Internatliv

En av mine faste leveregler er at jeg tar alle bekymringer på forhånd, det hender nemlig rett som det er at jeg går glipp av noen. Jeg ser at jeg i innlegg både 14.april og 15. august bekymret meg for internatlivet. Det var jammen godt jeg tok den på forhånd, for jeg ble altså innkvartert i en gammel lærerbolig og har ikke bodd på internat i det hele tatt.

Hva var det jeg grudde meg til? Som den gamle damen jeg etterhvert er blitt har jeg utviklet et visst behov for søvn. Jeg blir ganske desperat dersom jeg ikke får sove nok. Så desperat faktisk at jeg har ordnet meg med seng i varebilen. Jeg var fast bestemt på å sove i bilen dersom det ble mye støy på internatet. Nå viser det seg at av oss tre som deler Øvre Lærerbolig, er det jeg som bråker mest. Her slukkes lyset like etter 22 og da er det så stille at det gir ekko i veggene når jeg skriver på PC'en.

Å dele dusj og do med fremmede kan være en utfordring. Sist jeg vasket på badet fant jeg lange mørke hår, som satte seg fast i kluten. I rettferdighetens navn skal det nevnes at de to andre er blonde, og at mitt eget ikke er så kortklippet som jeg trodde. Nei, det er gullende rent på badet og fremmede kan man ikke lenger si at vi er. Det er rart å tenke på at vi bare har kjent hverandre siden august.

I sommer tenkte jeg mye på hvordan et internatkjøkken vel kunne være utstyrt. For ikke å snakke om hvordan det blir brukt. Jeg la den ene slagplanen etter den andre. Papptallerkener dersom de andre ikke vasket opp etter seg. Spise på rommet hvis bord og benker var riktig ille. Kaffe - det løser seg med en medbrakt vannkoker. Du skjønner? Sosial hadde jeg tydeligvis ikke tenkt å være. Jeg har to ting å utsette på kjøkkenet vi bruker. For det første er det en aldeles grusom gulfarge på veggen. Jeg unngår i det lengset å sette på lyset. Det andre er kapasiteten i fryseren. Jeg skjønner ikke annet enn at det burde være nok plass, men de som bruker "vår" hybel mens vi er hjemme har fyllt opp. Vi burde egentlig hatt et husmøte om saken, men de er altså ikke der når vi er der. Det hender jeg tenker på det; jeg deler seng med en ukjent mann. Jeg tror i alle fall det er en mann, for det av og til lukter svakt av god manneparfyme i min seng.

Nå er vi kommet halvveis i det første av tre studieår og vi "samboere" har det riktig så greit sammen. Derfor, i mangel på noe annet å bekymre meg for: Hvordan blir det neste år? Det går rykter om at Øvre Lærerbolig skal pusses opp. Det trengs, men blir de ferdig med det i sommerferien? Hvor skal vi bo dersom de ikke er ferdig? Tenk om vi blir plassert på internatet. Ja, ja jeg har jo varebilen da...