Mammas minefelt' for hun eksploderer bare vi tråkker inni der." Derfor fikk skiltet en bakside også.

Bildene er klikkbare og mye bedre i stor versjon. Og om du skulle lure på det, jeg bare elsker "Joseph Bentley" redskapen min. Ingen ting annet kommer inn i hagen nå.

søndag 19. juli 2009

Det skjeve tårn i Piza




I år ble mine riddersporer til "Det skjeve tårn i Piza". I fjor var det bare en og den brakk. I år kom det to og jeg var tidlig ute med å binde opp. Det er ikke lett å binde opp. Jeg laget et stativ med tråder på kryss og tvers slik at stenglene kunne vokse opp mellom trådene. Så lang så bra, men jeg husket ikke hvor høy en ridderspore kan bli. Den var da ikke det i fjor?

Men vi gir oss ikke. Neste år skal vi ha riddersporer som står rett opp.

tirsdag 14. juli 2009

Erteblomster

Når jeg tar inn buketter av erteblomster synes jeg det lukter sommer. Ordentlig sommer, ikke forsommer slik som syriner. De lukter egentlig skoleavslutning de.

Nei, erteblomster er sommerferie, bade i vannsprederen, potetgull til middag, is som kveldsmat og jordbær til magen blir...

Sakset fra hagedagboka mi 1. april 2008:

På vått tørkepapir med gladpakk over ligger nå:
Lathyrus odoratus 'Black Knight' Impecta
Lathyrus odoratus 'Mollie Rilestone' Impecta

Lathyrus odoratus 'Mammoth' Impecta
Lathyrus odoratus 'Royal Scarlet' fra Lord Nelson

Ja også hadde jeg plukket inn noen frø i fjor. Bare for å se om det ble noe av dem, og de er til forveksling like de jeg har kjøpt. Jeg har tenkt å så 4 stk i hver melkekartong, og hvis alle frøene spirer trenger jeg...la meg nå se...
45 melkekartonger
i løpet av noen dager. ForbausetHer må alle ta ansvar og drikke melk til de Død


Det ble et strålende resultat. Det var erteblomster i lange baner, alle steder noe kunne klatre, var det erteblomster i alle farger. "Mollie Rielstone" var finest tror jeg. (Bildet ved siden av her er fra i fjor og gjør seg veldig mye bedre hvis du klikker på det og får fram den store versjonen.)

"Black knight" var mørk, men slett ikke "Black".

Jeg hadde nok intensjon om å gjenta suksessen i år, men jeg behøvde bare ikke så riktig så mange. Sist spirte jo "alle" så i år la jeg i bløtt bare noen av gangen, og da var det nesten ingen som spirte. Så ble jeg litt lei, eller var opptatt av noe annet et par dager, eller... ja, jeg vet ikke helt hva som skjedde. Erteblomstringa i år er en heller beskjeden affære. Nei, neste år skal det såes 4 eller fem poser, og gutta får bare drikke melk til vi har kartonger nok.

torsdag 9. juli 2009

Fersken

I år har jeg vært heldig med pollineringa. Det ble i meste laget kan man si. Jeg tellet ca 100 kart.

Jeg skjønte det egentlig selv også, noen måtte bort. Nå tok husets mann seg av den jobben, men selv han greide ikke ta nok. Resultatet ble små fersken som nå ramler av uten å bli helt modne. De er spislige, jo visst, men de smaker igrunn bare som de vi kjøper i butikken. Og det var da ikke meningen.


søndag 5. juli 2009

Leptinella minor

Aller øverst på min aller første ønskeliste sto Leptinella minor. Eller Cotula minor som den het dengang. (I mitt hode vil den nok alltid hete Cotula, og det ser jeg at den gjør i Wikipedia også.)

Jeg hadde lest om den i Grethe Vembyes bok "Stauder". Der ble den presentert blant steinbedsplantene. Opplysningen som trigget meg var: "Den tåler til en vis grad at blive trådt på".


Planten har blomster, men jeg har aldri sett dem, langt mindre savnet dem. Her er det bladverket som fenger. Det legger trøstig ut på vandring mellom hellene. Hvis den får plass blir den et perfekt bunndekke. Den tåler tørke og sol, det får den hos meg, men det skulle ikke forundre meg om den også trives i skygge og fuktig jord. Den formeres enkelt ved å rive av en del av rotklumpen.

Min fant jeg på høstsalg hos Plantasjen. Den sto gjemt mellom andre stauder og hadde det ikke vært for at jeg visste hva det var ville jeg også trodd at planta var død og grodd over med mose.

fredag 3. juli 2009

Vann renner nedover

Det er ikke noe nytt, jeg har visst det lenge, men det er altså sånn at vann renner nedover. Vår nabo på oversiden har for mange herrens år siden drenert sin åker. Det er slikt bønder må gjøre fra tid til annen. Vannet ble ledet i rør over vår eiendom. Alt var vel og greit og historie fra før vi kjøpte småbruket her.

Tiden går og slike rør går tett, eller rett og slett i stykker. Landbrukskontoret kunne opplyse oss om at; "Vann renner nedover og bryr seg ikke om tomtegrenser." I klar tekst betyr det at naboen eier vannet og må gjøre noe med det.

Prosjektet med å få lagt nye rør har tatt noen år. "Vi får ta det til våren", "Nå er det for vått, vi får ta det når det har tørket opp litt", "Nå er det slåttonn, vi får ta det etter den", "Nå har gravmaskinføreren ferie, vi får ta det når han kommer hjem", "Nå er det blitt høsten og for vått igjen, vi tar det til våren". Skjønner? Jeg har vært litt frustrert, for for hvert år har det våte og ubruklige området blitt større.

Men så fikk naboen støtte til grøfting og det ble fortgang i sakene. (Uten at jeg egentlig tror det hadde så mye med hverandre å gjøre.) Han har stått på som en helt i varmen. Vips var det gjort. Han spanderte til og med kum på oss. Den rummer 350 liter vann. Gjett hvem som skal ut og kjøpe pumpe fort som bare det. Bare i løpet av natta var kummen full, enda så tørt som det er nå. Jeg kan altså vanne 350 liter hver natt selv om det er vanningsforbud aldri så mye. Hvorfor vi ikke la ned 3 ganger så stor kum når vi først var i gang? Vel, jeg er glad for vannet jeg fikk, så jeg sier ikke noe mer om det.

Nå har vi sett hva jorda her er laget av. Leire nederst, så en halv meter med sand og et veldig tynt lag med jord. Hadde en mistanke når jeg skal være ærlig.