Sjokkert syrin

Jeg skulle bare sånn snarest ut etter ved. Ja og hente avisa. Så kunne jeg samtidig se etter at alt var bra i hønsehuset. Og siden jeg hadde uteklær på tok jeg med kompost og plastavfall. En sånn snartur som tar noen minutter.

Så var det sånn at jeg har mumlet noe om at jeg skulle hatt ei beskjærings sag. Ei sånn lita nett ei som kommer til alle steder. Jeg har liksom aldri fått helt tak på det med buesag. Greit nok, egentlig, for jeg får jo hjelp når jeg ber om det. Likevel er det litt ergelig, for det ligger vel ikke i genene å kunne sage av ei lita grein? Hvordan det nå var eller ikke var, så var tursaga blitt plassert overlagt laglig til. Jeg nærmest snubla over den på vei ut døra.

Nå har jeg funnet ut at det ikke ligger i genene å kunne sage av ei grein, hverken liten eller stor. Snarturen tok sånn rundt regnet tre timer, og syrinkrattet vil bruke noen år på å komme seg over sjokket.

Men det har jeg ikke tenkt å si noe om hjemme, for da kommer jeg til å måtte gjøre all beskjæring alene, og det har jeg ikke tenkt.