De levende og de døde

Jeg har hatt oppsummering i drivhuset. Noen ble dømt til å bli kompost, langt de fleste fikk livet i gave. Pionfrøene, som nær hadde blitt hønsemat, har i alle fall forstått alvoret. De kommer med små burgunder blader. M-m, jeg er litt stolt. Ferskentreet har store rosa knopper. Det kommer til å blomstre så fort det kommer en dag med sol, når nå det måtte bli.

27. mars er altså dommedag, i alle fall hvis man er plante i potte på småbruket mitt.

Og for at jeg skal huske det neste år; snøen har smeltet nok til at jeg ser påskeliljene i sørveggen. Bare såvidt synlige, men de er der.

Permisjon

Solbrillene mine har søkt om permisjon. Siden de har utført sine oppgaver til alles tilfredshet og kun har noen ganske få anmerkninger angående manglende oppmøte, blir søknaden innvilget.

Hva fanken skal jeg vel med solbriller i detta møkkaværet?

Poding

I fjor gikk jeg podekurs. Den gangen lærte jeg at jeg like godt kunne plastre tommelen før jeg startet. Det ble blod uansett hvordan jeg tedde meg. To av epletrærne mine tok utfordringen og har til og med overlevd kjeller tilværelsen. Nå står de klare til innsats i drivhuset. Toppskuddene sveller litt mer for hver dag som går.

De podingene som ikke gikk så bra trenger man streng tatt ikke snakke så høyt om, men jeg har overvintret dem også. Grunnstammene klarte seg jo, og dem kan man resirkulere. Nå hadde jeg ingen lærer som godkjendte snittet lenger og jeg ble usikker på det meste. Snittet skal være langt, jevnt og helt likt det forrige. Det er egentlig det som er vanskelig, å få dem like. Ja så skal de bindes uten at det hele forskyver seg. Det skal være kalluslag mot kalluslag. Det ser så lett ut i boka, men hjelpes meg... Ja, ja noe spenning skal man ha her i livet og dette var da aldels gratis. Hadde jeg gjort det hvis det var lett og hadde hatt et garantert resultat? Nei det ville vært kjedelig.

Og hva blod gjelder, joda jeg skar utenfor plasteret. Det blødde friskt og godt. Fint å se at man lever.

Manns minne

I den delen av blogg verdenen som jeg følger er det nå mye snakk om hvor streng vinter vi har hatt. For ikke å snakke om snømengdene.

I dette innlegget hadde jeg ment å slutte meg til hylekoret.Det har ikke vært så mye snø her i manns minne. For å virkelig understreke hva jeg mener tok jeg fram bildene fra mars i fjor...å du store min, manns minne er jammen ikke langt.

Ikke nok med det, jeg hylte om det samme for et år siden også. Se bare her.

Purre

Nå jaså da. Onsdag kom og gikk og dette ble ikke helt som jeg hadde tenkt.

Mulige feilkilder:

• Frøene var fra i fjor.
• Det ble kanskje for tørt, kassen burde vært dekket med plast.
  
• Var det ikke varmt nok?

Jeg gir dem noen dager til. Hvis de ikke vil "oppføre seg", er jeg heldigvis tidlig ute og rekker å så på nytt.

Jeg lurer bare på

I dag lurer jeg bare på en ting og det er hvorfor i alle dager har jeg ikke plantet snøklokker her? Absolutt alle andre flater er dekket av snø. Jeg har til og med måkt meg vei til husets sydside, der vårbeddet mitt er. Det kunne jo hende at...men nei, der var det også en meter av det der ekle hvite greiene som ekte nordmenn viser at de er ekte nordmenn på.

Ut på tur - aldri sur

Hønene våre er frittgående, særdeles frittgående. Har skrevet litt om dem før. Vinters tid må de riktig nok være innendørs, men vi slipper dem ut når vi er ute selv. Det bor nemlig en hauk oppi skogen her og den er sulten også om vinteren.

Selv om høner tåler mye kulde må de ha tilgang på vann. I vinter har det vært et problem. Vi har henget opp ei varmelampe over vanndispenseren, men vannet er like forgjort frosset hver morgenen. Den store ulempen med å gi dem varme er at de tror det er vår. De legger egg som gale, alle sammen. Vi svømmer i egg, og det er greit nok. Men så når de har lagt egg en stund vil de ruge, det også alle på en gang. Så nå kommer det ingen egg på en lang stund.

Høner har bare en bitte liten hjerne. De ruger selv om vi har tatt bort alle eggene. Nå ligger de i en haug i et reir og har det forhåpentligvis sosialt og trivelig. Fordelen med sammarbeidet er at de kan tillate seg å strekke på beina innimellom.

Purring

En dag jeg var ute og gikk en tur, fant jeg denne isoporesken liggende i veien. Den hadde antagelig blåst med vinden fra et hus hvor noen helt tydelig flyttet ut eller inn. Det lå litt forskjellig pappesker og sånt rundt omkring. Jeg har lurt på om jeg reddet esken fra å bli påkjørt, eller har jeg stjålet den? Esken var brukt. Den hadde vært transportert med SAS og var merket "Måsegg". Søppel, ikke sant?

Det spesielle ved esken var størrelsen. Den måler 20x40 cm. Så akkurat passe at jeg var villig til å gjøre meg til tyv for å få den. Jeg har fyllt med lecakuler, plantejord(ikke trov), såjord med perlite og vermiculite til å dekke frøene med. Purre skal ha det mørkt under spiring og må dekkes med sand (eller vermiculite når sanda er under snøen.) I boka står det at det skal såes 5 g pr. kvadratmeter. Nå hadde jeg ikke mer enn 1 g, og til 0,6 tenker jeg det blir helt passe. Nå står esken på badegulvet og skal ha 18 grader. Men for all del ikke over 21. Læreboka er "Grønnsakdyrking på friland", og ble skrevet på den tiden da sprøytemidler var det eneste saliggjørende. Jeg skummer bare raskt forbi de delene. Planteavstander og oppalstider er fortsatt de samme så boka gjør nytta den. Hvis jeg nå har gjort alt riktig skal frøene spire neste onsdag. Den som lever får se.

Kjøkkenhagen i mars

Poenget med månedens bilde var liksom å vise endringene året igjennom. Dette er det tredje bildet på rad som viser snø og ikke kjøkkenhage. Ikke bare at det viser snø, det viser mer snø for hver måned som går. Hvor skal det ende?

Jeg har satt på varme i drivhuset igjen. Kjelleren på låven var ikke på langt nær så frostfri som jeg håpet. Jeg er rett og slett bekymret for endel av trærne. Epletreet som jeg har podet selv er kanskje det verste. Nåja, ferskentreet vil det også bli trist å miste. Det er som å skilles fra gode venner.