lørdag 31. juli 2010

Om å dele rettferdig

Advarsel: Det er kun de to første avsnittene som handler om hage. Resten er tanker om hvordan vi deler goder. Noen vil nok bli provosert, men det tar jeg sjansen på at dere tåler.

Det ble bare en fersken i år, men den ble stor. Formidabel. Den fylte hele hånda mi. Den smakte fantastisk, akkurat passe fast og masse saft som vi måtte passe på at ikke rant bort. I det hele tatt, festopplevelse.

Vi er fem medlemmer av denne familien og hvordan deler man en fersken i fem? Flaks for oss er at en ikke liker fersken, så vi delte i fire og det var lett nok å få det rettferdig.

Men hva er rettferdig? Da vi var barn helte jeg opp brus og søsteren min fikk velge glass først, eller omvendt. Da ble det rettferdig. Når det kommer til ferskenen, så er det i sannhetens navn jeg som har dyrket den fram. Den er vel egentlig min - ikke sant? Det er selvfølgelig en pen gest å dele den, men er det rettferdig? Lurer du på hvor jeg vil? Jo, jeg tenker oftere og oftere på hvor rettferdig det egentlig er at jeg slumpet til å bli født i verdens økonomiens smørøye. Skulle jeg ikke dele med meg. Når det gjelder ferskenen kan jeg argumentere for at jeg fortjente den, men den velstanden jeg velter meg i kan jeg ikke berope meg å ha bygget opp. Den skyldes tilfeldige omstendigheter som naturressurser og heldige disponeringer. Da tenker jeg foreksempel på olje, og slavehandel. Som skipsnasjon var Norge-Danmark med på å frakte slaver og tjente en "slant" på det. Det undrer meg av og til at vi bruker veldig store ressurser på å holde desperate mennesker utenfor våre grenser med begrunnelsen at de er økonomiske flyktninger og således ikke har krav på vår beskyttelse. Et innlegg i aftenposten 28. juli provoserte meg en smule. (Hele innlegget kan du lese her.) Innlegget handler om utenlandske statsborgere som sørger for å få barn med nordmenn slik at barnet blir norsk. Da kan utlendingen påberope seg rett til familiegjenforening. Hvor mange kan det dreie seg om, og kan vi virkelig ikke dele vår rikdom med dem? Istedet skal det brukes ressurser på å avsløre fiktive ekteskap og "At mange norske barn er avlet først og fremst for at en utenlandsk statsborger skal få sterkere fotfeste i landet" (sitat fra artikkelen). Er det ikke rettferdig at disse utenlandske statsborgere, som har satset så mye, skulle få del i våre matrielle goder? De starter tross alt nederst på rangsstigen og må ta til takke med de jobbene vi ikke vil ha. I tillegg møter de en rekke diskriminerende holdninger i samfunnet vårt. For ikke å snakke om et språk det tar mange år å lære seg. Hvor mye taper vi på å senke vårt forbruk? Kanskje har mange av oss en del å vinne på det til og med. Gleden ved å skaffe seg noe man har ønsket seg lenge og jobbet hardt for å få. Idag dekkes alle våre behov umiddelbart og vi vet nesten ikke hvordan det er å lengte etter noe.

Jeg for min del har ikke lagt to pinner i kors for å kunne velte meg i luksus og rikdom og selvfølgelig delte vi ferskenen rettferdig - alle fire fikk en fjerdedel av frukten. Det skulle bare mangle.

4 kommentarer:

  1. Avlat først og fremst for sterkere fotfeste.. du mener ikke at en fullt oppadgående avis har fått seg selv til at skrive noe sånt dravel?? Utroligt, nog att det lika gärna kunde ha skjedd i Sverige, men avla, vad tusan är det för ett ordval!! En bekant gammal ungkarl av oss 'avlar' barn med en utländsk dam vars enda andra chans är att jobba som barnflicka i Saudiarabien, det vet vi alla vilket jobb det är inkludert slavhandel, våldtäcker, misshandel.. Varför kan man inte se på det som ett gammalt förståndsäktenskap. Han får värme och någon att dela livet med ( långt efter 50..) och hon får en snäll man och ett tryggt liv, bägge respekterar varandra och jag tror inte någon delar av dom egentligen prövar lura sig själva om varför..Vi behöver ju faktisk inte gå längre en 100 år tillbaka så arrangerades förnuft här också.. Inte bara ekonomisk men för att det passade en del familjer bra, slå ihop gårdar som gränsade eller slippa dela upp gårdar.. Jag tycker du med all rätt ska känna dig provocerad, känner jag blev det nu.. hadde dom åtminnstonne inte skrivit 'avlat' som ett sto/ märr, parad med hingsten..
    Att du delade din persika imponerar, jag går långa rundor med mig själv när det bara blir ett plommon på trädet ( just nu ett äpple faktiskt..) och det bara är jag som jobbar i hagen.. Men vi är mödrar och det blir delat här också, i fyra.. Ger mig tusan på att den artikeln hade en manlig författare..

    SvarSlett
  2. Forfatteren heter Inger Anne Olsen, og på bildet lignet det en dame. (Hele innlegget som sto i Aftenposten kan du lese om du klikker her.)

    "Får du ikke den du elsker, får du elske den du får." Et gammelt ordtak som har mye for seg. Et vellykket ekteskap/samliv er hardt arbeid, mest det.

    Lykke til med rettferdig deling av epler/plommer.

    SvarSlett
  3. Jeg er faktisk temmelig enig med Inger Anne Olsen. Den tiden nordmenn var flyktninger eller utvandrere (til Sverige under krigen, eller til USA noen tiår før), var det slett ikke bare ren nød eller forfølgelse som drev folk til å flykte. Det var også en ikke helt liten andel av kriminelle, som fant det formålstjenlig å flykte fra lovens lange arm.
    Det er ikke annerledes i dag. En viss andel "asylsøkere" er rene kriminelle, som er ute etter å selge narkotika, drive våpenhandel eller politisk terrorisme. Disse ødelegger selvsagt mye for de mange (fleste...) som er skikkelige folk og reelle asylsøkere eller innvandrere. Og selvsagt er en del av disse kyniske nok til å utnytte regelverket og eventuelle naive norske statsborgere som innleder et forhold til dem. Jeg vet ikke hva som er løsningen på problemet - slik det er nå, sitter jo folk i asylmottak i evigheter uten noe å ta seg til, og jeg har ingen problemer med å forstå at slikt faktisk også SKAPER kriminelle - ser ikke bort fra at jeg hadde vurdert det selv, om jeg satt fast på et asylmottak på tredje året og ikke ante når det eventuelt ville komme en avgjørelse på saken min. Selv om jeg i utgangspunktet hadde flyktet til et annet land med en god grunn. En traumatisk bakgrunn og følelsen av i sitte i et slikt vakuum må jo være helt ødeleggende.

    SvarSlett
  4. Kriminelle har vi både innenfor og utenfor grensene våre og det har vi et justisvesen til å ta hånd om. Det å ha et ønske om å bosette seg her gjør ingen til kriminelle.

    Min problemstilling er ikke hvem som fortjener, eller ikke fortjener å få komme hit. Jeg tenker snarere motsatt vei, har jeg rett til å sitte på et berg av velstand uten å dele den med meg? Da jeg var 18 år hadde jeg svar på nesten alt i denne verden. Da hadde jeg sikkert ment at det bare var å åpne alle grenser i hele verden og så ville alle bli glade.

    Nå er jeg 40+ og har fler spørsmål enn svar. Et av dem er altså: Med hvilken rett holdes andre, mindre heldige borte fra vårt hjørne av verden? Slike spørsmål finnes det ikke endelige svar på, men det har gitt meg et videre perspektiv og større forståelse for hvem jeg er.

    SvarSlett