Bare et ekorn

Jeg har savnet Spipp veldig. Mye mer enn jeg hadde trodd var mulig. Hagen ble så tom og livløs. Jeg prøver å ta meg sammen, men det er ikke det samme å gå ut lenger. Det er vel først når man mister noe man er glad i at man skjønner hvor mye det betyr. Jeg har lenge ment at å savne noen er en fin ting, det beviser at man har evnen til å være glad i og å elske noen. Så går jeg her og kikker ut av vinduet og tenker at: "Det er bedre å ha elsket og tapt enn aldri å ha elsket i det hele tatt." (Alfred Tennyson.) Ok, det er bare et ekorn og jeg elsker ikke et ekorn, men jeg savner ham likevel og av gammel vane kikker jeg ut av vinduet når jeg går forbi...

...og i går var det et ekorn her. Jeg skal ikke si at det var vår Spipp, det kan like gjerne ha vært fetteren hans. Det spiller ingen rolle. Nå er fuglemateren fyllt, og det skal den være hele vinteren igjenom.

Drøm søtt

Den som hadde hatt et sånt bord hjemme. For ikke å snakke om plass til å ha et sånt bord hjemme. Det er en drøm å stå og tegne ved. Det gjelder å ikke stå å drømme, men faktisk tegne.


Ingeborg sa at vi ikke skulle være gjerrig med kalkerpapiret, hun spanderer. Nå flyter det kart, registreringer, ideskisser og tegneutstyr over hele klasserommet.




I morgen vil Gudbrand ha en skisse som viser den vertikale bevegelsen når det er fest på stabburet. Jeg håper jeg kan drømme en "hva-det-nå-engang-er-han-vil-ha" i natt. Helst så tydelig at jeg rekker å tegne den før skolestart 08.10. Sweet dreams.

Om å stjele mat

Jeg har aldri trodd at det er smertefritt å bo på internat. Tvert imot, jeg har bekymret meg for alle ubehaglige situasjoner som kan oppstå.
Her om dagen vurderte jeg å "låne" to suketter til morgenkaffen, men døra voktet skapets innholdet og gav meg en akkurat passe dult i hodet. Jeg skal aldri mer stjele andres mat. Ikke så mye som to suketter.

Det som er irriterende er at det må skrutrekker til for å få hengslen sammen igjen. Skruen er her, men skrutrekkeren mangler. Hadde vi enda fått av den andre hengslen, men til den operasjonen trenger vi også skrutrekker, som vi altså ikke har. Vaktmester er varslet, får håpe han kan hjelpe. Det kan jo hende det er andre som også vil "låne" noe.

Fest på stabburet

Her på Vea er lærerne redd for at vi skal få for lite å gjøre. Vi har fått store individuelle semesteroppgaver i Stauder, Lignoser, Kulturlandskap og Tidslinje i Hagekunstenshistorie. Ingen av disse skal leveres før etter Plantefysiologieksamen 22. november, litt humane er de dog. I fall dette vi skulle kjede oss, får vi nå en hageplanleggingsoppgave. Innlevering og gjennomgang med muntlig vurdering i uke 44, dvs. 1. november. Betyr ”muntlig vurdering” karakter som teller med på karakterkortet tro? Enten det er slik eller sånn blir det ikke lettere om jeg slutter å sove om natta. De ideene som kommer etter 01.00 er sjelden bedre enn de jeg får klokka 10.00.

Når det er sagt må jeg forte meg å si at denne oppgaven oppleves mer relevant enn noe annet vi har gjort til nå. Mandag var vi på befaring på en av de mange storgardene her på Hedemarken. Der har de ett stabbur, det har de fleste storgarder. Nå om dagen er det oftere hagemøbler enn mat på stabburet. På denne garden er stabburet romslig og det er tømt for skrot og skrammel. Her har eierne innredet festlokale. Utearealene derimot, vel det er en grunn til at vi ble tilkalt.

Vi kan nå huke av for ”Registrering, oppmåling og intervju med oppdragsgiver”. Det innebærer blant annet å måle høyder med målestokk og vannslange i verdens regnvær. Notatene mine har ligget til tørk i hele natt. Nå er første snittegningen ferdig. Da er det bare resten igjen.

Torgdag

Vi har deltatt på torgdag for første gang.
Det er forsåvidt opplagt, for det var første gang det ble arrangert.

Løkfletter var populært. De vi hadde var alle solgt i løpet av den første timen.

Noen av gulrøttene våre er store. De har ikke fått anabole sterioider, men det kan se sånn ut.
De er imponerende, men som alle vet, det er ikke størrelsen det kommer an på.Vi laget gjettekonkurranse i boden vår. Den som tippet riktig vekt fikk gulrota. Det ble tippet i vilden sky, og var veldig morsomt. Denne veide 509 gram.

Imperata cylindrica 'Red Baron'

På norsk skal den hete "Japansk blodgress". Wikipedia sier at den kan bli opptil 3 meter, men det er nok i Sør Asia og ikke her hos oss. Den skal visstnok være et ugress som sprer seg med utløpere. Det kommer heller ikke til å være et problem på Eidsvoll. Her er det heller spørsmål om den overlever ute i det hele tatt.

Da denne ankom hagesentret i våres, var den tre tørre strå som var klippet ned til 4 cm. Den så død ut, og den var søkk våt. Vi satte den til tørk i et varmt rom og etter et par uker begynte det sånn smått å komme liv i pottene. Den vokste ikke fort og gresset var lys grønt. Det var naturlig nok ikke mange som lot seg friste.

Nå har den lagt på seg og fått riktig farge. Den skal få bo frostfritt denne vinteren, men så skal den deles og testes. Hvis jeg planter den på flere forskjellige steder i hagen vil jeg om noen år kunne si hva den tåler, eller kanskje snarere hva den ikke tåler.

Hjemme igjen

Da var studieturen til London blitt historie. Nå har jeg sovet ut, fått orden på magen og kjenner at forkjølelsen kommer krypende. Jeg var utrolig heldig som rakk hjem. Jeg var vel den siste i klassen som ble smittet.

Tenk at jeg har vært på alle disse stedene som jeg har sett så mange bilder av. Jeg kjente meg igjen, men opplevelsen, stemningen og helheten kan ikke formidles med bilder.

Lin rådet meg til å ta mange bilder. Ja, selvfølgelig skal jeg ta bilder, sa jeg. Jo, men ta bilder selv om du tror at det ikke er noe å ta bilde av, sa Lin. Hun hadde rett. Jeg har tatt mer enn 500 bilder, og de er så godt som bare av planter.
Vi reiste mye med T-banen. Allerede på flyplassen fikk vi kjøpt oss Oystercard. Det var utrolig kjekt. Det var bare å legge det på leseren og vips gikk portene opp. Det var enkelt å fylle på med mer penger når det nærmet seg tomt, og vi fikk refundert det vi hadde tilovers når vi leverte inn kortet på flyplassen. Veldig kjekt system.
Jeg har ingen bilder fra hotellet. Å ta bilde under frokosten ville vært litt ufint, da er alle så trøtte, men rommet og lobbyen hadde latt seg fotografere. Og skiltet som sa at heisen var i ustand.

På denne pub'en i Surbiton spiste vi fish-and-chips. Til slutt greide vi også å finne ut hvem som hadde glemt å betale for maten sin.

Jeg kunne godt ha tatt noen bilder av livet i London. Vi så en del kjente bygninger på turen. Særlig da jeg gikk meg bort fikk jeg sett mange områder jeg ellers ikke ville ha kommet til. Og trafikken som kjørte feil vei. Jeg vennet meg aldri til det.

Men det var en studietur, og jeg har tross alt 500 bilder av planter og hager. Det kribler fortsatt i magen når jeg tenker på at jeg har vært i London. Jeg har vært i Kew...og Sissinghurst...og Pains Hill...og Wisley...og Hampton Court. Jeg vet at jeg er heldig, svineaktig heldig.

Hampton Court

Hotellets gjestenett var nede fredag kveld, derfor kommer dette innlegget nå. Hampton Court var siste hagen vi besøkte på turen i England. "Hage" er liksom helt feil ord, men jeg kommer ikke på noe bedre akkurat nå. Det er et kjempe palass, med et tilsvarende kjempeanlegg rundt. Deler av anlegget må man betale inngangspenger for å komme inn, men store deler var faktisk åpent for alle. Det er mulig å betale for bare hage dersom man ikke ønsker å se slottet. Vi hadde guide, og i denne type hage er det en fordel.

Jeg hadde lest meg opp før vi reiste og regnet meg for godt forberedt. Derfor hadde jeg også gjort meg opp meninger om stedet på forhånd. De var omtrendt sånn: "Et viktig reisemål med tanke på pensum, men utenfor mitt interessefelt." Heldigvis er det lov til å skifte mening, og heldigvis er det lov å utvide interessefeltet sitt.

Det var vanskelig å fotografere. Forholdene ble så store at bildene bare så rotete ut. Dette er fra en av de "små og intime" avdelingene. Stikkord for hele anlegget var symmetri, lange linjer og "focal point". (Hva heter forresten det på norsk? Blikkfang kan være så mye annet også.)

Dette var de forklipte buskers land. Når man var ferdig var det bare å begynne fra begynnelsen igjen. Et arbeidsintensivt anlegg med andre ord. Guiden vår fortalte at målet var å sette hagen tilbake til slik den en gang hadde vært. Dersom alle de foreslåtte endringene ble vedtatt vurderte han å søke om tidligpensjon. Den gangen hadde man mer enn nok av arbeidsfolk og de var billige. Nå har vi maskiner til å hjelpe oss, men arbeidet skal gjøres og denne type hage spiser gartnere.

På Hampton hadde de orden på plenene sine. Først kjørte en rotorklipper som tok halvparten av lengden og samlet opp løv. Så kom en sylinderklipper etter. Den klipte gresset til riktig høyde og hadde en valse som la det i riktig retning slik at det ble striper.

De hadde en løvtunnel...

...og det lengste staudebedet i verden. Dette bildet er tatt fra midten, og allikevel greide jeg ikke få tatt et bilde som viste enden.

Painshill og Wisley

I dag har vi besøkt Painshill og Wisley. Jada, du leser rett. To kjempestore parker som hver for seg krever mange dager. Når vi i tillegg skal bruke tid på å lete etter busser som ikke går og vente på taxier som ikke kommer når de skal... Håper evalueringsskjemaet har store bokser til å fylle inn i, og håper jeg klarer å oppføre meg som folk fram til det. Spontanitet er bra, men noen ganger hadde det vært fint om jeg kunne tenke før jeg snakket.

Jeg burde kanskje satt meg ned i Painshills melankolske skog sammen med Østen. Der kunne vi ha sittet sammen og tenkt på alt som var trist siden Adam.

Eller kanskje ikke med Østen, når jeg tenker meg om. Han snakker jo hele tiden. Og når han ikke snakker så ler han.

Det er mulig at Tori begynner å bli sliten. Hun oppfører seg av og til litt rart. Vi er litt bekymret for henne.

Nå må jeg forte meg å si at Painshill hadde mer å by på enn rare lærere. Det er en enorm landskapspark. Den ble anlagt ca 1750 av en Hamilton. Han hadde vært to turer til Roma og lært hva som var mote i hageverdenen. Blomsterbed og kunstferdige anlegg var ut. Nå skulle alt se naturlig ut. Det paradoksale var selvfølgelig at selv om hagen så naturlig ut, ja så var den ikke det. Den var anlagt og planlagt ned i de små detaljer. Det fikk vi demonstrert til fulle. Guiden sa: "Now you can turn, and you are supposed to say AHH." Og det gjorde vi, alle sammen, helt spontant.

For der lå det plutselig et lite tempel, og når vi kom bort dit var det en fantastisk utsikt over en sjø. Naturlig? Neida, langt ifra. Gravd ut for hånd. Hjelpes meg.Vi vandret ut og inn av skogen og fikk stadig nye overraskelser.Det var Kinesiske broer, tyrkisk beduinleir, kunstige grotter. Det må ha kostet flesk, og mere til.
I Wisley valgte jeg Cottage Garden avdelingen. Jeg har en stund vært på utkikk etter gode samplantinger. Disse bedene var alt jeg rakk på den tilmålte tiden. Gjett om jeg var glad for at jeg hadde handlet fra meg i fred og ro i går.
Ingvild lurte på hva jeg kom til å gjøre med alle bildene mine. Det er et godt spørsmål...

...særlig denne læreren her. Hva i all verden skal jeg ham.

Fridag

Da studieturen ble planlagt fikk vi studentene komme med noen ønsker. Et av dem var å forlenge turen med en dag slik at vi fikk en fridag. Den har vi hatt i dag.

Snille Lin hadde mange gode råd før jeg reiste hit. Ett av dem var at jeg burde spare pengene mine når jeg var på Kew og heller bruke dem når jeg kom til Wisley. Det var en vanskelig øvelse, det var så mye fint på Kew.

Noe annet hun sa var at det fint går å bruke både en og to dager på Wisley. Jeg sjekket litt nøyere i det offisielle programmet vårt og oppdaget av det var satt av, skrekk, 2,5 time. Det må være skrivefeil, men neida, "Denne parken får dere kun en smakebit av." Jeg slo opp på Google Earth sitt satelittbilde og selv jeg skjønte at her måtte noe drastisk gjøres. Fridag meg både hit og dit. Den måtte ofres.

I følge Wisley sine hjemmesider lønner det seg å ta tog til Woking. Guilford er nærmere, men der er det ikke buss/taxi fasiliteter. Det hørtes så greit ut, så vi bare spurte oss fram, den ene bussjåføren etter den andre. Alle var så velvillig, og alle sa det samme. Dere kan ikke ta taxi, det er k-j-e-m-p-e langt. Det går buss, men ingen greide å komme opp med rutenummer eller avgangstid. Det var da jeg kom på at snille Lin har vært her før. En sms, og vips satt vi i en taxi, og skulle du sett, ikke var det langt, og ikke ble det dyrt.

Sissinghurst

Nå vet jeg at "Travelcard" og "Ticket" ikke er det samme. Det var en smule ampert før kontrolløren og jeg ble enige. Så forsøkte jeg å gå på i feil ende av toget, det var heller ingen suksess. Om jeg har hatt en dårlig dag? Overhodet ikke, den bare snublet litt i starten.





Brosjyren beskriver Sissinghurst som "A garden, in a ruin, in a farm". Hagen er delt opp i mange rom. Selv om den egentlig ikke er veldig stor, er det kilometer med murer og hekker der. Alle bed er rammet inn av buksbom. Bildet er tatt fra toppen av tårnet. Jeg skjønner bare ikke hvordan noen kunne komme på å lage seg et arbeidsværelse i tårnet på en ruin. Det var tydeligvis ingen ting i veien med ekteparet Vita Sackville-West og Harold Nicolson's evne til å finne løsninger vi andre ikke hadde kommet på.


Denne delen av hagen er kanskje den mest kjente, "Den hvite hagen".

Legg merke til hekken ut mot frukthagen. Det er en ting å bestemme seg for en real barlindhekk. Men å sette opp to...






Ja, misforstå ikke...det var vilt vakkert...men jeg hadde bare aldri kommet på å gjøre det.

I enden sto det en statue. Jeg husker ikke av hva og det er ikke så viktig heller. Det viktige var at når du vandret i hagen og plutselig kom til åpningen i muren ble du nesten sugd inn i tunnelen. Det var umulig å ikke gå innover for å se hva som sto der borte.




Her var det enda en sånn forhekset åpning. Det var utrolig fasinerende hvordan øyet ble trukket akkurat til riktig sted.








Ja, også var det det der med prydgress...

Den rosa blomsten er en Tritonia squalida.Det røde gresset heter Imperata sylindrica 'Red Baron', det sorte; Ophiopogon planiscapus 'Nigrescens' og det hvite? Ikke spør så ekkelt da.