Om å dele rettferdig

Advarsel: Det er kun de to første avsnittene som handler om hage. Resten er tanker om hvordan vi deler goder. Noen vil nok bli provosert, men det tar jeg sjansen på at dere tåler.

Det ble bare en fersken i år, men den ble stor. Formidabel. Den fylte hele hånda mi. Den smakte fantastisk, akkurat passe fast og masse saft som vi måtte passe på at ikke rant bort. I det hele tatt, festopplevelse.

Vi er fem medlemmer av denne familien og hvordan deler man en fersken i fem? Flaks for oss er at en ikke liker fersken, så vi delte i fire og det var lett nok å få det rettferdig.

Men hva er rettferdig? Da vi var barn helte jeg opp brus og søsteren min fikk velge glass først, eller omvendt. Da ble det rettferdig. Når det kommer til ferskenen, så er det i sannhetens navn jeg som har dyrket den fram. Den er vel egentlig min - ikke sant? Det er selvfølgelig en pen gest å dele den, men er det rettferdig? Lurer du på hvor jeg vil? Jo, jeg tenker oftere og oftere på hvor rettferdig det egentlig er at jeg slumpet til å bli født i verdens økonomiens smørøye. Skulle jeg ikke dele med meg. Når det gjelder ferskenen kan jeg argumentere for at jeg fortjente den, men den velstanden jeg velter meg i kan jeg ikke berope meg å ha bygget opp. Den skyldes tilfeldige omstendigheter som naturressurser og heldige disponeringer. Da tenker jeg foreksempel på olje, og slavehandel. Som skipsnasjon var Norge-Danmark med på å frakte slaver og tjente en "slant" på det. Det undrer meg av og til at vi bruker veldig store ressurser på å holde desperate mennesker utenfor våre grenser med begrunnelsen at de er økonomiske flyktninger og således ikke har krav på vår beskyttelse. Et innlegg i aftenposten 28. juli provoserte meg en smule. (Hele innlegget kan du lese her.) Innlegget handler om utenlandske statsborgere som sørger for å få barn med nordmenn slik at barnet blir norsk. Da kan utlendingen påberope seg rett til familiegjenforening. Hvor mange kan det dreie seg om, og kan vi virkelig ikke dele vår rikdom med dem? Istedet skal det brukes ressurser på å avsløre fiktive ekteskap og "At mange norske barn er avlet først og fremst for at en utenlandsk statsborger skal få sterkere fotfeste i landet" (sitat fra artikkelen). Er det ikke rettferdig at disse utenlandske statsborgere, som har satset så mye, skulle få del i våre matrielle goder? De starter tross alt nederst på rangsstigen og må ta til takke med de jobbene vi ikke vil ha. I tillegg møter de en rekke diskriminerende holdninger i samfunnet vårt. For ikke å snakke om et språk det tar mange år å lære seg. Hvor mye taper vi på å senke vårt forbruk? Kanskje har mange av oss en del å vinne på det til og med. Gleden ved å skaffe seg noe man har ønsket seg lenge og jobbet hardt for å få. Idag dekkes alle våre behov umiddelbart og vi vet nesten ikke hvordan det er å lengte etter noe.

Jeg for min del har ikke lagt to pinner i kors for å kunne velte meg i luksus og rikdom og selvfølgelig delte vi ferskenen rettferdig - alle fire fikk en fjerdedel av frukten. Det skulle bare mangle.

Kjøkkenhagen i august

Det er ingen tilfeldighet at det står både gressklipper og trillebår ute samtidig i min hage. Jeg er et systematisk menneske, av og til.

I hagen derimot starter jeg med det jeg har mest lyst til å gjøre, og forlater arbeidet så fort jeg kommer på noe annet. Det å skulle hente ny redskap er risky business. Jeg ser noe langs veien, og vips klipper jeg ikke plen lenger, men binder opp erteblomster istedet.

I går luket jeg og klipte plen. Det var alt jeg gjorde, men det brukte jeg også hele dagen på. Jeg ble ropt inn til måltidene, og smatt ut igjen før noen la merke til at jeg ikke hjalp til med oppvasken.

En får mene hva man vil om været vi har hatt i sommer, men gresset gror. I normale sommere holder det med at jeg klipper to ganger i uka. I år har det flere ganger gått mer enn en uke fordi det rett og slett har vært for vått. Klipperen står på høyeste avstand, men enkelte steder er det likevel reint for langt. Ikke at det ikke går, men det blir ikke pent. Jeg har en ganske rimelig elektrisk klipper. Ja, ledningen er noe herk, men hvis jeg starter og stopper på riktig sted lar det seg gjøre. Egentlig ønsker jeg meg den batteridrevne til Bosch, men jeg trenger det streng tatt ikke. Garden Fox får gjøre nytten til jeg kommer på en god grunn til å kjøpe ny.

Jorbærsesongen ser ut til å være over. Det ble en halv liter syltetøy i fryseren. Jeg satser på at Nora lager litt til meg også, når de først er i gang.

Jeg har fortsatt ikke funnet ut hvem som spiser kålblader. Det er noen ganske få larver der, men de er veldig små, og altfor få til å spise så mye. Vi har spist verdens beste blomkål. Fem planter fikk frem den enorme mengden av 300 g blomkål. Høvdingen lurte på hvorfor, og jeg skylder skamløst på kald sommer. Det kan også tenkes at jeg var litt vel gjerrig med gjødslinga, men jeg kan ikke ta på meg skylda for alt som er galt her i verden.

Gresskarplantene har ikke fått for lite gjødsel. De vokser så det knaker. Nå har jeg kappet tilbake slik at det er mulig å gå forbi. Jeg har ikke begynt å tynne i karten ennå, men det må jeg se å få gjort. Det har liksom ikke noe for seg å ha 100 bittesmå gresskar, når det er 5 store det er behov for.

Den største gleden i hagen denne sommeren er at vi får epler. 1 stk Transparente som er bittelite, men snart modent, tror jeg. 22 Katja og 13 Discovery. Med unntak av det ene eplet som hang på treet da det ble kjøpt har vi ikke fått epler her før. I våres plukket jeg alle larvene som tidligere har hemmet treet mye. Vi gjødslet godt i fjor og har slått gresset under treet jevnlig. I tillegg har vi kommet med oppmuntrende tilrop helt siden blomstring og det tror jeg var det avgjørende. Det er ikke alltid det skal så mye til.

For kaldt for sommerblomster.

Januar er en fin måned for å planlegge. Det er så lenge siden sist sommer at man har glemt tabbene og lenge nok til neste sesong at man tror man kan nå over alt.

20. januar skrev jeg et innlegg hvor jeg planla sommerblomstringen. Jeg skulle begrense meg til 5 sorter i år. Jommen sa jeg smør.

Stemor. Jeg får ta den først siden den ble en suksess. 100 stemor er i overkant mye og nå er jeg faktisk litt lei dem. Jeg rår ikke med å knipe nok tilbake og mange av dem som har vært i krukker har tørket tilstrekkelig mange ganger til at de nå er historie.

Erteblomster. Jeg la i vann erter av 'Mollie Rielstone', en rød jeg ikke husker navn på og blå som jeg hadde høstet fra egne planter i fjor. De spirte alle dårlig og det ble 4-5 melkekartonger med småplanter. De røde og de blå ser riktig puslete ut, med mindre vi får en uvanlig lang og varm høst kommer de ikke til å blomstre. 'Mollie Rielstone' har klart seg bedre. Den har kanskje en litt lunere plassering i hagen og siden den er den eneste kan jeg trygt si at det er den vakreste erteblomsten jeg har i hagen i år.

Blodbeger. Jeg hadde frø fra egne planter og de ble sådd i flere omganger. De spirte bare ikke. Hadde det ikke vært for Trine hadde det ikke blitt blodbeger i år. Jeg var rett og slett så frekk at jeg spurte om en prikledott og det fikk jeg . Det ble supre planter som jeg har i ampler. Bladene på disse plantene er burgunder og jeg funderer på om dette er en egen sort, eller om det skyldes at det har vært en kald sommer. Jeg heller til det siste, da kan jeg bortforklare mye annet i hagen også.

Nigella hispanica 'Lovey Dovey'.
Disse sådde jeg kanskje litt sent, men de har altså ikke vokst i det hele tatt. Kald sommer? Kanskje. Eller at jeg ikke priklet dem? Vet ikke. De kommer garantert ikke i blomst, hverken i år eller neste år.

Ringblomst. De trenger ikke så lang oppal så de ble utsatt og utsatt, og til slutt valgte jeg å så dem direkte. Det på tross av at jeg aldri har hatt suksess med det. Det har jeg fortsatt ikke. Det kom ikke opp noen. Ingen, null, nada. Nå husker jeg ikke hvor de ble sådd lenger heller, så skulle noen av dem få den fikse ide at de skulle spire sent, ja da blir de sannsynligvis luket bort.

Ja det var altså de fem. Det er mulig jeg kom ut av telling eller noe. Hvordan det hadde seg vet jeg ikke, men noen tagetesfrø havnet i en potte. De spirte ikke. Hjelp, hva skjer? Jeg sådde på nytt, og på nytt. Til slutt kom det opp en, siger og skriver en. Den ble drevet og passet som om det var en diamant. Frøene stammer fra en plante min eldste sønn kom hjem med fra barnehagen. Han flytter hjemmefra om tre uker så jeg har hatt dem i hagen en god stund. Tanken på å miste dem er egentlig ikke til å holde ut. Den har nå endelig kommet i blomst og jeg håper inderlig at det blir modne frø. Denne kan jeg nok ikke være uten.

Så skulle jeg ha slyngpelargonia i en kasse og jeg har overvintret 'Barolo'. Jeg følte meg helt sikker på at lobelia var med på lista over planlagte sommerblomster. Jeg gikk sågar til innkjøp av frø. Der ble det to dotter og de blomstrer helt greit sett bort fra at de ikke har den mørk, mørk blå fargen jeg hadde på de gamle lobeliaene mine. Jeg tok da frø i fjor, men jeg kan ikke finne dem. Det var utgjort for jeg var igrunn glad i den fargen.

For å styrke selvtilliten noe sådde jeg litt blomkarse også. Hvis jeg er heldig blomstrer de, det må ha vært for kaldt, det kan i alle fall ikke skyldes at jeg har jobbet mer denne sommeren enn jeg har gjort før.

GardenGirl bukse selges

Høvdingen var i det spandable hjørnet og jeg ble eier av en bukse som jeg har ønsket meg lenge. Den satt som et skudd, kjempegod passform med elastikk både her og der. Praktisk er den også, lommer og fikse løsninger alle tenklige steder. Det finnes sånne kjekke puter til å putte inni på knærne. Det var det som gjorde utslaget. "Kjøp deg den buksa, den trenger du."

Er det noen bukseløse der ute?
Etter tre timer viste det seg at str. 40 ikke satt som et skudd likevel, den er rett og slett for stor. Derfor er den nå til salgs til halvpris. Det betyr 325,- Bildene har jeg lånt fra GardenGirl
Min bukse er i mønsteret Roses.

Et anstrengt forhold

Hageredskap er noe man får forhold til. Tenk deg om man måtte grave i jorda med bare hendene. Hud og negler blir jammen ødelagt nok som det er.

Det er ikke helt godt å se, men på dette bildet er det en krafse.

Vi har et anstrengt forhold. Det strekker seg helt tilbake til den gang vi bygde hus, for 20 år siden. Strengt tatt kan ikke krafsa noe for at vi la i vei med et så halsbrekkende foretak som husbygging i en alder av 22 og med nyfødt kolikkbarn i byggegruben.

Krafsa har fått bli med på flyttelasset, men den regnes ikke til hageredskap. Den er ikke oljet en gang. Den oppbevares i det borteste hjørnet, bak all hageredskap. Vi skuler på hverandre av og til, men ute fra låven har den ikke vært på mange år.

Nå hadde det seg slik at min kultivator (bildet er lånt fra Fiskars, det regner jeg med at de synes er greit) måtte på rekonvalesens. Den hadde hyppet litt mye poteter og hadde behov for en ekstra bolt. "Den enes død, den andres brød". Krafsa fikk komme på banen som en innbytter, og vel, den kan altså hyppe poteter. Kultivatoren er nå friskmeldt, og krafsa er blitt oppgradert til kultivatorvikar. Neste gang jeg skal olje hageredskap kan det faktisk hende at det drypper en skvett inn i kroken dens også.

Venn eller fiende?

Foreløpig har jeg ikke hatt Iberiaskogsnegle hos meg, heldigvis.

Men jeg mistenker at det er et tidsspørsmål. Jeg skaffer meg planter både her og der. Noen ganger blir jeg ivrig og glemmer å sjekke potter og rotklump for egg. Det kunne jeg forsåvidt gjøre når jeg kom hjem også, bare jeg gjør det før jeg planter. Men altså, jeg blir ivrig og skal ha arbeidet unna før plantene dør i potta.











En morgen møtte jeg denne karen på min hagevandring. Spørsmålet er, er dette en venn eller fiende? Den er da så liten, skal ikke Iberiaskogsneglene være like store som den svarte skogsneglen? Jeg bladde litt frem og tilbake på bioforsk sine sider og vil liksom tro at dette er en gulbrun skogsnegl. Jeg bor jo ikke akkurat i tettbebygd strøk.


Tvilen kom ikke tiltalte til gode denne gangen, hagevandringen hans kom til en brå slutt.

Kjøkkenhagen uke 28

Nå er jordbæra modne. Det må høstes hver dag, eller rettere hver kveld. Det er mye trost og skjære rundt her, og de liker jordbær. Så lenge det er folk i hagen holder de seg unna, så vi lar bæra modne om dagen og plukker dem om kvelden. På den måten blir det litt mindre som blir ødelagt av fuglene. Vi diskuterer nett hvert eneste år, men det har foreløpig ikke blitt noe av. Hvis vi bare planter til stort nok jordbærland kunne det vel bli nok til både folk og fugl? Vi får se. De jordbæra som ikke blir spist innen vi plukker nye blir lagt i fryseren med hams og det hele. De skal jeg lage saft av en gang jeg ikke har noe annet å finne på. Bæra som vokser i ugresslandet modner sakte og råtner fort, men de modner og det er bra. På det nye stykket ble det godt med bær - som fuglene spiste. Plantene er satt på ganske høye driller. Det gjør bæra lettere tilgjengelig, for oss alle. Skal vi ha nett noen gang må det bli der.

Nå har jeg tatt fiberduken av kålplantene. Bladene ser ut som de nydeligste blonder. Jeg er ikke helt sikker på om det er åkersegle eller mark som har utfoldet seg. Plantene vokser godt. Brokkolien har nydelige gule blomster. Jeg skjønner at de skal spises før de blomstrer, men jeg husker ikke på det. Nå vet jeg at jeg kan få til brokkoli, så neste år skal jeg ha noen flere planter slik at det kan bli til en middag og ikke bare en bukett nå og en da. Kålrota ser også ut som kålrot. Det skal bli spennende å se om den bli spiselig.

Tomatene har kart, men plantene ser ynkelige ut. Litt dårlig gjødslet kanskje, men de har ikke tørket. Kryss i taket.

Det ble bare en fersken i år. Det skyldes at noen tynnet kart. I fjor hadde vi noe i nærheten av hundre frukter, men de ble ikke modne før de datt av. De som ble hengende smakte ikke godt heller. I år hadde jeg sett for meg en frukt på hver grein og tynnet deretter, men jeg har nok vært litt ivrig i tjenesten og tynnet for tidlig. Alle med unntak av en datt av. Den er derimot den største fersken jeg noen sinne har sett. Fin farge har den også, men fortsatt steinhard.

Det lukter så godt i drivhuset nå. Særlig når det er varmt. Fikentreet setter frukter i hvert eneste bladfeste, og de lukter svakt men åh så godt.

Potetene har nettopp begynt å blomstre. Jeg gleder meg vilt og uhemmet til egne poteter. Når kan man egentlig starte å ta opp poteter? Jeg vet man skal vente til etter blomstring, men hvor mye etter? Jeg er litt utålmodig, særlig fordi det er så spennende med "Odin" den nye sorten som vi ikke har smakt før, men som vokser så godt her. Hvis den er god er det et funn av en potet, men hvis den ikke smaker godt hjelper det lite at den vokser fort og er resistent mot tørråte.

Jordskokken vokser som et uvær. Hadde jeg funnet noen som ville kjøpe skulle jeg blitt rik. Men det er jo der problemet ligger, ingen vil kjøpe den. Bama sier de vil ha, men da må jeg levere "noen" tonn. I tillegg tror jeg at de må være vasket og da må jeg finne noen som driver med det. Hm, jeg får tenke litt mer på det.

Pionene har blomstret i år. Det gikk så fort at det var bare så vidt jeg rakk å se det. Nå er de en kjedelig haug som ligger langflate utover bedet. Jeg bare må se til å få opp noen permanente støtter med en dimensjon som tåler litt. Det gjelder ikke bare pioner, men riddersporer og en to tre andre stauder. Å tro at jeg skal huske å binde dem opp før de har ramlet, er som å tro på julenissen. Det skjer bare ikke.

I år har det dukket opp revebjeller over hele hagen. De er koslige, men jeg ser at det kan komme til å bli mye av dem. Hvis de er lette å luke er det ikke noe problem. De er toårig, ikke sant? Da burde det holde at jeg klipper blomsterstanden før de setter frø. Det prøver jeg med lupinene, men jeg er ikke helt sikker på om det er nok. Jeg har på følelsen at det er flere der i år enn i fjor, og det var ikke meningen. Det er tredje året jeg plukker lupinene daglig.

1000 søte damer

Det er bare midtvinters at man kommer på så ville ideer som å så to hele pakker med stemorsfrø.



Frøene hadde jeg fått av gode venner som ville meg vel, men som ikke vet noe om hvilket arbeid som kreves. Det er litt stygt sagt kanskje, men jeg syntes liksom jeg måtte så to av de fem pakkene jeg fikk. (De leser ikke norsk, så hvis ingen oversetter for dem går dette bra.)



Den ene pakka var hornfioler (?) Viola cornuta og den andre stemorsblomst Viola wittrockiana. Ingen av dem hadde sortsnavn og det er synd. Særlig V. wittrockiana skulle jeg gjerne hatt navn på. Den har frynsete kant og er faktisk så søt at kanskje, jeg sier bare kanskje, skal jeg forsøke den igjen om noen år. Det må i så fall bli etter at jeg har glemt hvor mye lus og sopp og spinnmidd jeg har kriget med i vinter. For ikke å snakke om at jeg må bruke stuebordet som plantebord i 4-5 mnd igjen, og det tar garantert noen år før høvdingen gir sin tillatelse til det.



Når alt dette er sagt må jeg forte meg å si at det har vært en luksus å ha hele 100 stemor å velge blandt. Hvis vi sier at det er 10 blomster på hver plante, ja så har jeg altså 1000 søte damer. I år er det grupper av stemor rundt omkring i hagen. Krukker og urner er fulle, men hvor lenge varer egentlig en stemor? I hagesenteret sier de alltid "Hvis du er flink til å plukke visne blomster..." Jeg har aldri vært flink til å plukke visne blomster, men siden jeg nå engang har lagt ned så mye arbeid allerede må jeg nesten forsøke å fullføre. På gartneriet har jeg sett at de klipper stemor helt ned hvis de har kommet for langt. Det har jeg prøvd, og det funker. Jeg rett og slett klipper de høyeste blomstene og setter i vase inne. Damen ute ser litt forfjamset ut, men legger i vei på nytt uten å mukke. Jeg er imponert.




Da lusene truet med å overta stua fullstendig tenkte jeg på at stemor koster ikke mer enn 8 kr stykket, eller hva det nå var. Sikkert enda billigere hos plantasjen. Men så er det rart med det. Disse plantene som vi har stelt og slitt for blir vi så glad i. Jeg ville aldri i verden ha kjøpt 100 stemor, og jeg ville aldri i verden fått så mange forskjellige nyanser. Det var utrolig spennende etterhvert som de "presenterte" seg. Noen helt vanlige, nesten litt lik natt-og-dag, og noen helt uvanlige som jeg ikke kan huske å ha sett i noe hagesenter. De frøene ville vært et mareritt for en yrkesdyrker så forskjellige som de var, men for oss amatører var de et funn. Selv om det ikke hørtes slik ut i starten av innlegget er jeg så glad for gaven med frøpakkene i. De har gitt meg veldig mye mer glede enn noen annen gave jeg kan huske. Kanskje jeg skal samle inn litt frø av dem, sånn for sikkerhets skyld?

Høvdingen er sint

Høvdingen er sint og jeg kan like godt innrømme at denne gangen er jeg skyldig. Han tok med guttene på helgetur og jeg trodde meg usett.

Det sørøstre hjørnet av huset har irritert meg en stund. Vi må forbi her for å komme til og fra terrassen. Ugresset er så høyt og tett at vi blir våte til knea bare det er litt morgendugg, for ikke å snakke om hvis det har regnet.

Der satt jeg altså med morgenkaffen, helt alene en stille sommermorgen. Så fikk jeg det over meg at når de gjør noe de har lyst til, ja så kan vel jeg gjøre noe jeg har lyst til.



Inni alt ugresset fant jeg noen steiner. Da kom jeg på at jeg sommeren for 16 år siden laget noe som skulle fungere som trapp. Jeg var igrunn riktig fornøyd med det første blomsterbeddet som jeg laget her på gården, men jeg må le av proporsjonene. Både einer, barlind skogskjegg og berberis på samme lille flekk. Krypfurua har fått stå, resten har flyttet til bedre lokaliteter.

Men tilbake til høvdingens sinne. Det er ingenting å ta på vei for at jeg fant på å luke litt. Vel, hadde jeg stoppet der hadde alt vært vel, men jeg fikk det for meg at hvis jeg bare flyttet litt på de steinene og hentet noen flere og spadde vekk litt mer der...

Da familien returnerte var jeg ferdig med å planlegge og hadde gravd av så mye at det ikke lenger var mulig å gå der. Da var det også slutt på mitt entusiastiske engasjement. Jeg var rett og slett sliten, og jeg måtte innse at dette greide jeg ikke å fullføre selv.


Han brummet noe om at det var typisk meg å starte på ikke-prioriterte prosjekter som han må fullføre. Så sant, så sant.

Men jeg baker brød og serverer jordbær med fløte så tenker jeg at jeg blir tilgitt. Og trappa ble riktig fin, synd at det skal bygges treplatting der neste sommer.

Månedens bilde juli

Her er månedens bilde fra begynnelsen av juli. det ligner mye på forrige bilde. Den eneste endringen som synes i bildet er at kålen har vokst seg høyere under fiberduken.

I virkeligheten skjedde det mye, veldig mye. Gulrøttene skjedde det riktignok svært lite med. Jeg sådde en ekstra rad mellom de to som spirte særdeles dårlig. Det blir ingen jobb med tynning, det er helt sikkert.


Siden det har vært en del arbeid med det, tok jeg et bilde fra motsatt side. Her er det en rad med salat, rødbeter, spinat og tagetes. Spinaten ser ut til å komme fint, det andre vil jeg helst ikke snakke så mye om.

I "prydhagen" er det ingen pryd å snakke om. Den har fått klare seg selv. Heldigvis er det noen områder hvor jeg har plantet så tett at ugresset ikke er dominerende, særlig ved parkeringsplassen. Det er bra, for der må jeg se hver dag.



Jordbæråkeren ble forsøkt luket. Den var sjarmerende en stund, men jeg forsto etterhvert at skulle det bli bær måtte det gjøres noe. Jeg startet, men det tok virkelig altfor mye tid. Jeg må bare forberede meg på at det blir mindre jordbær enn i fjor. Det nye stykket ser lovende ut. Det blir en god del bær der, men ikke nok til å veie opp for det jeg mister i ugress.