Komposten er full

Så skjedde det alle andre hadde forutsett, sett bort fra meg selv. Svigerdatter spurte til og med: "Hva skal du gjøre når den blir full?" Jeg svarte at: "Å neida, den blir ikke full. Når komposteringsprosessen går blir det en reduksjon av massen med 80 %. " At 80 er mindre enn 100 er greit nok, men det blir fortsatt 20 igjen, og det skal jo ha sin plass det og. En annen ting er at reglen om massereduksjon gjelder bare når prosessen går optimalt, og det er jo ingen selvfølge.

Slik så det ut når jeg åpnet. Å kompostere er pr definisjon å blande sammen i riktige mengder. Det trengs karbon, nitrogen, vann og luft. Blir det for tørt skjer det ingenting, blir det for vått råtner det og blir til en seig illeluktende masse. Min kompost var både for våt og for tørr. Hvordan er det mulig? I bunnen, et slimete, grisete lag. Midt i, helt tørr flis og på toppen, dampende kompost som på ingen måte var ferdig. Hva nå? Jeg har spadd det ut og oppi kasser og sekker. Så starter jeg på nytt. Kvist og kvast i bunnen, lag på lag med hønsemøkk, matavfall, flis og gammel kompost. Så blir det spennende å se om det blir varme og reduksjon av masse, eller om det bare blir til mye arbeid for meg.

 

Rollebytte

Min sønn er arboriststudent på Hjeltnes vidaregåande skule. For et par måneder siden hadde de samling i Oslo. Nærmere bestemt i Botanisk hage. Ikke sånn omvisnig med "Her ser dere en Juglans regia..." Neida, det var sikkelig "hands on". 20 meter opp og sag i beltet.

Så kom han altså hjem med stjerner i blikket og lomma full av hvalnøtter. Han er da ikke sønn av mora si for ingenting. Lærerens antydning om at det kanskje var behov for stratifisering er effektivt gjort til skamme. Han er nå den lykkelige eier av 3 stk Juglans regia. Denne uka er han bortreist, men før han dro måtte jeg love å sjekke juglansen hans hver dag. Rollene er i ferd med å byttes om.

Action i hønsegården.

Vinterstid skjer det ikke så mye i hagen. I dag er unntaket. Den kom seg ikke inn, men hønene er vettaskremte. Det skal forresten ikke så mye til, de har ikke så mye vett å skremme. Nå ligger de i hvert sitt hjørne og puster ut.

Jeg tok bildene ut gjennom vinduet og han så meg, men brydde seg ikke. Er man sulten nok...

Han vurderte høyden og så ut til å ville prøve å hoppe over. Det hadde vært morsomt for vi har nett over også. Nettet hadde kanskje gitt etter, men jeg tror han ville blitt overrasket.

Han tok seg et par turer inn i vedskjulet også før han ga opp. Har en mistanke om at han kommer igjen til natta. Best å huske på å lukke for dem en stund framover.