onsdag 29. september 2010

I bakvendtland

Det er høst. Det er kaldt og vi er ikke like mye ute som vi var i sommer.

Fuchsiaene derimot bryr seg ikke, de blomstrer og noen av dem er på sitt fineste akkurat nå. For å kunne nyte dem en liten stund til har jeg plassert "plantetrappa" inntil kjøkkenvinduet. Så har jeg satt de fineste fuchsiane øverst, med den fineste siden inn mot vinduet. Nå kan jeg nyte synet av dem hele dagen, men utenfra ser det ut som om jeg er i bakvendtland.

søndag 26. september 2010

Formye av det gode

Det er helt sikkert at jeg hadde forstått betydningen og behovet for bunndekke da jeg anla blomsterbeddene mine. Her skulle det ikke lukes mer enn streng tatt nødvendig.


Jeg fikk avleggere av snille hagevenner, og alle advarte meg. "De sprer seg ganske mye." "Ikke no' problem" svarte jeg. "Jeg har 11 mål som skal dekkes."


Nå er det et problem. Bunndekkeres hovedoppgave er etter det jeg vet å redusere lukearbeidet til et minimum. Da må det holdes ugrassfritt til de har vokst seg til, og det gjorde jeg. Nå når de har vokst seg til er det bunndekkeren som må lukes. De sprer seg ganske mye og nå er det rett og slett blitt for mye av det gode.


onsdag 22. september 2010

Troll og Odin

Overskriften kan tyde på at jeg enten skal fortelle eventyr, eller at innlegget handler om norrøn mytologi. Det skal ikke handle om noen av delene, det skal handle om noe så vanlig som poteter.

I år har jeg Mandelpotet, Troll og Odin. I tillegg har jeg tørråte, i bøtter og spann. Riset på Trollpotetene er så godt som borte. På Mandel er det bare et og annet grønt blad i toppen. Odin derimot står der like grønn.

Vi har tatt opp ei rekke med Troll. Det er bedre avling enn i fjor. Det sier egentlig mer om i fjor. Hvert ris har mange poteter, men de fleste er veldig små. Nå som riset er borte kan jeg ikke regne med at de blir større heller. Foreløpig får de stå der, det er for varmt i kjelleren til å sette dem dit nå.

I dag tok vi opp et ris med Odin. Et ris var nok til middag for tre. Smakte godt gjorde de også. Dette er en klar favoritt.

søndag 19. september 2010

Pornorøtter

Nå er det tiden for å høste det man sådde, og det er morsommere dersom man lar fantasien løpe litt fritt.

Jeg var på et tidspunkt svært bekymret for mine gulrøtter. De ville ikke spire. ’Resistant fly’ spirte godt, men ’Nestor’ kom bare ikke. I panikk sådde jeg en ekstra rad mellom de to som ikke spirte. En eller annen gang, som jeg ikke noterte, spirte de likevel. Antallet gulrøtter er det altså ikke noen grunn til å klage over. Noen av ’Resistant fly’ ble gigantiske og vi får begeistrede tilrop for dem. Høvdingen har fått beskjed om å ikke fortelle noen at de små er bedre på smak. Han får heller ikke lov å snakke om hva vi gjødsler med. Ikke at det er en forretningshemmelighet eller noe sånt, hønene går jo rundt på tunet. Nei det er bare for mye informasjon når man nettopp har spist gulrot til lunsj.


onsdag 15. september 2010

Noen har forsømt seg.

Jeg vet hva en flora er og jeg har hørt om Lids flora. Jeg tror faktisk at jeg har bladd i den en gang også. Kanskje det var da jeg gikk på ungdomsskolen.


Men ingen har tatt seg bryet med å lære meg hvordan den skal brukes, det er jeg sikker på, for jeg har alltid elsket systemer. Dette var bare så kult. Nå er det bare å gå ut og hente hvilken som helst plante, svare ja eller nei og gå videre til neste spørsmål. Jeg lærte ikke så mye på skolen i dag, men jeg lærte å bruke et redskap. Et redskap jeg kommer til å lære mye av å bruke. Hvorfor har ingen forklart meg dette før? Jeg hadde da vel naturfag og biologi både på ungdomsskolen og videregående.


Luper og mikroskop

Vi har vært på labben. Vi har øvd oss på å bruke lupe og mikroskop. Jeg hater å innrømme det, men nå fikk jeg faktisk bruk for det vi lærte hos Linn på gartnerkurset.

Sist jeg tok i et mikroskop lot jeg makkeren trylle fram et skarpt bilde. Denne gangen tok jeg meg selv i nakken og stilte inn selv. Ikke nok med det, jeg gikk ut, fant et blad, delte det, og voila jeg fikk fram både celler og spalteåpninger.

Det måtte mye selvbeherskelse til for å ikke ta den store seiersdansen.


mandag 13. september 2010

Latskapen lenge leve

Nå er vel ikke latskap den egenskapen jeg oftest trekker fram når jeg skal beskrive meg selv. Det er kanskje ikke den folk flest forbinder meg med heller.

Denne sykkelen har jeg hatt i 20 år. Merk deg, jeg har eid den i 20 år, ikke brukt den. Jeg liker ikke å sykle, jeg liker ikke å trimme heller for den saks skyld. De siste 15 årene har den holdt utslitte barnesykler med selskap på låven.

I sommer satte agronom sønnen foten ned og forlangte at vi ryddet låven. Det har stått høyt oppe på arbeidslista i mange år, men ikke høyt nok. I år hadde vi ikke noe valg, med en 17 årings harde blikk i nakken gikk vi løs på oppgaven. Min sykkel ble satt fram sammen med det som skulle til fyllinga, nei jeg mener gjennbruksstasjonen. Av en eller annen grunn kom den ikke med på lasset i sommer. I august ble hengeren pakket på nytt, nå til loppemarked. Jeg tror faktisk sykkelen var med på hengeren før jeg ombestemte meg og tok den til nåde. Nå har jeg tatt den med til Vea. Avstanden mellom klasserom og hybel er ikke lang, men det tar noen minutter når man som meg til stadighet glemmer noe. I dag har vi hatt IKT hele dagen, men strømkabelen lå i kofferten på hybelen. Da bare kastet jeg meg på sykkelen min og tråkket opp bakken. Etterpå kunne jeg trille hele veien ned til klasserommet igjen.

Jeg kommer ikke til å gå et skritt mer enn jeg må her på Vea, fra nå av blir det sykkel alle steder det er mulig.


lørdag 11. september 2010

Larvikitt

Første gang jeg så Larvikitt var på universitetsbiblioteket på Blinderen. En medstudent viste meg hvordan den glitret. "Som en stjernehimmel" Hun var fra Vestfold et sted og var mer enn stolt av det jeg til da hadde trodd var gråstein.

Bildet her er fra vi var på omvisning i steinbruddet. Blokkene sages ut med diamanttråd og de var enorme. Det er på slike steder du føler deg liten. Legg merke til gravemaskinen oppe på kanten. Det var ingen lekebil, bare så det er sagt. Disse blokkene er faktisk mange ganger så store som gravemaskinen. Steinen skal være perfekt når den forlater steinbruddet og hele 97% blir vraket. Vrakstein er et kjempeproblem som nå blir skipet til den engelske kanal. Jeg tror den skal brukes til å lage demninger. Egentlig er det ille at det ikke finnes bedre ting å bruke den til enn å dumpe den i havet. Det som virkelig er ille er at den perfekte steinen også skipes. Den reiser til Asia for videreforedling.


Badeparken i Sandefjord

Ett eller annet sted i Sandefjord kommune sitter det en oppfinnsom sjel. Jeg sier ikke at det bare er en oppfinner i Sandefjord, men minst en, og den har fått gjennomslag for flere fikse ideer. Slik som i denne parken. Midt ute på en gressplen var det bygget en borg. Den hadde tårn, vindelbro og voldgrav med vann. Borgen var plantet til med sommerblomster både utenfor og innenfor murene. Blomstene, i alle fall noen av dem, hadde byens barnehager drevet fram. Omviseren vår fortalte om overrekkelsen. Det skal ha vært et voldsomt opptog ledet av konge (ordfører) og dronning (kultursjef?). Barna fikk plante sine blomster, mens en ridder passet på dem. Det hele var rørende gjennomført. I alle vinduene var det tablåer og i det enne tårnet satt en prinsesse. Selv jeg kan se at hun bare venter på å bli reddet. Ved juletider blir installasjonen skiftet ut med julenisse og alt som hører til. I forbindelse med "den kulturelle skolesekken" dukket det opp en drage i borgen, men den har visstnok fløyet sin vei nå.

Badeparken i Sandefjord har en rekke kjente og ukjente skulpturer. "Poseidon" og ... nei jeg skal innrømme at denne borgen trollbandt meg totalt. Jeg kjente at alt i meg protesterte da omviseren fortalte at den skulle snart rives. Det skyldes ikke kommunal vandalisme eller økonomiske innstraminger, men rett og slett ønsket om å fornye seg. Jeg vet hvor jeg skal spise matpakka mi neste gang jeg skal til Vestfold.



tirsdag 7. september 2010

Mannen med de lengste beina


Jeg vet det, skal man på tur skal man klippe neglene noen dager i forveien. Hvis man, som jeg, klipper dem om morgenen når man vet at man skal gå hele dagen, ja da må det gå galt. Hvor jeg har gått? Jo nå skal du få høre.

Jeg er på studietur med Vea. I går besøkte vi Botaniskhage i Oslo. Der fikk vi omvisning i et rasende tempo. Det gikk så fort at akkurat nå husker jeg ikke hva mannen het engang. Det var systematisk hage på høyre side her, og oldemorshage på venstre der. På nedsiden her er fjellhagen og nå tar vi lunsj i den stengte kafeen. Etter lunsj fikk vi ny omvisning, nå med vekt på struktur og matrial valg. Denne gangen var tempoet om mulig enda høyere, eller kanskje det bare føltes sånn. Stystematisk hage på høyre side her, oldemors hage på venstre der, og her; Fjellhagen.

I Drammen løp vi opp den ene elvebredden, krysset over på en nydelig hengebro, og ble plukket opp av bussen der parken sluttet. Om det var en vakker park? Ja du store min, så vakker at det var til å grine av. (Jeg har stjålet uttrykket fra en som vet bedre enn meg, men nå har jeg gjort det til mitt eget.)

Alt dette var i går. I dag fikk vi beskjed om at det ville bli en roligere dag, og det er mulig det var det, men jeg oppdaget det bare ikke. Gårdagens omvisere hadde lange bein og et missunnelses verdig tempo. Omviseren i Sandefjord hadde de lengste beina, og hun i Larvik...hun kjørte bil mens vi måtte gå.




onsdag 1. september 2010

Kjøkkenhagen i september

Det kjennes ut som om det ble tidligere høst enn det pleier. Først trodde jeg det skyltes at sommeren uteble. Nå lurer jeg på om det faktisk stemmer. Gresskarene sier i alle fall at det er høst. De blir mer og mer orange for hver dag som går. Det må da skyldes at de tror det er høst og må forte seg å bli modne? Eller er det som med bladene på trærne, som får høstfarger fordi det blir kaldere? Helt sikker er jeg ikke, men det er kaldt om natta. I natt har det vært ned mot 5 grader. Einstein hadde nok rett, alt er relativt. I våres mente jeg på at det var varmt, hele 5 grader om natta.

Det ble mer gulrøtter enn jeg fryktet. Jeg sådde i to omganger fordi det bare var 'Resistent fly' som spirte. Erfaringen er altså at den spirer raskere, eller ved lavere temperaturer enn 'Nestor'. Den smaker godt nok, men jeg har en følelse av at 'Nestor' er litt bedre. Det er mulig at Einsteins teori spiller inn her også. Fjorårets gulrøtter var veldig, veldig gode, og de tålte lagring godt. 'Resistent fly' blir veldig store, og av en eller annen grunn deler de seg i to, eller flere røtter. Det gir mange morsomme fasonger. Vi har begynt å kalle dem pornorøtter.

Kålen ble ingen suksess. Siste sjanse er kålrota. Den ser fin ut, men jeg vet foreløpig ingen ting om hva som er nedi jorda og det er tross alt det som teller. Det ble to kålhoder, hvis man legger godviljen til. De er små, veldig små og egentlig allerede spist, av larver. Enten tok jeg duken av for tidlig, eller jeg var ikke nøye nok med å holde det tett. Jeg mistenker det siste. Jeg fant nemlig noen hvite sommerfugler under duken og de klaget ikke over å ha vært innestengt. Foreløpig regnskap for kålfeltet er 300g blomkål. Nå har jeg vinteren på meg til å avgjøre om jeg anser slaget tapt, eller om jeg tar utfordringen. Som Øystein Sunde har jeg "vondt for å motstå en utfordring... bare jeg slipper å hoppe fra en flymaskin". Det blir ingen premie til den som gjetter rett.

Jeg er ganske fornøyd med at jeg har tømt jordbæråkeren for ugrass. Ett stykke ble tømt for jordbærplanter også. Det var forbi stadiet hvor det kunne reddes. Der skal det bli *kremt* kål neste år. Jeg skal aldri, aldri la ugrass ta over i et jordbærfelt mer.

Nå har jeg spist 'Transparent' eplet. Det er som kjent sommerfrukt og slett ikke godt når det er overmodent. Den sjansen ville jeg ikke ta. Dessuten, tenk om det falt ned av seg selv. Etter mange dagers overveiinger valgte jeg å plukke eplet. Det ble behørig delt i fire. Vi var bare tre hjemme den dagen, derfor ble det to biter til meg. Jeg så det med en gang eplet var delt. Det var ikke modent. Naboen der jeg vokste opp hadde epletre. Vi spiste epler fra SanktHans tror jeg. Alle voksne som så det skjente på oss og sa at de var bedre når de ble modne, og at vi kom til å få vondt i magen. Mitt eple var ikke modent, men det smakte som min barndoms sommer, o-o lykke.

(En liten digresjon; Jeg slo opp "skjente" i google bare for å være helt sikker på at det skulle være en "n". Hjelpe og trøste, språkforskerene har rett, stadig flere skiller ikke "skj-" og "kj-" lydene. Nå begynner det å synes i skriftspråket også.)

I det siste har vi fått smaken på pesto. Ferske rundstykker med tomat, mozarella og pesto har gjort stor lykke hos oss. Vi har hatt nok basilikum i år, så mye at jeg har oppdaget at de har hvite blomster. Pesto består av basilikum og etter å ha lest opp til flere oppskrifter på nett avgjorde høvdingen at det måtte la seg gjøre å lage den selv. Vi fant ut at det gjorde det ikke, uten at vi skal gå noe videre inn på det.