Beskjæring av syriner

Jeg har endel syriner på eiendommen. De sto her da vi kom. Særlig en av dem var skrekkelig feilplassert, helt inntil husveggen i den kroken der kveldssola varer lengst. Da vi allikevel måtte ha gravemaskin hit ble den flyttet til det jeg dengang anså som hagens yttergrense. Nå vet jeg bedre både om hagens yttergrense og om syriners vekstkraft. Jeg har rett og slett lært, på den harde måten hvor mye en syrin vokser på ti år. Det gjelder både i høyde og bredde.

For å ikke miste blomstringa sier jeg hver vinter at jeg skal beskjære når den er avblomstret. Det er bare at på den tiden av året har jeg annet å gjøre og har glemt mitt eget løfte.

Nå skygger den for kveldssola igjen, og noe drastisk må gjøres. Jeg har startet beskjæringa, og bruker litt tid på den. Slik får jeg riktig mange blomsterbuketter. De står ikke lenge, en dag eller to, og da må jeg beskjære litt mer.

Tulipa tarda

Min svigerfar mener at dette er nordeuropas dårligst plasserte tulipan. Den blomstrer under benken på vår hellelagte uteplass. Det er en botanisk tulipan, en Tulipa tarda. Jeg har latt meg fortelle at den kommer fra Kazakhstan eller der omkring og at de der har tørre og varme sommere. Det tørreste og varmeste stedet jeg kan komme på er under benken inntil husveggen.

Der har den stått i mange år. Det har sakte men sikkert blitt fler også. Helt til for noen år siden. Jeg hadde tenkt å dele tua og finne andre "Tørre, varme" plasser til den. Det året må det ha vært ekstremt mye mus, eller ekstremt lite musemat å fremskaffe. Løkene lignet godteposer etter kinobesøk. Det må ha vært noen få små igjen under hellene, for nå kommer det nye blomster.

Blomstene ligner nesten på et speilegg, gult i midten og hvit ytterst på kronbladene. Jeg har sett andre beskrive den som smørgul, vel jeg vet ikke, blomstene åpner seg bare i sol, og det gjør ikke noe. Utsiden er fin den også, nesten bronsefarget. Tulipa tarda er ganske lav, 15 cm kanskje, og den blomstrer tidligere enn de andre tulipanene jeg har.

Muskler etterlyses.

Dette er vår kjøkkenhage, snart i alle fall. I tillegg skal vi ha en potetåker. Planen var å kjøpe traktor i vinter. Det trodde vi at vi hadde gjort. Vi har hatt avtale om traktor, men i siste liten har kjøpet blitt hevet. Tre ganger faktisk. Nå er våren her og vi er like traktorløse som før.

Skal, skal ikke be naboen om å pløye? Stor traktor kommer ikke til i kjøkkenhagen, og den lager pakkeskader der vi skal ha poteter. (Mantis er i veikeste laget, hi hi.) Ved et slumpetreff kom jeg over en tohjulstraktor som stod lagret. Den kunne jeg låne, men den hadde bare harv ikke plog. Alternativet er faktisk å spavende hele greia. Vi valgte harv. Det betyr at vi må over med greip og fjerne all torv og kveke etterpå. Det er her etterlysningen kommer inn. Jeg har i løpet av vinteren mistet noen muskler. Jeg kunne ikke for mitt bare liv komme på hvor jeg hadde lagt dem.

Nå er alt som skal harves hakket opp. Store stykker er luket. Løk og jordskokk er på plass der det skal - i jorda. Det var når jeg våknet i dag tidlig at jeg fant igjen musklene mine. Oj-oj så støl har jeg ikke vært siden jeg tok de første sit-upsene i "Harryford"s konkurranse i januar. Men det er ikke noen vei utenom, det er våronn og potetene venter. De har ligget til groing ganske lenge og har fine grønne skudd. De må i jord, helst i går.

Det snurrer og går rundt

Jeg overtok en Mantis i vinter. Her har jeg fortalt om det.

Nå har den fått ny bensin og ny tennplugg. Skulle du ha sett, det snurrer og går rundt. Alle husets 4 gutter har testet og alle gliste fra øre til øre. Dette var gøy. Jordlappen som skal bli grønnsaksland ble frest opp og ingen jordlapp i dette land er mer gjennomarbeidet enn denne. De kjørte den tom for bensin.

Men i morgen er jeg hjemme alene og da, da skal jordlappen freses en gang til. Jeg skal da ha litt morro jeg også.

Og hekken vokste kjempehøy

Vi flyttet hit til småbruket vårt etter å ha bodd på byggefelt. Det jeg visste om hage var at innsynsskjerming var viktig for trivsel. Det var første prioritet. Det og trær som vokser seint. Vi plantet en søtmispelhekk, og med all plassen vi nå hadde til rådighet kunne vi koste på oss å la den vokse fritt.

Junisøtmispel, Amelanchier spicata er en fin hekkplante og jeg angrer ikke på valget. Den har hvite blomster om våren, blå bær som småfuglene elsker, nydelige høstfarger og den vokser fort. Hos oss tar den kveldssola og er til irritasjon. Jeg hadde ikke tenkt på at hekken kunne bli 3 meter + . Det mest irriterende er at den er så fin, ellers hadde jeg bare tatt den ned og plantet noe annet. En frittvoksende hekk skal tynnes ved rota og slett ikke klippes "midt på". Det har vi lært "the hard way". I år har jeg gått drastisk tilverks, jeg har rett og slett tatt ut litt mer enn halvparten av greinene. Alternativet har vært vurdert, i flere år, og blitt forkastet. Nå håper jeg at det skal bli nok småskudd til at jeg kan ta ut flere store greiner neste år og på den måten holde den i den høyden jeg ønsker.