Årets ønskeliste

Jeg har vært medlem av Selskapet Trädgårdsamatørarna noen år. Frølista deres har vært fast lesestoff i romjulen. Det er liksom blitt en tradisjon å sitte med den og oppslagsverk(overstatt: Google) tidlig på morgenen mens familien sover. I slike stunder er det godt å ha dårlig hukommelse. Da husker jeg bare det jeg vil huske av livet blant jord og potter, og bestiller i vei nummer etter nummer. Jeg tar meg god tid. Det er ennå flere dager til posthuset åpner allikevel.

Nå har jeg meldt meg inn i to frøklubber til (Scottish Rock Garden Club og Alpine Garden Society) og de tar ikke hensyn til at noen av medlemmene er husmødre som har ansvar for julefeiring. De sender ut frølistene nå i slutten av november, med beskjed om at det er første mann til mølla som gjelder etter at frødonorene har fått sitt. Ønskelista kan leveres elektronisk. Hvert minutt teller. Jeg rives mellom listene og juleforberedelser. Smugleser når jeg går på do. Listene har henholdsvis 5696 og 4371 sorter å velge blandt. Det skal innrømmes at mange er på begge listene, men det er likevel nok å velge i. Nå har jeg puh, fått sendt årets ønskeliste til en av klubbene. Kanskje jeg burde sende den til julenissen også.

Adonis Amurensis
Colchicum agrippinum
Colchicum autumnale
Crocus cartwrightianus
Crocus speciosus
Cyclamen coum 'Golan Heights'
Daphne mezereum rubra
Eranthis hyemalis Cilicica Gp
Eranthis pinnatifida
Felicia rosulata
Fritillaria bucharica
Fritillaria carica
Fritillaria montana
Gladiolus communis
Hemerocallis lilioasphodelus
Hemerocallis nana
Hepatica nobilis rubra
Iberis sempervirens
Leucojum vernum
Meconopsis delavayi
Narcissus cantabricus
Primula capitata
Tulipa humilis Violacea Group
Tulipa montana

Jeg satte inn sånne google linker som jeg har lært, men søkeresultatene var ikke helt gode så jeg droppet det. Skulle jeg være så heldig at jeg får noen av frøene jeg ønsker meg og de spirer og ikke dør før de blomstrer, ja da kan du stole på at det kommer bilder.

Snart vår

Dette har jeg lært om årstidene: Høst; fine farger på bladene. De faller av og blir til jord. Vinter; snø, ski, snøball og kaldt. Vår; varmere, snøen blir borte og det kommer knopper. Sommer; premie for å ha holdt ut vinteren.

Det har vært fine farger, det har vært snø, nå er det varmere og knopper (på julerosen om ikke annet). Etter mine beregninger er det altså vår snart. Jeg har startet våronn både i potetåkeren, jordbærlandet og blomsterbeddet. Hva med å ta en ting av gangen? Kjiipt.

Epler

Det er epletid og Filipaepler er det beste jeg vet. Det har jeg visst fortalt før. Nabohuset står tomt og eieren har sagt vi får lov til å ta så mye vi vil. Det har jeg gjort, det er ikke et eneste eple igjen. Det nest beste jeg vet etter Filipa er tilslørte bondepiker. Til det trengs det mye eplemos.

Her om dagen la Høvdingen ned forbud mot mer eplemos, for nå er fryseren full. Helt full. Men jeg vet råd for uråd. På loftet stod det nemlig en kasse med norgesglass. Jeg er neimen ikke sikker på hvor de kommer fra, sannsynligvis var de her i huset da vi kjøpte det. Etter å ha leste denne artikkelen ble jeg inspirert og hentet glassene. Jeg tok med saftkokeren i samme slengen. Det går endel saft og juice i en familie på fem. Dessuten tar saft mindre plass enn syltetøy.

Det var litt styr, men ikke mer enn at det lot seg gjøre. Jeg er dessuten ikke så omstendlig som disse amerikanerne. Jeg kokte (eh-varmet i alle fall) glassene, og fylte helt opp. Mamma sa det var godt nok i masse vis. Det blir spennende å se. Hvis dette fungerer skal jeg kjøpe alle norgesglass på Øvre romerike. Nja, noen fler i alle fall.

Jeg rydder

Jeg rydder i hagen min om dagen og det er jeg nok ikke alene om. I dag fant jeg noen potter ved drivhusveggen. Fant og fant, jeg har sett på dem hver dag de to siste månedene og ikke bestemt meg for om de skal overvintres eller kastes. I dag kastet jeg dem. Jeg kastet dem der jeg pleier å kaste slikt; i hønsegården. Min sønn "høneeieren" så det og minnet med myndig stemme om at jeg må plukke opp merkelappene for de råtner ikke. Pliktskyldigst gjorde jeg det og fikk til min store skrekk se at det var skrevet PION på en av dem. Der stod det også at den var sådd i 2008. Det var slett ikke meningen å hive den. Kan du ikke se det hele for deg? Jeg sto på hodet inne i hønsegården og børstet bort både høner og kyllinger på leit etter pionfrø? Og gjett hva. Jeg fant dem og de hadde fått røtter! Seks stykker var det, nå har de fått hver sin potte og jeg har lovet dem på tro og ære at de skal få bo på den beste plassen i drivhuset helt til de er store nok til å flytte hjemmefra.

Blåveis

Jeg er ikke helt sikker men jeg tror det startet her:

Dette hadde sannsynligvis også noe med saken å gjøre:

Det hadde difinitivt noe med dette å gjøre.

Les hele artikkelen her.

Da denne situasjonen oppsto var jeg ikke til å redde.

Artikkelen er fra Trädgårds Amatøren 3/2009 side 110.

Nå er det bare å innse, jeg er blitt samler av Hepatica.

7 ting om min hage

Utfordring fra Sigrid: Skriv 7 ting om deg selv. Siden dette er en blogg om min hage på mitt småbruk velger jeg å oversette deg selv til din hage.

1. Småbruket er minst hundre år.Vi flyttet hit for 15 år siden.
2. Eiendommen er 11 mål, og hagen er så stor som jeg vil.
3. Jorda her består av sand, sand og sand.
4. Det som gror best her er kveke.
5. Vi har lært at vann renner ned, og at trær vokser både oppover og utover.
6. Kjøkkenhagen var en suksess, vi har gulrøtter og poteter fram til neste århundre.
7. I går fikk vi et traktorlass med sauetalle. Yes!

Alcea rosea

Hit men ikke lenger.

Jeg er ikke helt sikker på navnet, men jeg tror denne er sådd som Alcea rosea 'Charters doubel'. Det står i alle fall det på en av de gamle frøposene jeg har liggende. Den ble forkultivert, jeg er nesten helt sikker. Med seg ned i plantehullet fikk den en god niste av jord fra hønsegården. Det er romslig der den står, med vandrende skygge.

Den skal være toårig og første året satte den helt riktig en god rosett. Den overlevde vinteren og vokste seg stor, men rakk ikke å blomstre. Som endel andre toåringer gav den ikke opp sånn helt uten videre, den kom opp i år også. Det var altså tredje året. Den var blitt større og kraftigere enn i fjor, satte fine knopper som var veldig nære... men neida, den ble innhentet av frosten. Hit men ikke lenger, i år igjen.

Frøknene tatt på fersken

Moseplassen har fotokonkurranse, og temaet var høst. Mitt bidrag er "Frøknene tatt på fersken". Her høster de jordskokk, og selv om høner har bare en bitte liten hjerne, har jeg dem mistenkt for å vite at dette ikke er lov.

Vi har høner. På godt og vondt. For det meste på godt. Det gir litt liv på gården, de er sosiale og vi kan hente ferske egg. Men regnestykket fôr+vinterstrøm+matrialer til hønsehus/-gård=verdens dyreste egg. I tillegg bråker hanen noe hinsides all fornuft og til alle døgnets tider. Han prøver å holde orden på hønene sine, men når de sloss om reirplass må han gi tapt, og da hyler han som besatt. Han er invitert til neste grillfest. Han blir faktisk hovedgjest.

Høner liker charterreiser. Skulle døra bli stående på gløtt et sekund eller så er de ute på tur, alle sammen. De flakser av gårde i samlet flokk. Hvem sa at høner ikke flyr? De tar rennafart; ut på oppdagelses reise. Det burde de få lov til mener husets høneeier. Kompromisset er at han passer dem. For høner graver. De er rett og slett riktig gode fresere. Kunne man enda fått dem til å frese der det var behov. I hønsegården finnes ikke en grønn spire. Alt som kan spises går ned på høykant. Hønsefor er bare tilleggskost, og det kan jeg da godt forstå, så kjedelig som det er.

Hønsegjeteren glemmer seg bort av og til. Det er ikke vanskelig å avsløre. Den nyplantede buksbomhekken er rimelig amputert og jeg har gitt opp hele prosjektet. Da jeg fant de nye staudene på plenen med røttene i været, sa jeg helt stopp. Men så er de så lykkelige når de får dra på ferie og jeg lar meg overtale av ”En liten tur går vel bra”. Kjøkkenhagen har mye god ”hønemat” på menyen og de går ofte på gourmet restaurant. Salaten forsvant mens ”gjeteren” var en snartur på do.

Siden vi har hane får hønene av og til lov å ruge ut kyllinger. Det er nesten det beste med å ha høner. Det er så spennende å følge livets under på nært hold. Høna ligger der, og ligger der og så en dag etter tre uker piper det inne i egget. Vi måtte smile litt da 15-åringen vår for en stund siden kom løpende og glad og lykkelig forkynte: ”Nå skal jeg bli pappa igjen.” Hvis vi løfter for tidlig på høna slipper det inn kald og tørr luft og det kan være nok til at kyllingene ikke kommer seg ut av egget. Det gjelder å ha tålmodighet. Etter et døgn titter de ut mellom fjærene til høna. Da er de supersøte, og både høner og høneeier blir tilgitt alle hagens ødeleggelser.

Corydalis

I en sørvendt solvegg har jeg en ukjent Corydalis stående. Den fikk jeg på et loppemarked for mange år siden. Det er en effektiv liten dame. Hun blomstrer, setter frø og visner ned fortere enn jeg får snudd meg. Et år trodde jeg den var gått ut, for jeg hadde ikke sett den hele våren. Eller kanskje jeg hadde flyttet den? Det hadde jeg tenkt å gjøre, men hvor i all verden hadde jeg flyttet den til? Året etter blomstret den i vildens sky der den alltid har stått. Så hvis du ikke passer på kan du rett og slett gå glipp av den.

Nå har jeg hatt Corydalis buschii på min ønskeliste en stund. Helt siden jeg leste om den i bloggen "An Iowa Garden" Bloggen er dessverre lagt ned, men der var det mange fristelser.






Corydalis solida leste jeg om hos Ian Young i Scottish Rock Garden. Dette bildet er hentet fra 14. mars 2007. Han skriver inspirerende og godt. Det er verdt å lese selv om mange av plantene er umulig å få tak i, for ikke å snakke om å få til å blomstre.





Via fellesimporten på HageGal fikk jeg fatt i begge to. Det er bare såvidt jeg tror på det, men disse knollene får altså tilnærmet like blomster. Skålen til venstre skal vise Corydalis buschii og til høyre Corydalis solida "Beth Evans". Den ene var tre ganger så dyr også.

De to øverste bildene er lånt på de respektive blogsidene. Jeg håper forfatterene tilgir. Av naturlige årsaker har jeg ingen slike bilder selv ennå.

Vinterlagring

Med høsten kommer det et nytt arbeidstempo over meg. Det er nesten som å skifte gir. På våren og sommeren skal alt gjøres nøye og skikkelig. Når høsten kommer blir det mer "nå eller aldri". Det går i en rasende fart med enkle løsninger og kjappe valg som resultat.

Høsten 2006 var jeg godt fornøyd med at jeg hadde ordnet meg med kurver og lagt løv over pottene mine. Det ble ikke noen suksess likevel:

Jeg tror ingenting overlevde i babybedet det året. Etter det jeg kan se var det ingen store verdier som gikk tapt heller, men man trenger liksom ikke gjøre samme feilen mange år på rad.

I år håper jeg at det skal bli litt hyggeligere å finne igjen overvintrede potter.

Etter anvisning fra Anders på Grimstad planteskole har jeg veltet pottene. Han sa at det alltid legger seg is nederst i pottene og det tetter hullene. Da drukner (eller råtner) plantene ved første regnvær. Jeg stoler på at han vet hva han snakker om. Jeg har plassert pottene i en nordvendt helling i skyggen av drivhuset. Avisene er der for å holde ugresset borte. Oppå dem har jeg lagt ut noen greiner på kryss og tvers slik at det kommer luft under pottene. Tanken nå er å legge litt granbar over pottene, og så løv/halm, hvis ikke snøen kommer meg i forkjøpet da. Den gjør gjerne det.

Magnolia sieboldii

Jeg plantet Magnolia sieboldii sent på høsten 2007. Den står i lett, vandrende skygge ( iallefall etter kl.12) og er godt skjermet mot vind fra nord. Etter å ha lest om Magnolia til øyet ble stort og vått, kom jeg fram til at den skal ha sur jord. Det gjelder visstnok ikke for alle Magnolia, derom strides de lærde og da tipper jeg at det ikke er så nøye.

Vanligvis er den et vakkert tre. Jeg så en i Göteborgs botaniske hage og ble litt betenkt over min plassering. Der måtte man legge hodet bakover for å se toppen. Hos meg kan den ikke kalles tre, den er en busk og hvis den har tenkt å vokse like sakte de neste årene, kan den stå der så lenge jeg lever.

Bladene er lyse grønne, og den får kobberfarget høstfarge når frosten kommer. Bladene som skal komme neste år synes helt tydelig og ser skremmende ubeskyttet ut. Den står rett ved inngangsdøra, og jeg går og kikker på den ganske ofte. Her om dagen så jeg nettopp det jeg har ventet på:

EN KNOPP!

Jeg har sjekket, tro meg, men det er bare en. Den ser ensom og frossen ut. Min første tanke var at jeg burde ta den inn og varme den, eller pakke den inn i noe varmt, eller... Knoppen er hårete og jeg har hørt om blomstrende Magnolia selv her på Eidsvoll. Godt at det snart er vår.

Om tyngdekraft

Tyngdekraften virker slik at masse trekkes mot jordens overflate. Det er vi glade for i de aller fleste tilfeller. Noen av oss har vel ment at rumper og pupper burde vært unntatt, men ellers er det greit nok. Virkningen kan av og til sees ganske tydelig i hagen også. Her er bilde av min Sedum tatt i fjor høst. På dette tidspunktet var det for sent å tenke på oppbinding. Det burde jeg ha tenkt på før, lenge før.

I år gjorde jeg det. Jeg tenkte på oppbinding, og ikke nok med det. Jeg gjorde noe med det også. En formiddag utfoldet jeg meg med pinner, saks og tråd. Etter noen mislykkede forsøk (jeg nekter å svare på hvor mange) hadde jeg slags stativ.

Dette drev jeg på med i mai, og stativet passet planta akkurat. Nå er det oktober, og stativet viser seg å være i minste laget. Likevel må jeg si at det ble bedre. Kanskje jeg skal binde opp gladiolene neste år? De blomstret overdådig, og jeg håper meitemarkene var glad for det. Det var nemlig ingen andre som kunne se det.

Her bor jeg

Da jeg startet å blogge for et år siden var jeg veldig bevisst på hva jeg ville med bloggen. Denne skulle handle om småbruket vårt og hagen her, ingenting annet. Målet har vært å skrive personlig, men ikke avslørende. Jeg har ikke skiftet mening, men det nye toppbildet repesenterer en dreing, både på den ene og andre måten.

Her bor altså jeg. Alt på bildet er vårt, og skogen ser riktig imponerende ut. Synd den ikke er det i virkeligheten. Det jeg ikke helt forstår er at drivhuset kommer så dårlig fram. Det er det viktigste i hagen min. Med litt godvilje kan du se det som en hvit flekk foran uthuset. I uthuset bor det en hønseflokk. Jeg husker ikke hvor mange, bare at det er en mindre enn i går. Vi grillet...Ellers er låven, med den spennende kjelleren helt til venstre og garasje helt til høyre. Bak løvskogen, og foran granskogen går nyvegen. Den ble bygget av norske fanger under krigen. Etter krigen måtte tyske fanger bygge. Hvem som gjorde ferdig vet jeg ikke, jeg vet bare at stedets ungdom gjerne tester sine biler, for vegen er rett og fin akkurat her.

Om vin og poteter, men ingen oppskrifter

I dag fikk jeg en gledelig overraskelse. Jeg har pottet om Hippeastrum og i en av pottene var det en liten sideløk. Det skjer jo fra tid til annen, ikke noe rart ved det. Nå hadde det seg sånn at jeg skulle sende denne lille løken til en bloggvenn. Jeg hadde funnet fram konvolutt, skrevet på navn og adresse, løken i en liten plastpose med litt vann i. Så fikk jeg den geniale ide om at litt fuktig vermiculitt nok var mye bedre. Full fart ut på låven, tøm av vannskvetten og oppi med vermiculitt...men hvor var løken nå? Den hadde fulgt med vannet og falt ned i en sprekk i låvegulvet. Jeg kunne selvfølgelig ha sendt kontramelding til løkmottageren (tenkte også på muligheten av å heller sende mora) men da hadde historien stoppet der og jeg hadde ikke hatt noe morsomt å fortelle. For hør bare her:

Vi kjøpte dette småbruket i 1994 (jøje meg er det så lenge?) I bygdeboka står det to linjer om stedet, blant annet at det er fra 1902. På låven er det riktignok risset inn noen datoer 1887, eller noe sånt, men vi har ikke tenkt så nøye på det. Låven er litt merkelig bygget og vi tror at det har vært en ombygging i forbindelse med at nyveien ble bygget (under krigen). Jeg sto i den delen som vi antar er eldst da den lille løken fant veien ned mellom gulvplankene. Jeg var klar over at det er en kjeller der, men vi har bare lettet på luka og konstatert at der var det kjeller ja. Nå tok høvdingen på støvler og bevæpnet seg med lykt.

Du store min hva man eier uten å vite om det. En enorm kjeller. Murte vegger og tak. Sånt tak som man ser på film fra franske vinkjellere. Dette småbruket har nok en historie også før 1902 og den skulle det vært veldig morsomt å vite noe om. Kjelleren har nok ikke vært til vin, snarere poteter, men hva i alle dager skulle et knøttlite småbruk med en potetkjeller på 15-20 kvadratmeter? Tenk om hovedgården hadde lagret noe der som de ikke ville at andre skulle vite? Kanskje vin alikevel? Her er det rom for ville fantasier. Det finnes ingen som er gamle nok til å huske sånt rundt her uansett. Ryktet sier forresten at husmannen som satt her hadde veldig lite pliktarbeid på hovedgården. Bygdesladderen vil til og med ha det til at han var uekte sønn til storbonden. Ikke at det sladres så mye om det nå lenger, men... Tenk om det var noe helt annet, og at min lille løk har avslørt det...

Ja, for høvdingen kom gledesstrålende opp med løk og mange nye tanker om lagring av både poteter og vin.

I mål - nesten

Ingen vei utenom, sommeren 2009 er over og det er på tide med oppsummering. Dette året hadde jeg faktisk tre helt klart definerte mål. Det skrev jeg om her. Jeg skrev også litt om familiens ferieplanlegging. Jeg holdt det jeg lovet, med et untak sov jeg alle nettene i min egen seng hele sommeren. Hvordan det gikk med dem som skulle på tur alene? Vi snakker ikke mer om det, jeg har lovet å bli med noen dager neste år. Slik gikk det med planene på hjemmebane:

1. Om å brakklegge. Jo vi redder oss i land så vidt det er. Vi rakk ikke å så til med grønngjødsling, det må bli neste år. Noen mål er blitt til ett, iallefall nesten ett.
2. Om et aldri så lite blomsterbed på ca 100m². Der feilberegnet jeg grovt. Tanken var å så sommerblomster, men jeg sådde litt sent og da var det for tørt. Så ble det for vått. Og det som likevel spirte tok skjæra. Noen ganske få georginer fikk klare jobben alene. Dette punktet kan vist flyttes til neste års liste.
3. Om å drikke kaffe. Ja på dette punktet har jeg full score. Jeg har hatt riktig mange dager hvor jeg tok med morgen kaffen og vandret ut uten mål og mening. Nappet et ugrass her og oppdaget noe som skulle klippes der, og uten at jeg kan forklare hvordan det skjedde var det plutselig blitt kveld.

Tatt på fersken

Vi har små rare huller i våre poteter i år. Det er inngangsport for råte og lagringsevnen blir lik null. Salgsvare er det ikke heller om noen skulle komme på den geniale ideen at de ville handle hos oss. Her om dagen fant jeg synderen, midt i akten:

Jeg trodde jeg så den rett inn i øynene, helt til den var kommet ut. Da fikk jeg se at den hadde rygget og at "øynene" var prikker på bakparten. For den kan da vel ikke ha to sett med øyne?

Vår lille skadegjører er en kjølmark.

Jeg har lest ett eller annet sted, men husker ikke hvor, at kjølmark er mest plagsom dersom man dyrker potet i jord som har vært eng. Det forklarer saken. Planen vår var jo nettopp å dyrke potet som første kultur etterhvert som vi bryter opp enga. Da kan det hende jeg må tenke meg om en gang til. Wikipedia har dette å si om dem. I følge Caplex eter den potetene våre i 3-5 år før den blir til en bille. Hutte tu.

Fritillaria pontica

Hvis jeg er litt heldig har jeg handlet meg en Fritillaria pontica.

I følge denne websiden kommer denne arten fra Balkan. Den skal være lett å dyrke. Bare den får godt med sol, fuktig vår og tørr sommer samt dyp næringsrik jord.

Bildet under til venstre skal vise forskjellen på frisk og råtten løk. For å være ærlig synes jeg mine (til høyre) ser ut som mellomtingen mellom frisk og råten løk.

Det var ingen myke flekker, bare brune og tørre. Løk som selges skal kanskje være tørr for å tåle transport, men jeg er litt nervøs.

Ja, ja vi får se. Den er nå plassert så godt det lar seg gjøre. Blir det en sommer som den vi har hatt i år kan det nok spøke for den tørre sommeren.
Bildene til venstre og på toppen er lånt fra Ians Bulb Log hos Scottish Rock Garden.

Fotografen som glemte å ta bilder

Jeg spiller ikke lotto, ikke noen andre pengespill heller for den saks skyld, men noen ganger kjennes det ut som om man har vunnet likevel. Denne uken hadde jeg en slik opplevelse.

For meg har "Grimstad Planteskole" bare vært et navn på etikettene. Etterhvert har jeg fått med meg at de er Norges største leverandør av planter. (Tror jeg i alle fall.)

Det er på denne tiden av året at hagesenterene bestiller varer for neste år. Gartner Olsen på Dal inviterte meg med på turen. O-lykke. Jeg hadde med fotoapparat og trodde jeg hadde tatt mange fine bilder, men når jeg kom hjem var dette det eneste brukbare. Jeg fløt bare på en rosa sky og følte meg behandlet som en konge.

Sjefen guidet oss rundt på anlegget og gjennom et showroom som var en drøm. Han må ha vært modell da "velvilligheten" ble oppfunnet. Om det var noe vi ønsket oss som vi ikke så og som ikke sto på plantelista? Jeg nevnte litt på Søylebøk, slike som på Ramme Gård. Ikke noe problem, den kan jeg skaffe. Noe mer? Nja, noen her ønsker seg limefarget lammeøre, eller en brokbladet kanskje. Har sett dem, men likte dem ikke selv. Jeg får ta dem inn likevel da.

Nå kan jo ikke jeg love at mine spørsmål ender med at dette blir med i standard sortimentet til alle landets hagesenter. Jeg kan vel snarere love at de ikke blir det, men det meste kunne altså skaffes. Gartner Olsen bestilte to stykk Fagus sylvatica 'Dawyck Purple'. Den ene er allerede solgt.

Da vi var på vei til å gå kom han med to potter. Disse var han ikke sikker på herdigheten på og ville gjerne at vi testet dem på Eidsvoll. Jeg ofret meg og ble eier av en Disanthus cercidifolius. Den blir sansynligvis hetende Hjertensglød på norsk.

Ikke kom og si at det var rart jeg glemte å ta bilder!

(Bildene er selvfølgelig klikkbare.)