Gjerrig - jeg?

Denne uka har jeg vært gjesteblogger hos Hageblogger. Jeg publiserer innlegget her også, så vet jeg hvor det er.

Jeg startet min hageeierkarriere med nybygd hus og tom bankkonto. Det er ikke noe unikt over det, de fleste har tom konto når huset endelig er klart for innflytning. I tillegg til å være blakk, er jeg fra naturens side skrudd sammen som en gjerrig person. Jeg vet at det ikke er en god egenskap, men i hagesammenheng har det gitt meg mange gleder jeg ellers ville gått glipp av.

Den første våren oppdaget jeg prisforskjellen mellom planter og frø. Jeg fant det aldeles ubegripelig at noen kunne finne på å kjøpe ferdige planter når de kunne såes for en brøkdel av prisen. Mine første tomatplanter ble sådd fra frø jeg pirket ut av salaten. I min dagbok fra 1991 skrev jeg at tomaten hadde kostet meg kr 1,30, men husk, jeg spiste den jo, så dette var gratisfrø, ren bonus.

Ikke nok med at frøene var gratis, de spirte også. Jeg er fortsatt overbevist om at det kom opp flere planter enn det var frø til. Det var et under at noen av dem overlevde den røffe behandlingen de fikk. Men de gjorde det, og det ble mange planter. Nok til at jeg kunne gi bort halvparten til en nabo som var like blakk som meg selv.

Jeg var lykkelig og noterte i dagboka at 1. mars nok var i tidligste laget for å så tomat. Jeg hadde hverken tilleggslys eller vekstrom. Nå som jeg har både tilleggslys og vekstrom vet jeg at tomater med fordel kan såes før 1. mars. Jeg vet forresten mye annet også som jeg ikke visste i 1991. For eksempel vet jeg nå at det er ikke nødvendig å så alle frøene i en pakke. Å vite det er ikke det samme som å leve etter det. Lobeliapottene mine har en tendens til å se ut som en tett og fin plen. Eller som her, løvemunn.

Utpå høsten en gang oppdaget jeg at ringblomstene var transformert til noe som lignet merkverdig mye på frøene jeg hadde sådd om våren. Også så mange! Sankeren i meg var født. Jeg har fortsatt etterkommere av tagetesplanta min sønn hadde med hjem fra barnehagen. Det er mer enn tjue år siden og hvert år deler jeg ut til nye hagevenner. Jeg har hørt at det kun er narkodealere som har bruk for små zip-lock poser. Politimannen som sa det på et foreldremøte hadde ikke møtt oss hagegale på kafé. Jeg er nok gjerrig, men jeg liker å dele med meg.

Når vi først er inne på det å dele. Veldig mange planter lar seg dele. Ikke trær da, men stauder. Mange av dem blir bare finere av å deles fra tid til annen. Skal love deg at jeg satte opp øynene første gang jeg så noen kjøre spaden tvers gjennom ei iristue. Noen ganger må det øks til. Som da jeg delte en skogskjegg. Allerede året etter var de nye plantene like store som den ene gamle. I prinsippet kan planter deles hele året, men tidlig vår eller sen høst er best. Vårblomstrende planter deles om høsten, og høstblomstrende planter om…jepp du gjettet riktig.

Noen ganger er det trær eller busker man bare ikke kan leve lykkelig uten å eie. Da er det stiklinger som er tingen. Det er litt mer avansert enn å dele, men ikke mye. Noen setter dessverre ikke røtter i det hele tatt, sånn som hjertetre. Ikke at det har hindret meg i å prøve, mange ganger. Jeg skal si i fra den dagen det lykkes. Noen busker setter røtter lett. Solbær og rips for eksempel. I år har jeg bestemt meg for å lage en liten hekk rundt det nye bedet mitt. Det skal være en sånn smal og lav hekk som jeg ofte ser i engelske hageblader. De bruker buksbom, men jeg skal ha alperips. Det ville koste meg en formue om jeg skal kjøpe alle de plantene. Jeg kjøpte bare en og tok stiklinger. Nå skal det innrømmes at det ikke var økonomien som styrte valget denne gangen. Jeg vil ha små planter som kan formes til en lav og smal hekk. Hagesenterets hekkplanter var i største laget. Jeg kjøpte altså en og klipte den i småbiter.

En kvist uten røtter trenger også vann. Du må sørge for høy luftfuktighet, og det er enklere enn du tror. Plantejord blandes med litt skarp sand eller grus, kvistene stikkes ned med ca. en tredjedel nedi jorden og potta settes i en plastpose som knytes igjen. Du vil oppleve at for mye vann fører til at den råtner. Fortvil ikke, prøv igjen. Du lærer deg fort hva som er passe luftfuktighet. Siden jeg tar mange stiklinger i løpet av et år, har jeg laget meg et lite telt til formålet.

Fikk du lyst til å formere planter selv? Da er det bare en ting du trenger, og det er tålmodighet. Men jeg kan love deg at du får et helt annet forhold til de plantene du selv har gitt liv, enn til de du kjøper ferdig. Jeg formerer ikke lenger planter fordi jeg er gjerrig. Nå er det fordi det er spennende og fordi jeg blir så glad hver gang jeg lykkes. Tenk det, min egen plante.